Jeg hadde glemt hvordan det føles

Det er lenge siden jeg har følt på depresjon sånn ordentlig. Jeg har vært lei og fed up av livet, men jeg har ikke vært deprimert. Derfor har jeg helt glemt hvordan det føles. Jeg har glemt hvilke varselstegn jeg skal se etter så derfor kom dette jeg tror er en depresjon ganske brått på og jeg tenkte at det kunne være noe helt annet. Kanskje det bare er latskap som gjør at jeg ikke orker noe. Men så kom angsten og manglen på søvn og selvsagt selvskadingstrangen.

Hodet mitt er ikke på plass. Er det rart jeg ikke sover når hodet sier at jeg må skade meg for å fortjene og sove.  Og nei, det er ikke stemmer, det er mitt eget hode. Jeg blir svimmel av å ligge i senga. Angsten stiger. Jeg har heldigvis klart å holde meg unna selvskading og det har jeg tenkt å fortsette med og.

Det er slitsom å ha det slik her. Det suger rett og slett og det er lov og si selv om det kunne vært mye verre. Det er lov og si selv om andre har det mye verre og. Det faktisk lov og syns litt synd på seg selv bare ikke selvmedlidelsen ikke tar helt over. Jeg tar små øyeblikk der jeg syns synd på meg selv. Jeg gjør det ikke i timesvis, men et øyeblikk av og til.

 

Reklamer

Jeg vil leve …

Jeg er nå på det punktet der jeg vil leve. Egentlig. Jeg vil det kanskje ikke for min egentlig skyld. Jeg vet bare at jeg vil det for din skyld. Fordi jeg elsker deg så veldig, veldig høyt.

Jeg vil ikke at du skulle måtte leve uten meg, men likevel. Det er så veldig vanskelig for meg å leve med meg. Men, det er sikkert vanskeligere for deg å leve uten meg, enn for meg å leve med meg. De sier iallfall det. Jeg vet ikke om jeg tror dem.

Skulle ønske jeg var glad i livet. At ting ikke gjorde så vondt. At ting var litt lettere. Men man kan ikke få i både pose og sekk. Man kan ikke få alt man peker på.

 

Opp og ned – det er visst ikke like langt

Jeg ligger her i senga på DPS nå. Innlagt, for andre gang på svært kort tid. En uke her og en uke der. Av og til skulle jeg ønske jeg kunne få en lengre og mer stabil innleggelse. Ikke en evig runddans med inn og ut, inn og ut, inn og ut. Du skjønner det at opp og ned, det er ikke like langt. Det tar lang tid å komme opp og så veldig kort tid å komme ned. Og klarer man ikke å komme helt opp før man blir sparka ut i livet igjen er det så tar det ikke bare veldig kort tid å komme ned, det er også veldig kort avstand ned.

 

Jeg vet fortsatt ikke …

Jeg vet fortsatt ikke hvem jeg er, men jeg vet hva jeg føler meg som. En mislykka dritt. Det er det jeg føler meg som. En skikkelig mislykka liten dritt som ikke fortjener en dritt. En liten, liten stygg, stygg dritt! Jeg vet vel egentlig at jeg ikke er det, men jeg føler det så sterkt. Jeg føler meg mislykka og slem. Verdiløs og bortkasta.

Jeg vet kanskje ikke helt hvem jeg er, men jeg vet hva jeg vil. Jeg vet hva jeg trenger. En liten pause-knapp som jeg kan trykke på. Sette livet litt på pause. En time-out. Ett eller annet som kan døyve smerten med å være i live litt.

Jeg vet kanskje ikke helt hvem jeg er, men jeg vet hvem jeg ikke vil være, og det er meg …

Vær så snill. Hjelp meg.

Jeg vet ikke …

Jeg vet ikke hvem jeg er. Hva jeg er. Hvorfor jeg er. Og ikke minst, hvordan jeg skal reagere. Jeg skjønner ingenting. Ingenting av hva som skjer. Hvorfor det skjer. Hvem jeg er. Hvorfor jeg er. Jeg skjønner ingenting.

Jeg vet ikke om jeg er oppe eller nede. Jeg vet bare at jeg ikke er normal og i såfall hvis dette er normalt vil jeg ikke ha det slikt. Jeg håper og tror at dette ikke er nomalt.

Jeg er oppe. Fri som fuglen på himmelen. Mange planer. Store planer. Glad. Masse energi.

Jeg er nede. Fanget som fuglen i buret. Tiltaksløs. Lei. Suicidal. Deprimert. Ingen energi.

Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg vet ikke hvem er. Jeg vet ikke hvorfor jeg er. Hva er jeg? Hvor er identiteten min? Er jeg oppe? Er jeg nede?

Jeg er forvirra. Lei. Trist. Hyper. Verdensmester. Håpløs. Energisk. Lat.

Hvem er jeg? Hva er jeg?

Jeg skjønner ikke dette.

Vær så snill. Hjelp meg!

Jeg vil ikke innrømme det

Jeg vil ikke innrømme det. Vil ikke at det skal være et faktum. Vil ikke at ting skal være slik det er. Vil lyve for alle, og ikke minst for meg selv. Likevel vet jeg at jeg kommer ingen vei med å lyve, iallfall ikke til meg selv.

Jeg tror jeg begynner å bli deprimert igjen. Sånn, der var katta ute av sekken.

Det gjør vondt. Skikkelig vondt. Jeg trodde jo jeg hadde det bra. Trodde dette var gangen der det ikke skulle komme en dyp nedtur igjen. Trodde jeg skulle få være normal nå. Men  som jeg har sagt før og andre har sagt før meg. Gleden varer ikke lenge i et bipolart liv tydeligvis.

Jeg trodde det var medisinene som funka, trodde de gjorde underverk. Ja, jeg vet de bare skal ta den verste toppene og bunnene, men jeg føler med langt på bunn. Umotivert, demotivert, ikke motivert, nedlåst, avslått, utslukka, nedtrykt, ja, rett og slett på bunn.

Jeg vet det nok kommer bedre dager, men hva hjelper vel det når det alltid kommer tøffe nedturer igjen?

Forståelse

Å ikke bli forstått, og å ikke klare å gjøre seg forstått, det er vanskelig! Jeg vet at jeg ikke klarte å si noe til deg og jeg vet at du ikke forstod. Men jeg skulle ønske du bare kunne forstå hva blikket mitt betydde eller du kunne stilt akkurat det spørsmålet. For jeg fikk ikke sagt det jeg ville, og du kan vel ikke hjelpe når du ikke vet. Så derfor sitter jeg nå her, uten å ha kommet noe mye lengre enn det var tidligere i dag.

I går var jeg redd. Veldig redd. Redd for det. I dag var jeg hos legen. Men jeg kunne ikke si det. Kunne ikke fortelle. Fikk det ikke ut. Og hvordan skal han kunne hjelpe når han ikke vet?

Jeg føler meg så alene med det.