Jeg er stolt av meg selv

IMG_0530

Her satt jeg og grein og grein i dag. Jeg tok egentlig et forgrått bilde av meg selv, men det har forsvunnet et eller annet sted. Av og til prøver jeg alt for hardt og av og til klarer jeg ikke alt det jeg prøver på. I dag var en av de dagene. 

Jeg hadde ikke kommet halvveis hjem en gang før jeg måtte stoppe bilen, ringe mamma og få henne til å plukke meg opp og kjøre bilen hjem for meg. 

Men det er lov. Jeg tok hensyn til meg selv. Jeg pressa meg ikke alt for langt over smertegrensa. Det skjedde ting jeg ikke hadde kontroll over som jeg ikke visste skulle skje og dermed ble den bilturen hjem mye vanskeligere enn det den hadde trengt å bli. 

Jeg kan være stolt av meg selv kasta inn håndkle der og ikke pressa meg for mye. Jeg er stolt over meg selv for å ha kasta inn håndkle og ikke ha pressa meg for mye. 

Reklamer

Du maler det rosenrødt

Du maler det rosenrødt, men det var ikke slik det var. Du maler han rosenrød, men det var ikke slik han var. Og jeg blir sint. Både fordi du maler det rosenrødt og fordi det ikke var slik. Men mest sint er jeg vel fordi jeg ser så veldig mye av han i meg. Jeg vil ikke være som han var. Jeg vil ikke være den han var. Jeg vil ikke at noen skal være redd meg. Jeg vil ikke skape dårlig miljø. Jeg vil ikke være en tyrann.

De sier eple faller ikke langt fra stammen og det er jeg vel redd for at jeg kan bekrefte. Han var en sint mann. Jeg er en sint kvinne. Jeg mener ikke være sint, jeg bare er det. Han mente det sikkert ikke han heller, men han var det.

Jeg er redd. Redd meg selv. Redd for hvem jeg er. Redd for hvem jeg vil bli. Redd for at andre skal være redde.

Jeg hater meg selv mer for hvem jeg er enn jeg hater han for den han var og jeg håper og tror at jeg ikke er like ille som han (enda). Selvsagt, jeg var og er veldig glad i han, bare ikke hvordan han var.

Alle flyver så fort avsted

Alle flyver så fort avsted mens jeg står i revers. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme framover. Jeg vet ikke om jeg tør å gå framover. Jeg vet ikke hva framover betyr. Jeg vet ikke hva som venter meg der framme. Av og til er det tryggest å bare stå på stedet hvil. Problemet da er bare at det er så veldig lett å havne i revers.

Av og til drømmer jeg om et annet liv. Et liv der småting ikke velter alt. Et liv der det bare er småting som er problemet. Jeg vet selvsagt at alle har sine utfordringer, men jeg skulle ønske jeg ikke hadde mine. Jeg skulle ønske jeg hadde noen andre utfordringer. Noen som kanskje var litt mindre. Noen som ikke satt livet på pause eller i revers. Noen som gjorde at jeg også kunne flyve avsted. Det hadde ikke trengt å være så fort som alle andre bare det hadde gått framover.

Å elske deg

Jeg elsker deg så veldig, veldig mye. Jeg skulle ønske du kunne sett det, skulle ønske du kunne forstå hvor mye jeg elsker deg. Jeg tror nemlig ikke du forstår hvor mye du betyr for meg. Du er min faste havn, min trygghet, min store kjærlighet, min første ordentlig kjærlighet, min ektemann og min venn.

Jeg vet vi har våre uoverstemmelser. Jeg vet jeg kan være vanskelig å leve med. Jeg vet jeg kan bli sur og tverr. Jeg vet alt det der. Jeg vet og jeg kan bli skikkelig irritert på deg når du ikke forstår meg. Når du ikke hører etter. Når du ikke tar meg på alvor. Men jeg vet og at jeg elsker deg likevel, og jeg håper at du og elsker meg på tross av mine svakheter.

Jeg har gode minner med deg og dårlige minner med deg. Men vi skal jo holde sammen i gode og onde dager og jeg håper virkelig at det blir mange flere gode enn onde i framtiden.

Det å elske deg gjør nemlig at livet nesten er verdt å leve og når jeg elsker deg så glemmer jeg nesten å hate meg selv.

Jeg kan ikke si

Jeg kan ikke si at jeg elsket deg. For jeg vet ikke om det er sant. Kanskje jeg elsket den rollen du hadde. Kanskje jeg elsket deg. Jeg kan ikke si hva som var var. Var det deg eller papparollen jeg elsket?

Jeg kan ikke si om du var en snill pappa eller en slem pappa. Jeg husker ikke. Det er stygt å lyve, så jeg sier ingenting.

Jeg kan ikke si så mye om deg. Jeg kan si du var min pappa, men om du var pappa med stor eller liten p, det kan jeg ikke si. Jeg husker ikke om du fortjener den store p’en.

Jeg kan ikke si om jeg elsket deg, eller elsker deg. Det eneste jeg vet og kan si er at jeg savner deg, hva enn du var. Og det kan jeg si uten å lyve.

Jeg vil leve …

Jeg er nå på det punktet der jeg vil leve. Egentlig. Jeg vil det kanskje ikke for min egentlig skyld. Jeg vet bare at jeg vil det for din skyld. Fordi jeg elsker deg så veldig, veldig høyt.

Jeg vil ikke at du skulle måtte leve uten meg, men likevel. Det er så veldig vanskelig for meg å leve med meg. Men, det er sikkert vanskeligere for deg å leve uten meg, enn for meg å leve med meg. De sier iallfall det. Jeg vet ikke om jeg tror dem.

Skulle ønske jeg var glad i livet. At ting ikke gjorde så vondt. At ting var litt lettere. Men man kan ikke få i både pose og sekk. Man kan ikke få alt man peker på.

 

Er jeg ikke en av dere lengre?

Er jeg ikke en av dere lengre? Blir jeg ikke inkludert, invitert og regna som en av dere lengre? Er jeg ikke med i gjengen lengre? For jeg blir ikke invitert, ikke inkludert, ikke regna med. Hvis jeg i det hele tatt får vite om at ting skjer på forhånd så blir jeg iallfall ikke invitert, men som oftest så får jeg bare vite i etterkant at ting har skjedd. Jeg er liksom ikke lengre noe naturlig del av den sosiale gruppa vi var og som dere enda er uten meg. Og, får å være helt ærlig så savner jeg det. Ikke fordi jeg savner dere så veldig. For jeg var/er kanskje ikke like glad i dere alle sammen. Og noen av dere skulle jeg ønske jeg egentlig aldri ble så veldig glad i. Men, jeg savner å være en del av et fellesskap. Det fellesskapet. Jeg savner å bli invitert, inkludert og regna med. Nå vet jeg ikke hvem jeg er lengre. Jeg føler meg som ingen. Ubetydelig. Verdiløs. Bortkasta. Jeg føler alt jeg har invistert og lagt i vennskapet vårt er bortkasta. Alt jeg har ofra og gjort for felleskapet, hvor høyt jeg satt pris på dere, alt dere betydde for meg. Ja, alt er bortkasta. Jeg skulle bare ønske noen kunne ta insj og invitere meg, inkludere meg, regna med meg. Men vårt vennskap var vel bare et pliktvennskap. Det betydde vel ingenting. Det var vel bare fordi vi hadde et felles oppdrag. Jobba for samme sak. Gjorde det samme. Og da ble det naturlig at vi var sammen, men nå begynner jeg å tvile på at vi i det hele tatt noen gang har vært venner.