Hadde du visst og jeg tord.

Hadde du visst hvor mye de orda du sa betydde hadde du aldri sagt dem. Hadde du visst hva som hadde skjedd hadde du aldri klandra meg. Men for at du skal vite hva som hadde skjedd så måtte jeg ha vært ærlig. Og det var jeg ikke. Jeg er det kanskje nå. Men jeg var det ikke da. Og det er kanskje en av de tingene jeg angrer mest på at jeg ikke har vært ærlig på. Jeg tenker på meg selv når jeg sier jeg skulle ønske jeg var ærlig, men jeg tenker også at det kunne vært bra for andre enn meg at jeg var ærlig.

Jeg angrer på at jeg ikke var ærlig om at jeg var innlagt da jeg gikk på videregående. Jeg ble ofte beskyldt for skulk og latskap. Sannheten er at jeg var syk. Det var sjeldent synlig på meg. Jeg hadde et monster inni meg som vokste og vokste. Jeg hadde monstre rundt meg som var store og skremmende.

Jeg var redd, virkelig redd. Jeg var redd for monstrene, men også for deres reaksjoner. Ja, det var to stykk i klassen som visste det, men jeg skulle ønske jeg forklarte det for hele klassen. Hadde det vært i dag hadde jeg gjort det. Men det er ikke i dag. Det var da og da var jeg feig og redd. Nå kjemper jeg på min måte for åpenhet og rettferdighet. Jeg tør å være personlig. Jeg deler oppturer og nedturer på facebook og instagram på en måte jeg tror kan være oppmuntrende og støttende for andre. Jeg har vært åpen om det i avisen.

Jeg er modigere nå, men jeg skulle likevel ønske jeg torde å være åpen da. Det tror jeg hadde gjort livet mitt mye lettere da jeg gikk på videregående, men jeg tror også det kunne gjort andres liv lettere og. Kanskje det hadde gitt noen andre mot til å ta det steget for å være ærlig, enten med seg selv eller andre. Jeg vet ikke. Jeg kjente ikke alle mine klassekamerater like godt, men jeg vil tro at noen av dem kunne trengt å høre at de ikke var alene.

Så, ja jeg angrer på at jeg var feig, men det har gjort meg enda modigere nå tror jeg. Psykisk helse er ikke noe å kødde med, alle har en! Jeg tror på åpenhet. At folk må tørre å være personlige. Du vet, det er forskjell på å være personlig og privat og hvor den grensen går må man nesten kjenne på selv.

Så folkens, jeg beklager jeg ikke var ærlig da, men jeg er det iallfall nå og jeg vil igjen understreke at alle har en psykisk helse og man kan aldri vite hvordan akkurat din helse er i morgen!

Jeg vet ikke …

Jeg vet ikke hvem jeg er. Hva jeg er. Hvorfor jeg er. Og ikke minst, hvordan jeg skal reagere. Jeg skjønner ingenting. Ingenting av hva som skjer. Hvorfor det skjer. Hvem jeg er. Hvorfor jeg er. Jeg skjønner ingenting.

Jeg vet ikke om jeg er oppe eller nede. Jeg vet bare at jeg ikke er normal og i såfall hvis dette er normalt vil jeg ikke ha det slikt. Jeg håper og tror at dette ikke er nomalt.

Jeg er oppe. Fri som fuglen på himmelen. Mange planer. Store planer. Glad. Masse energi.

Jeg er nede. Fanget som fuglen i buret. Tiltaksløs. Lei. Suicidal. Deprimert. Ingen energi.

Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg vet ikke hvem er. Jeg vet ikke hvorfor jeg er. Hva er jeg? Hvor er identiteten min? Er jeg oppe? Er jeg nede?

Jeg er forvirra. Lei. Trist. Hyper. Verdensmester. Håpløs. Energisk. Lat.

Hvem er jeg? Hva er jeg?

Jeg skjønner ikke dette.

Vær så snill. Hjelp meg!

To dager av gangen.

Natt til onsdag ble jeg lagt inn på psykiatrisk. Var der litt over et døgn før jeg ble overført til DPS. Da var planen at jeg skulle være der i fire dager til mandagen. Så snakka meg med behandleren min og de fant ut at vi kunne forlenge oppholdet med to dager, så ble det onsdag og behandleren min var syk. Jeg fikk snakke om overlegen og hun fant ut at vi skulle la det gå til fredag. I går var jeg hos behandleren min der igjen og da hadde han snakka med overlegen igjen og de hadde blitt enige om at de skulle utsette utskrivelsen til mandag. Jeg tenker, hadde jeg bare fått en uke eller halvanne med en gang istedenfor det jaget om at man skal hjem om to dager hele tiden og at det utskrivelsen blir utsatt hele tiden tror jeg det hadde vært bedre for meg.

