De forunderlige dalene

De forunderlige dalene
Det er dem vi vandrer i
Jeg ser ingen slett vei opp
Bare skråninger fulle av kratt
Så vær så snill
Finn ei hekksaks og gode sko
Så du kan bli med meg opp

Advertisements

Jeg tror jeg egentlig ønsker å tro

Jeg skrev tidligere at jeg tviler på at jeg tror. Det var en vondt, men viktig innlegg å få skrevet. Viktig for meg selv. Det var vanskelig og vondt, men jeg trengte å ta et oppgjør med mine følelser og tanker rundt dette å være en kristen. Jeg har følt at mange setter så veldig høye krav til meg. At de forventer så mye av meg. Det ble et så stort kav at jeg ikke lengre husker hvorfor jeg var kristen. Hvorfor jeg så lenge hadde klamret meg til dette korset som egentlig betydde så mye for meg. I det siste har jeg tenkt veldig mye på det innlegget jeg skrev og postet her på bloggen min. Jeg har hatt lyst til å poste det på facebook så hele verden kan se. Jeg har hatt lyst til å slette det fra bloggen og latet som det aldri har eksistert. Jeg har valgt at det skal få bli stående her på bloggen min som et tegn på min tro. Ikke at jeg ikke tror, men at det har vært vanskelig å tro og at jeg har vært nær med å gi opp troen. Det var noen veldig vonde dager før jeg skrev det innlegget, ja noen veldig vonde uker faktisk. Men det har og vært noen veldig vonde dager etter jeg skrev det innlegget og jeg har som sagt tenkt veldig mye, og følt veldig mye. Vært veldig forviret og veldig usikker på hele min eksistens. Hva min identitet var. Men hva jeg har funnet ut etter all denne tenkinga og følinga er at jeg er klar for å ta på og opp mitt kors igjen. Jeg tror jeg må begynne på scratch igjen som kristen. Jeg orker ikke alle forventningene eller alt presset. Jeg vil ikke utsette meg for det igjen rett og slett. Jeg må ta dette i mitt tempo. Jeg må bytte sanger jeg hører på. Jeg orker ikke de samme gmale lovsangene som har alle de «jeg er ikek god nok»- minnene. Jeg orker nok heller ikke alle de menneskene som gir meg akkurat samme følelse. Jeg må skjerme meg. Ta steg for steg. Men jeg er klar for å ta opp mitt kors, klar for å ta på mitt kors, klar til å klamre meg til mitt kors.

Hadde du visst og jeg tord.

Hadde du visst hvor mye de orda du sa betydde hadde du aldri sagt dem. Hadde du visst hva som hadde skjedd hadde du aldri klandra meg. Men for at du skal vite hva som hadde skjedd så måtte jeg ha vært ærlig. Og det var jeg ikke. Jeg er det kanskje nå. Men jeg var det ikke da. Og det er kanskje en av de tingene jeg angrer mest på at jeg ikke har vært ærlig på. Jeg tenker på meg selv når jeg sier jeg skulle ønske jeg var ærlig, men jeg tenker også at det kunne vært bra for andre enn meg at jeg var ærlig.

Jeg angrer på at jeg ikke var ærlig om at jeg var innlagt da jeg gikk på videregående. Jeg ble ofte beskyldt for skulk og latskap. Sannheten er at jeg var syk. Det var sjeldent synlig på meg. Jeg hadde et monster inni meg som vokste og vokste. Jeg hadde monstre rundt meg som var store og skremmende.

Jeg var redd, virkelig redd. Jeg var redd for monstrene, men også for deres reaksjoner. Ja, det var to stykk i klassen som visste det, men jeg skulle ønske jeg forklarte det for hele klassen. Hadde det vært i dag hadde jeg gjort det. Men det er ikke i dag. Det var da og da var jeg feig og redd. Nå kjemper jeg på min måte for åpenhet og rettferdighet. Jeg tør å være personlig. Jeg deler oppturer og nedturer på facebook og instagram på en måte jeg tror kan være oppmuntrende og støttende for andre. Jeg har vært åpen om det i avisen.

Jeg er modigere nå, men jeg skulle likevel ønske jeg torde å være åpen da. Det tror jeg hadde gjort livet mitt mye lettere da jeg gikk på videregående, men jeg tror også det kunne gjort andres liv lettere og. Kanskje det hadde gitt noen andre mot til å ta det steget for å være ærlig, enten med seg selv eller andre. Jeg vet ikke. Jeg kjente ikke alle mine klassekamerater like godt, men jeg vil tro at noen av dem kunne trengt å høre at de ikke var alene.

Så, ja jeg angrer på at jeg var feig, men det har gjort meg enda modigere nå tror jeg. Psykisk helse er ikke noe å kødde med, alle har en! Jeg tror på åpenhet. At folk må tørre å være personlige. Du vet, det er forskjell på å være personlig og privat og hvor den grensen går må man nesten kjenne på selv.

Så folkens, jeg beklager jeg ikke var ærlig da, men jeg er det iallfall nå og jeg vil igjen understreke at alle har en psykisk helse og man kan aldri vite hvordan akkurat din helse er i morgen!

Jeg vil leve …

Jeg er nå på det punktet der jeg vil leve. Egentlig. Jeg vil det kanskje ikke for min egentlig skyld. Jeg vet bare at jeg vil det for din skyld. Fordi jeg elsker deg så veldig, veldig høyt.

