Jeg skriver ikke lengre.

Det er nesten et år siden jeg skrev noe her sist og i hele 2018 posta jeg bare to innlegg. Det er en god grunn til dette. Jeg skriver nemlig ikke lengre. Jeg savner det. Jeg tror det kunne vært godt for meg. Få ut ting gjennom skriving istedenfor andre mindre konstruktive måter. Jeg har tenkt på tanken å slette hele bloggen, men det kan jo være at noen tilfeldigvis ramler over denne bloggen og den kan hjelpe dem på en eller annen måte.

Jeg kom inn på wordpress.com med en feil i dag. Jeg skulle egentlig sjekke kinoprogrammet, men trykka feil. Jeg bladde nesten tre måneder tilbake i feeden min og ble oppmerksom på at veldig mange av de bloggene jeg fulgte før også har blitt stille. Jeg ønsker jo egentlig ikke være stille. Jeg har skrevet noen små innlegg på en annen blogg, men det har blitt med det.

Jeg har tankene og ordene. Jeg orker bare ikke få dem ned på papiret. I fjor gikk jeg gjennom et to måneders langt behandlingsprogram som gav meg omtrent ingenting, men da oppdaterte jeg Instagram til tider. I år har jeg hatt cirka 20 innlegg på insta og halvparten av dem har handla om min store angstdistraksjon: puslespill. På en måned pusla jeg litt over ti puslespill.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette blogginnlegget. Kanskje inspirer meg selv til å begynne å skrive (og å pusle) igjen istedenfor hva enn jeg driver med nå …

Hvem er jeg og hvor var jeg?

Den siste tiden har vært rar. Jeg har ikke helt skjønt hvem jeg er og ikke minst hvor jeg er eller var. Det høres kanskje litt rart ut. Jeg vet jo egentlig hvor jeg er. Det er bare det at alt har føltes så fjernt og at verden er så rar. Jeg syns diktet Jeg ser av Sigbjørn Obstfelder forklarer så godt hvordan jeg har følt det så jeg velger å lime det inn her slik at dere som ikke kjenner til diktet kan lese det.

 Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.

En regndråpe!

Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
eg ser på de lutende hester.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser…
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig…

Det har vært rart å være i den verdenen jeg har vært i. Jeg har vært aktiv, flink og gjort en hel del ting jeg ikke pleier å få til til vanlig. Følelsen av at alt er så rart kan derimot ikke sammenlignes med den følelsen det var å komme tilbake igjen til den virkelig verden. Det er som et tåkeslør har forsvunnet fra øynene mine. Jeg ser alt så klart og det er så underlig.

Jeg har tatt samtaler og valg etter jeg kom tilbake som jeg ikke vet hva jeg føler om enda. Jeg tror de har vært bra for meg. Iallfall noen av dem. Jeg har kuttet ut folk fra livet mitt og invitert andre inn. Jeg skrev i forrige innlegg at jeg hadde fått nye venner og det er jeg veldig takknemlig for. Men jeg har også sagt farvel til en venn og det føles faktisk også godt (tror jeg.) Jeg vet det føles godt ut nå, men kanskje kommer jeg til å angre. Jeg vet ikke. Noen folk bryter en mer ned enn de bygger en opp, men det kan jeg heller dedikere et annet innlegg til for det var ikke det dette innlegget skulle handle om. Det skal nemlig handle om hvor underlig alt er.

Jeg har som sagt vært så flink og hatt så mye energi. Jeg vet ikke om det har vært en «syk» periode eller om det bare har vært en periode av noe annet. Jeg har skrevet og skrevet og skrevet på en oppgave jeg nå har levert inn. Skummelt var det og vondt i magen får jeg bare jeg skriver dette mens jeg venter på bedømmingen av den. Jeg har også vært veldig kreativ og fått til masse på den fronten. Hvis sant skal sies har jeg en del uferdige prosjekter på den fronten så jeg har kanskje ikke fått til så veldig masse likevel. Men det har vært godt å holde på med, det har det.