Det har vært en god innleggelse det har det. Snakka med en behandler hver dag og blitt tatt på alvor. Men det er slitsomt å aldri vite hva en skal forholde seg til og at jeg føler jeg må forte meg med å bli bedre hele tiden for det funker ikke. Jeg tørr nesten å påstå at hvis de bare hadde gitt meg en uke eller halvanne med en gang hadde jeg hatt det bedre og vært tryggere på å reise hjem fortere.

Og jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor jeg får så korte innleggelser. Selvsagt vet jeg at det ikke er ideelt å være innlagt og det er en fare for jeg skal bli for vant med å være på instutisjon. Mange er jo på DPS mye lengre enn fire dager.

I vår da jeg var dårlig kan vi vel kalle meg en skikkelig svingdørspasient. Tror jeg hadde tre innleggelser på en måned eller to. Rett og slett fordi de skrev meg ut for tidlig, hver bidige gang. Og når de ikke skrev meg ut så forlenga de innleggelsen med få dager hver gang. Det skaper en uro og utrygghet inni meg osm iallfall ikke gjør det bedre.

Jeg skjønner at det er venteliste og kan være fullt på avdelinga. Og siden de hele tiden gir meg så korte frister føler jeg de vil ha meg ut på grunn av plassmangel og det gir meg skyldfølelse for å ta opp noen andre sin plass på avdelinga.

Men, nå er jeg iallfall hjemme på perm til i morgen og hvis ikke alt skjærer seg i helga tror jeg jeg fløer meg klar for å dra hjem på mandag. Litt av tryggheten på å dra hjem er nok også fordi vi skal ha ansvargruppemøte på mandag  med alle parter, både NAV, fastlege, DPS-døgn(primærkontakt+behandler), psykiatreren min, kontakten min i psykisk helse i kommunen og min mor og ektemann. Vi blir mange folk, men jeg håper på et bra og oppklarende møte likevel. Jeg håper jeg klarer å ta opp denne problemstillingen med innleggelsene til kontakten min i kommunen slik at vi kan ta det opp på ansvarsgruppemøtet. Det må jo være en grunn til de gjør slik de gjør, jeg ser den bare ikke. 123

Jeg gråt over deg

Jeg gråt over deg, over hva du gjorde. Jeg snakket om det og kjente tårene presset på, men jeg gjorde ikke noe for å stoppe dem, jeg bare lot dem komme. Og det var litt godt. Og det som var enda bedre var å få en bekreftelse på at du oppførte deg uproffesjonelt. At hele situasjonen jeg ble satt i var feil og ikke til det gode for meg. Det var rett og slett godt å få snakke ut om det til noen. Godt å gråte litt over det. Forhåpentligvis så har du sluppet litt taket i hjertet mitt for jeg vil ikke ha deg der. Jeg vil ikke tenke på deg, på det som hendte og forhåpentligvis har jeg klart å slippe en liten bit av deg i dag.

14947658_672552849577882_6738911876565189680_n

Jeg skulle ønske jeg kunne si: Jeg har det bra!

Jeg skulle ønske jeg kunne si: Jeg har det bra, jo takk skal ha du ha som spør. Det er det jeg skulle ønske jeg kunne si når jeg møter folk som kjenner meg på grunn av min psykiske helse eller som av en eller annen grunn vet jeg har slitt, gamle behandlere, pleiere, lærere, helsesøstre. Slike folk. For jeg møtte deg i dag på gata, og jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne si at det gikk bra liksom. Men det gjør jo ikke det, og i det humøret jeg er i nå så føler jeg at jeg aldri kommer til å kunne si det heller.

De har gitt meg opp …

De har gitt meg opp, iallfall nesten. Det føles iallfall slik. Husker dere at jeg sa at jeg var hos et menneske på DPS og ikke bare en bitch? Ja, hun er et menneske fortsatt, men jeg var hos henne i dag, og det var heller en ganske dårlig opplevelse for å si det mildt.

Hun (mennesket) hadde misforstått behandlingsteamet. Hun trodde hun skulle gi meg behandling. Det var tydligvis feil. Hun skulle egentlig bare avslutte meg. Men siden hun hadde begynt så skulle jeg få 5-10 timer til hos henne. Og det er vel greit nok, det er jo helt normalt i spykiatrien å gi folk tidsfrist på å bli friske. Men problemet er at de ikke vil gjøre meg frisk. De vil bare at jeg skal overleve.

Det jeg har inni meg er som en betent byll, og istedenfor å renske opp i byllen så har de bestemt seg for å legge et plaster på med et skikkelig godt lim på. Jeg skal altså få noen øvelser jeg kan gjøre når jeg har det ille, istedenfor å renske opp og bli infeksjonsfri så skal jeg bare legge et plaster på å fortsatt ha betennelsen inni meg.

Jeg er skuffa, lei meg og flyforbanna egentlig. Skjønner de ikke at jeg trenger å renske opp litt? At jeg har mange ting inni meg jeg trenger å snakke om? Skjønner de ikke at livet mitt er et helvete? Jeg er så forbanna, så skuffa og så lei meg. Jeg har blitt gitt opp, det er ikke håp for meg. De vil bare jeg skal klare meg alene midt i all dritten. For det var faktisk det de egentlig ville. De ville hun skulle avslutte saken min på DPS. Det har jeg får noen timer til å lime på plass plasteret virker egentlig bare som et kompromi.

