Det var ikke det de gjorde

Jeg har skrevet om det mange ganger før, men jeg skriver om det igjen. Kanskje jeg bare burde la det ligge, men det klarer jeg ikke. Jeg må skrive, gang på gang. Forhåpentligvis så går jeg tom for ord en gang. Forhåpentligvis gjør ikke ting så vondt lenger heller så lenge hvis jeg noen gang går tom for ord. Jeg ser ingen legedom i ordene til nå så kanskje jeg bare burde slutte å skrive om det, men jeg klarer ikke la være. Det brenner inni meg. Det gjør så fælt vondt. Jeg klarer ikke komme over det.

For det var ikke det de gjorde. Det var alt det de ikke gjorde. Det var ikke det de var. Det var alt de ikke var. Det er lette for meg å tenke at jeg burde gjort så mye annerledes og kanskje er det der feilen ligger og. Hvis jeg bare hadde vært litt mer frampå, litt mindre ekkel, litt greiere, litt snillere, litt mer sosial, litt mindre meg. Ja, kanskje jeg hadde hatt venner da.

Jeg vet ikke om det er rett å kalle det mobbing. Men jeg vet det var utfryselse og utenforholding. Det vet jeg. Jeg vet jeg aldri fikk være en av dem. Jeg vet jeg ikke hadde venner og det er lett for meg å da tenke hvem vil vel være venn med meg. Hva er vel jeg verdt, ingen vil jo være med meg.

Det er kanskje derfra den tanken kommer fra. Den om at jeg ikke har noe verdi. At jeg er verdiløs. Bortkasta plass på denne jorda.

Jeg tror jeg overreagerer. Det kan vel da ikke vært så ille. Kan det vel? Hvis det var så ille som jeg husker å ha opplevd det, hvorfor gjorde ingen noe da? Jeg må vel overreagere. Det kan ikke ha vært så ille. De ville vel ha grepet inn da? Voksne mennesker kan vel da ikke la være å gripe inn når de ser at et barn har det så vondt? Nei, jeg må ha overreagert.

Dessuten var det ingen bevis. Det var ingen som slo. Det var ingen som skittsnakka. Det var ingen skrev stygge ting. Jo, forresten. Det var jo det. Senere. Men ikke da. Ikke på barneskolen. Vi hadde heldigvis ikke sosiale medier da. Det var ikke før på ungdomsskolen det begynte. Men da, på barneskolen, da var det ingen beviser. Ingenting jeg kunne slå i bordet med å si at de hadde gjort.

Det var nemlig ikke det de gjorde som var problemet. Det var alt det de ikke gjorde. Det var ikke det de var. Det var alt de ikke var. Det var alt jeg ikke var og alt det jeg var som var problemet. Det var nok jeg som var problemet. Det er iallfall det jeg tenker nå i dag, selv om jeg kanskje tror jeg vet bedre.

Kanskje var det så ille som jeg husker. Kanskje var jeg venneløs. Kanskje var jeg utestengt. Kanskje var jeg ingen og ikke verdt noe (for dem).

De var ikke bare slemme, om jeg kan kalle dem det. Jeg tror det er bedre å kalle dem uvitende. Barn kan vel ikke være så slemme vel vitende om hva de gjør? Jeg husker de lekte med meg og. Sånn av og til. Jeg skulle bare ønske jeg hadde en venn eller venninne på skolen jeg kunne kalle min. Jeg kunn godt delt han eller henne med noen, men at vi kunne vært venner. Sånn på ordentlig.

Jeg tror det verste var den dagen jeg fikk sannheten slengt i fleisen. Jeg har skrevet om det før, men jeg skriver det igjen. De var vel et år eller to eldre enn meg. De hadde hatt om at hvis det var noen som ikke hadde noen venner må de leke med dem. Jeg var en av dem. De sa det til meg etter vi hadde lekt en stund. Jeg husker ikke hva vi lekte, men jeg husker det var på SFO. Jeg husker hvor vi satt og lekte. Og jeg husker så alt for godt hva de sa. De sa på en veldig fin måte at jeg ikke hadde venner. Jeg vet at de bare var snille. Alt for snille. Det var derfor de lekte med meg. Ikke fordi de likte meg, men for å være snille.