Men jeg har også vært på den motsatte siden av skalaen. Jeg har vært sliten. Sovnet flere timer på sofaen flere dager i uka. Totalt utslitt når jeg kommer jeg hjem. Jeg lurer på om jeg har tatt meg litt hardt ut ltit for lenge og nå har smellen kommet. Jeg føler likevel at jeg har det helt greit. Jeg er angstfull til tider. Jeg har selvmordstanker og fantasier, ja av og til planer også. Jeg er redd for rare ting. Jeg føler meg rar. Men likevel tenker jeg at jeg har det helt greit. Jeg er reflektert, ja kanskje litt mer enn til vanlig. Jeg vil gjøre noe med problemene mine. Jeg vet bare ikke hva jeg vil gjøre med livet. Det er nemlig så rart og underlig.

Jeg vet ikke hvor jeg har vært eller hvorfor jeg var der. Jeg vet det var godt og jeg vet det var vondt. Men det jeg vet allerbest er at det har vært veldig rart og underlig å komme tilbake. Jeg vet også at det føles som om en del av meg ble igjen i den andre verdenen. Jeg vet ikke hvor den delen er og jeg orker ikke lete. Alt er alt for rart til å klare det. Kanskje finner jeg den igjen. Kanskje forblir jeg rar resten av livet, men det klarer jeg vel å venne meg til det og.

Jeg husker ikke hvem jeg er eller hvor jeg var, heller ikke hva som var meninga med dette innlegget eller hvorfor jeg begynte å skrive det. Jeg vet bare at her er så underlig. 

Alle flyver så fort avsted

Alle flyver så fort avsted mens jeg står i revers. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme framover. Jeg vet ikke om jeg tør å gå framover. Jeg vet ikke hva framover betyr. Jeg vet ikke hva som venter meg der framme. Av og til er det tryggest å bare stå på stedet hvil. Problemet da er bare at det er så veldig lett å havne i revers.

Av og til drømmer jeg om et annet liv. Et liv der småting ikke velter alt. Et liv der det bare er småting som er problemet. Jeg vet selvsagt at alle har sine utfordringer, men jeg skulle ønske jeg ikke hadde mine. Jeg skulle ønske jeg hadde noen andre utfordringer. Noen som kanskje var litt mindre. Noen som ikke satt livet på pause eller i revers. Noen som gjorde at jeg også kunne flyve avsted. Det hadde ikke trengt å være så fort som alle andre bare det hadde gått framover.

Hadde du visst og jeg tord.

Hadde du visst hvor mye de orda du sa betydde hadde du aldri sagt dem. Hadde du visst hva som hadde skjedd hadde du aldri klandra meg. Men for at du skal vite hva som hadde skjedd så måtte jeg ha vært ærlig. Og det var jeg ikke. Jeg er det kanskje nå. Men jeg var det ikke da. Og det er kanskje en av de tingene jeg angrer mest på at jeg ikke har vært ærlig på. Jeg tenker på meg selv når jeg sier jeg skulle ønske jeg var ærlig, men jeg tenker også at det kunne vært bra for andre enn meg at jeg var ærlig.

Jeg angrer på at jeg ikke var ærlig om at jeg var innlagt da jeg gikk på videregående. Jeg ble ofte beskyldt for skulk og latskap. Sannheten er at jeg var syk. Det var sjeldent synlig på meg. Jeg hadde et monster inni meg som vokste og vokste. Jeg hadde monstre rundt meg som var store og skremmende.

Jeg var redd, virkelig redd. Jeg var redd for monstrene, men også for deres reaksjoner. Ja, det var to stykk i klassen som visste det, men jeg skulle ønske jeg forklarte det for hele klassen. Hadde det vært i dag hadde jeg gjort det. Men det er ikke i dag. Det var da og da var jeg feig og redd. Nå kjemper jeg på min måte for åpenhet og rettferdighet. Jeg tør å være personlig. Jeg deler oppturer og nedturer på facebook og instagram på en måte jeg tror kan være oppmuntrende og støttende for andre. Jeg har vært åpen om det i avisen.