Jeg vil ikke at du skulle måtte leve uten meg, men likevel. Det er så veldig vanskelig for meg å leve med meg. Men, det er sikkert vanskeligere for deg å leve uten meg, enn for meg å leve med meg. De sier iallfall det. Jeg vet ikke om jeg tror dem.

Skulle ønske jeg var glad i livet. At ting ikke gjorde så vondt. At ting var litt lettere. Men man kan ikke få i både pose og sekk. Man kan ikke få alt man peker på.

 

Be still and know that I am God

Jeg leste en gang at «Be still» ikke betyr å være stille som jeg trodde før, men at det betyr og å overgi seg til Gud, å slutte og strebe selv og bare la det gå. Jeg vet ikke om det er sant eller ikke. På norsk står det «Hold opp! Kjenn at jeg er Gud.» Hold opp med alt du strever med. Hold opp med alt du skal klare selv. Hold opp og kjenn at Gud er Gud. I vers to i samme kapittel står det «Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i nød og alltid nær.» Jeg syns det er flott å tenke på. Flott å tenke på at Han er vår tilflukt. Vi slipper å flykte til alt verden har. Vi kan holde opp og kjenne at Han er Gud. Han er vår styrke. Han er vår hjelp i nøden og enda viktigere Han er alltid nær.

Det høres kanskje ut som jeg motsier mitt forgje innlegg nå, men det gjør jeg egentlig ikke. Det er en tid for alt. En tid for å holde opp å kjempe selv og la Gud ta kampene for oss, men og en tid for å be andre mennesker om hjelp. Problemet er bare å se forskjell på dem. Og nei, jeg har ikke noe godt svar på hva som er rett når for det er så veldig forskjellig fra situasjon til situasjon. Det er rett og slett noe man må kjenne på selv. Noe du og Gud egentlig kan finne ut av. Men, du trenger ikke å gjøre det alene. Det er en grunn til Gud har skapt oss til fellesskap.

Hold opp! Kjenn at jeg er Gud. Salme 46,11. Kanskje et av de viktigste bibelversene i Bibelen. Kanskje et av de mennesker nå i dag virkelig trenger å ta til seg. Vi som ønsker å fikse alt selv. Vi som bare må kjempe selv. Vi som kanskje ikke setter all vår lit til vår himmelske pappa. Vi som ikke tenker at kongenes konge er vår pappa. Jeg tenker jo at kongen er en mann med mye makt. Iallfall var det slik før. Og når Gud er kongenes konge, tenk hvor mye makt ikke han har da. Han har nemlig fått all makt i himmelen og på jorda. Og selvsagt, Gud er ikke alene. Han, og vi, har en motstander som vil gjøre alt for å ødelegge for oss. Han har bare kommet for stjele, ødelegge og myrde.  Men, frykt ikke, hold heller opp og kjenn at Han er din Gud, Han som har kommet for at vi skal ha liv og overflod.

Be still and know that I am God.

Det er lov å spørre om hjelp

Du har vært sterk lenge nå. Du har kjempet og kjempet. Hatt det vondt lenge. Det er ikke det at du ikke tror nok som gjør at du sliter. Det er ikke det at du ikke klinger deg fast nok til korset som gjør at du sliter. Det er ikke at du ikke setter ditt håp i Gud at du sliter. Det er ikke slik at Gud bare hjelper dem som tror nok, klinger seg fast til korset nok, setter håpet sitt i Gud nok. Det er ikke slik at Gud er den eneste løsningen. Jeg føler meg nesten ukristen da jeg skrev den siste setningen, men det er sant. Det er lov å spørre om hjelp. Det er lov å spørre mennesker om hjelp, like mye som det er lov å spørre Gud om hjelp.

For, du har vært sterk lenge, du har kjempet og du har hatt det vondt. Ikke få noen til å tro at det er din skyld. Ikke tenk at hadde jeg bare ditt eller hadde jeg bare datt så hadde alt vært så mye bedre. Ikke legg skylden på deg selv. Selvsagt, det er du som kan gjøre jobben. Men, det er lov å spørre om hjelp. Det er selvsagt lurt å be om styrke og mot til å stå i alt fra Gud, men det er også lov å be mennesker om hjelp. Det gjør deg ikke til mindre kristen. Det gjør deg ikke til en dårligere kristen. Vi er her sammen for å hjelpe hverandre. Det er en grunn til at vi er flere. Det er en grunn til vi er skapt til fellesskap. Og den grunnen er blant annet fordi vi skal hjelpe hverandre med å bære hverandre når vi ikke orker det selv.

Ikke vær redd for å be om hjelp, snille deg. Det er lov å være svak. Det er lov å slite. Det er lov å ha dårlige dager. Det er lov å ha dårlige perioder. Ja, det er til og med lov å ha dårlige år. Men, det er et viktig men her, og det er at du er ikke en dårlig person selv om du har det dårlig. Og du er absolutt ikke en dårlig kristen selv om du ber om hjelp fra andre enn Gud. Gud er legen over alle leger. Men vi har likevel evner til å hjelpe hverandre. Det er evner vi har fått fra Gud og enhver god gave kommer fra Gud.

Vær så snill, snille deg, vær ikke redd. Vær ikke redd for hva andre vil tro og tenke om deg. Det viktigste er deg. Du trenger ikke frykte for mennesker for Gud har så stor kjærlighet til deg at han vil deg bare vel, og han vil at du skal ha det bra og det kan bety at du må ta imot hjelp fra andre mennesker og.

Vær så snill, snille deg, be om hjelp.