Jeg har hatt to til to og en halv dårlige uker nå. Men jeg har hatt et håp om å få det bedre. At dette mennesket kan hjelpe meg om ikke annet. Men, tydligvis vil de på DPS det annerledes. Det håpet jeg hadde kan sammenlignes med en liten stearinlysstubb, som de nå har tråkka på, knust ned i grusen og spytta på. Jeg vil bare gi opp nå, siden jeg allerede har blitt gitt opp. Og ja, som sagt hadde jeg to til to og en halv dårlige uker, men jeg var ikke suicidal, heldigvis, men nå kjenner jeg tankene begynner å komme. Vet ikke hva jeg skal gjøre med alt dette. Er rådvill og veldig lei meg.

God bless!

Forklaring, ikke forandring

På onsdag var jeg på DPS. Der fikk jeg noen gamle nyheter. Eller, de var gamle for andre, men for meg var de nye. Jeg har visst diagnosen PTSD. Har visst hatt den en stund og, uten at jeg har visst det. Egentlig så gjorde det meg ikke så mye der og da å få vite det, men så i dag har jeg begynt å tenke. Prøver å fokusere på at det er en forklaring på hvordan jeg har det, og ikke en forandring på hvem jeg er.

Ellers så var det en fin time, følte meg tatt vare på, tatt på alvor, forstått og alt det der som skal til for at det blir en bra time. Som jeg sa til min gode venn at jeg følte jeg snakket med et menneske (og ikke en bitch). Skal tilbake om to uker, sammen med en tidligere behandler jeg har hatt (som jeg egentlig ikke liker), men som jeg og sa da, et menneske og ei bitch, må vel overleve det.

I dag har jeg det egentlig ganske dårlig, men det er vel lov av og til, er det ikke? Får heldigvis besøk av mamma snart, for jeg føler meg virkelig ikke pigg.

Jeg er sjalu på deg

Ja, jeg vet vel egentlig ikke hvem du er. Du er vel egentlig ingen, men jeg innbiller meg at du finnes. Du som får god hjelp. Du som har et støtteapperat rundt deg som fungerer. Du som har et nettverk rundt deg som vet hva de skal gjøre. Du som blir tatt på alvor. Jeg føler det er så mye som mangler i livet mitt. Eller, jeg har det allermeste egentlig, en flott ektemann, en fin mor, en bra menighet, fin jobb, mange venner, noe nære, andre fjerne, men mange nok av begge delene. Ja, flotte, gode dyr har jeg og. Men jeg har vondt og jeg føler ikke at jeg blir tatt på alvor fordi alle disse tingene er på plass liksom. Av og til skulle jeg ønske jeg ikke fungerte så godt som jeg gjør rett og slett fordi jeg tror det hadde vært lettere å få hjelp om jeg ikke gjorde det. Som jeg tidligere har sagt så har jeg det tøft fordi jeg er tøff og jeg lider meg gjennom det fordi det er det jeg er god på. Så ja, jeg sier det rett ut, jeg er sjalu på deg! Du som får hjelp, du som får det du trenger, du som ikke må kjempe for alt, selv om du sikkert og har kjempet og det sikkert bare er meg som ikke klarer å ta meg sammen nok eller noe slikt. Kanskje jeg ikke fortjener hjelp …

Det skal gå over

og jeg har sett alt dette før jeg vet hvordan det går
det går sånn som det gjør når man er redd det man ikke forstår
men jeg vil høre noen si at også dette
det skal gå over

Jeg siterer Siri Nilsen sin sang Jeg vet. Og problemet er at jeg ikke vet, klarer ikke å tro iallfall at dette skal gå over. Jeg skulle ønske jeg visste, jeg trodde, og jeg håpte at det skulle gå over, men jeg er så redd, så veldig veldig redd for at det ikke skal det.

Det har vært stille fra meg en stund, ikke fordi ting har gått så bra, men fordi ting har gått så dårlig. Så dårlig at jeg ikke har orka, klart eller villet formulere noen ord om hvordan jeg har det. Utsettelse, utsettelse, utsettelse, ta livet minutt for minutt, slik har jeg levd. Det har blitt mange minutter og leve. Litt for mange om du spør meg. Men, nå er jeg iallfall utksrevet og skal klare meg selv, og ifølge fastlegen så må jeg stole på at de visste hva de gjorde da de skrev meg ut. Problemet er bare at jeg ikke stoler på meg selv, eller at de visste hvordan jeg hadde det da jeg ble skrevet ut.

Men jeg tar minutt for minutt, lider meg gjennom det som jeg er så flink til. Skulle ønske jeg var litt mindre flink til det egentlig jeg.