Jeg er modigere nå, men jeg skulle likevel ønske jeg torde å være åpen da. Det tror jeg hadde gjort livet mitt mye lettere da jeg gikk på videregående, men jeg tror også det kunne gjort andres liv lettere og. Kanskje det hadde gitt noen andre mot til å ta det steget for å være ærlig, enten med seg selv eller andre. Jeg vet ikke. Jeg kjente ikke alle mine klassekamerater like godt, men jeg vil tro at noen av dem kunne trengt å høre at de ikke var alene.

Så, ja jeg angrer på at jeg var feig, men det har gjort meg enda modigere nå tror jeg. Psykisk helse er ikke noe å kødde med, alle har en! Jeg tror på åpenhet. At folk må tørre å være personlige. Du vet, det er forskjell på å være personlig og privat og hvor den grensen går må man nesten kjenne på selv.

Så folkens, jeg beklager jeg ikke var ærlig da, men jeg er det iallfall nå og jeg vil igjen understreke at alle har en psykisk helse og man kan aldri vite hvordan akkurat din helse er i morgen!

Til du uvitende lege

Det var dissosiasjon. Og ja, det går an å kjempe i mot. Jeg var ikke psykotisk. Ja, jeg hørte stemmer og var urolig, men det var likevel dissosiasjon. Hadde du bare sett det. 

Av og til suger det å dra på legevakta med psykiske plager, rett og slett fordi de aller fleste kan så lite og skjønner enda mindre. Det er ingen tester å ta eller undersøkelser å gjøre. Man må bare stole på ord, handlinger og oppførsel og det skjønner jeg ikke er like lett alltid. 

Men likevel, tenk om du hadde forstått hva det var. Tenk om jeg hadde sluppet ydmykelsen da du trodde jeg faket alt for oppmerksomhet. For ja, jeg hørte hva du sa. Jeg var syk, ikke døv. 

Så kjære du uvitende lege, jeg håper du aldri nærmer deg en psykiatrisk pasient igjen og hvis du gjør det håper jeg din læringskurve har vært bratt. 

Jeg vil leve …

Jeg er nå på det punktet der jeg vil leve. Egentlig. Jeg vil det kanskje ikke for min egentlig skyld. Jeg vet bare at jeg vil det for din skyld. Fordi jeg elsker deg så veldig, veldig høyt.

Jeg vil ikke at du skulle måtte leve uten meg, men likevel. Det er så veldig vanskelig for meg å leve med meg. Men, det er sikkert vanskeligere for deg å leve uten meg, enn for meg å leve med meg. De sier iallfall det. Jeg vet ikke om jeg tror dem.

Skulle ønske jeg var glad i livet. At ting ikke gjorde så vondt. At ting var litt lettere. Men man kan ikke få i både pose og sekk. Man kan ikke få alt man peker på.

 

Ingen superhelt

Jeg er ingen superhelt. Tro det eller ei. Jeg trenger også hvile. Balansen mellom aktivitet og hvile er viktig. Trekke meg tilbake å bare være meg. Ikke være oversosial. Jeg er ingen superhelt. Heller intet supermenneske. Og, tro det eller ei, jeg trenger også søvn. Kanskje litt ironisk at jeg sitter nå og skriver dette, nå som klokka er nesten halv fire. Men som dere kanskje skjønner skriver jeg dette til meg selv. Ikke for å kunne se tilbake senere eller spare på tankene mine og følelsene mine, men for å gi meg selv streng beskjed om hvordan jeg fungerer her og nå. Det gjelder ikke bare i framtiden, det gjelder også her og nå. Selv om jeg av og til føler meg som et supermenneske, spesielt nå som jeg går inn i min tredje natt uten søvn på fire netter. Det er alt for lite. Jeg vet jo egentlig det. Fornuften min vet det iallfall.

Problemet er bare at jeg ikke alltid hører like mye på fornuften som på følelsene. Følelsene mine vil jeg skal bli enda dårligere enn det jeg er innad. Supermenneske er bare kroppen og det ytre. Inni meg lider jeg. Inni meg har jeg mørke og skumle tanker. Og det er derfor følelsene mine vil skakkjøre meg, for at jeg skal bli ustabil og impulsiv. Så ustabil og impulsiv at fornuften ikke lengre har kontroll. At den bare blir en liten hvisking man ikke kan høre med mindre man lytter veldig, veldig godt etter og når jeg er så dårlig som følelsene mine vil jeg skal bli så hører jeg ikke etter.