Jeg vet ikke hvordan alt dette påvirker meg nå. Jeg klarer fint å være sosial. Jeg har venner. Jeg knytter meg fort til folk. Jeg har lett for å bli kjent med nye. Det har kanskje ikke gjort noe med meg. Iallfall ikke når det kommer til å stole på folk og starte nye vennskap. Men likevel. Det har gjort noe med meg. Det har gjort meg til en selvhatende person. Til en person som ikke tror hun har noe verdi. Til en person som ikke tror hun er noe. Som ser på seg selv som bortkasta.

Jeg har aldri vært populær. Alltid blitt valgt sist. Alltid måtte presse meg på. Alltid blitt svikta. Utnytta. Vært utenfor. Ikke blitt inkludert. Det gjør mer med et menneske enn man skulle tro. Eller kanskje ikke. Kanskje alle vet og forstår at vi alle trenger å føle tilhørlighet. Ha venner. Bli inkludert. Bety noe.

Hvis de hadde visst hva de gjorde, eller rettere sagt ikke gjorde hadde de da vært venn med meg? Barn kan vel ikke forstå slike ting. Men hvis de kunne, hadde de da vært venn med meg? Jeg håper det. Inderlig. Men hva hjelper vel det meg? Hva hjelper vel det meg å tenke at de bare var barn. Jeg var også bare et barn. Jeg opplevde noe et barn aldri skulle ha opplevd. Å være venneløs. Føle seg verdiløs. Bli holdt utenfor.

Jeg prøver å ikke være bitter. Bitterhet går bare ut over en selv. Men hva skal jeg være da? Trist? Jeg vet jeg burde glemme. Jeg vet jeg burde tilgi. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gjøre det for de gjorde jo egentlig ingenting.

Jeg klarer ikke gå videre.

Reklamer

Jeg ble mobba.

Det var det jeg ble. Mobba. Jeg satt her og malte og tankene fløy. Jeg tenkte tilbake til da jeg tok male- og tegnekurs. Jeg begynte å tenke på hvordan jeg valgte bort idretten for å heller satse på kunst. Jeg begynte å tenke på hvorfor jeg gjorde det. Hvordan de behandla meg på treninga. Hvordan de drepte gleden min med idrett. Hvordan de gjorde meg utrygg, både på dem, meg og livet.

Jeg ble mobba. Jeg sliter med å ta de ordene i min munn, ja også med å skrive dem ned med mine fingre på tastaturet. Jeg ble mobba. Jeg føler jeg overreagerer. Overdramatiserer. Legger på og trekker av. Var det virkelig så ille? Ble jeg virkelig mobba? Eller overreagerer og overdramatiserer jeg?

Jeg husker ordene de sa til meg. Ordene de sa og ordene de ropte. Jeg husker smerten i magen, ja jeg kjenner på den nå. Jeg husker når du nekta å sitte på siden av meg i klassen. Jeg husker alt oppstyret du lagde. Jeg husker hvordan du og jeg hadde vært venner fra vi var knøtter begge to. Jeg husker hvordan jeg knakk sammen på gulvet. Hvordan jeg gråt. Hvordan jeg lagde oppstyr rundt det. Men hva skulle jeg gjøre? Du hadde nettopp nekta å sitte ved siden av meg i klassen. Du hadde nettopp lagd en stor scene ut av det. Du tok det ikke stille opp. Du fortalte det høyt for hele klassen. Du gjorde den dagen forjævlig. Du var med på å ødelegge skolehverdagen min. Du var med på å mobbe meg. Og vi var liksom venner