Jeg har en avtale med psykologen min er på DPSen jeg er innlagt på at hvis jeg ikke sover på to døgn må jeg ta sovemedisiner for å sove den tredje natta. Dette er jo selvsagt for at jeg ikke skal bli helt ødelagt og skjør. For at jeg ikke skal bli ustabil og impulsiv til jeg skal etter planen skrives ut på mandag.

Jeg vet det er lurt å sove, selvsagt gjør jeg det. Men likevel … Kanskje jeg klarer å holde meg våken på tross av sovemedisinene. Jeg håper og ønsker det. Jeg er destruktiv, ja jeg vet det. Men jeg er så inderlig lei av å ha det vondt. Men, don’t worry, jeg klarer ikke lyve til en sjel. Jeg kommer til å være helt åpen om hva jeg gjør og hvordan jeg har det til folka her på DPS og føler jeg meg ikke klar til å utskrives på mandag så sier jeg det og forhåpentligvis så hører de på meg.

 

Opp og ned – det er visst ikke like langt

Jeg ligger her i senga på DPS nå. Innlagt, for andre gang på svært kort tid. En uke her og en uke der. Av og til skulle jeg ønske jeg kunne få en lengre og mer stabil innleggelse. Ikke en evig runddans med inn og ut, inn og ut, inn og ut. Du skjønner det at opp og ned, det er ikke like langt. Det tar lang tid å komme opp og så veldig kort tid å komme ned. Og klarer man ikke å komme helt opp før man blir sparka ut i livet igjen er det så tar det ikke bare veldig kort tid å komme ned, det er også veldig kort avstand ned.

 

Jeg vet fortsatt ikke …

Jeg vet fortsatt ikke hvem jeg er, men jeg vet hva jeg føler meg som. En mislykka dritt. Det er det jeg føler meg som. En skikkelig mislykka liten dritt som ikke fortjener en dritt. En liten, liten stygg, stygg dritt! Jeg vet vel egentlig at jeg ikke er det, men jeg føler det så sterkt. Jeg føler meg mislykka og slem. Verdiløs og bortkasta.

Jeg vet kanskje ikke helt hvem jeg er, men jeg vet hva jeg vil. Jeg vet hva jeg trenger. En liten pause-knapp som jeg kan trykke på. Sette livet litt på pause. En time-out. Ett eller annet som kan døyve smerten med å være i live litt.

Jeg vet kanskje ikke helt hvem jeg er, men jeg vet hvem jeg ikke vil være, og det er meg …

Vær så snill. Hjelp meg.

Jeg vet ikke …

Jeg vet ikke hvem jeg er. Hva jeg er. Hvorfor jeg er. Og ikke minst, hvordan jeg skal reagere. Jeg skjønner ingenting. Ingenting av hva som skjer. Hvorfor det skjer. Hvem jeg er. Hvorfor jeg er. Jeg skjønner ingenting.

Jeg vet ikke om jeg er oppe eller nede. Jeg vet bare at jeg ikke er normal og i såfall hvis dette er normalt vil jeg ikke ha det slikt. Jeg håper og tror at dette ikke er nomalt.

Jeg er oppe. Fri som fuglen på himmelen. Mange planer. Store planer. Glad. Masse energi.

Jeg er nede. Fanget som fuglen i buret. Tiltaksløs. Lei. Suicidal. Deprimert. Ingen energi.

Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg vet ikke hvem er. Jeg vet ikke hvorfor jeg er. Hva er jeg? Hvor er identiteten min? Er jeg oppe? Er jeg nede?

Jeg er forvirra. Lei. Trist. Hyper. Verdensmester. Håpløs. Energisk. Lat.

Hvem er jeg? Hva er jeg?

Jeg skjønner ikke dette.

Vær så snill. Hjelp meg!