Jeg var skoleflink. Ting gikk lett inn for meg. Men jeg jobba også hardt. Hadde jeg ikke jobba hadde jeg fått middels karakter, men jeg jobba hardt for å få bedre karakterer. De sa jeg satte for høye krav til meg selv. Jeg satt ikke krav til meg selv. Jeg gjorde bare det eneste jeg kunne. Jobbe. Jeg hadde jo nesten ingen venner uansett. Hva annet skulle jeg gjøre? Noe måtte jeg jo takle. Men nei, jeg hadde ikke høye krav til meg selv. Jeg gjorde bare det eneste jeg kunne.

Jeg husker hvordan du, dem, alle likte meg når dere trengte meg. Når det var noe dere ikke fikk til. Når jeg kunne hjelpe. Når jeg kunne brukes som fasit til skolearbeid. Når mitt arbeid kunne skrives av. Når det kunne brukes til deres favør. Når jeg kunne brukes til deres favør. Jeg husker hvordan jeg ble invitert hjem til deg. Jeg husker hvorfor jeg ble invitert hjem til deg. Det var ikke fordi du ville være med meg. Det var ikke for å være hyggelig. Det var ikke for å være grei. Det var ikke for å være med meg. Det var fordi du trengte meg. Det var fordi du måtte få ferdig den stilen. Det var fordi du visste at jeg var flink til å skrive. Det var fordi du ville utnytte meg.

Jeg hater dere ikke. Jeg hater meg selv fordi det gikk inn på meg. Men nei, jeg hater ikke dere. Hvorfor skulle jeg det? Det var jo meg det var noe galt med. Det var jo meg dere mobba.

Husker du meg?
For jeg husker deg
Av og til sterkt som flombelysningen på en trailer
Av og til svakt som vannmaling blanda ut i et vannglass
Jeg kan huske ordene du sa
Og ordene du ikke sa
Jeg husker blikkene du gav
Og blikkene du ikke gav
Jeg husker deg
Men aller helst
Skulle jeg ønske jeg kunne glemme

Glemme alt det vonde
Glemme alt det onde
Alt det vonde du gjorde
Alt det onde du sa

Jeg vet jo at vi bare var barn
Barn, tenåringer, ungdommer
Jeg vet at det ikke er så lett for voksne
Å gjøre noe med
Men de var voksne
Og vi var barn
Hvorfor gjorde de ikke noe?
Hvorfor sa de ikke noe?

Ja sa jeg skulle ønske jeg kunne glemme
Men aller helst skulle jeg ønske
At det aldri hendte

Til du uvitende lege

Det var dissosiasjon. Og ja, det går an å kjempe i mot. Jeg var ikke psykotisk. Ja, jeg hørte stemmer og var urolig, men det var likevel dissosiasjon. Hadde du bare sett det. 

Av og til suger det å dra på legevakta med psykiske plager, rett og slett fordi de aller fleste kan så lite og skjønner enda mindre. Det er ingen tester å ta eller undersøkelser å gjøre. Man må bare stole på ord, handlinger og oppførsel og det skjønner jeg ikke er like lett alltid. 

Men likevel, tenk om du hadde forstått hva det var. Tenk om jeg hadde sluppet ydmykelsen da du trodde jeg faket alt for oppmerksomhet. For ja, jeg hørte hva du sa. Jeg var syk, ikke døv. 

Så kjære du uvitende lege, jeg håper du aldri nærmer deg en psykiatrisk pasient igjen og hvis du gjør det håper jeg din læringskurve har vært bratt. 

Det er dine ord, ikke mine.

Det er dine ord, ikke mine. Det er du som sier dem, ikke jeg. Jeg hadde aldri turd å ta slike ord i min munn. Du sier ord som er nærmest forbudte. Jeg ville aldri sagt dem. De overdramatiserer. De virkeliggjør. De får alt til å føles så ekte. Så kvalmende. Så stort og farlig.

Du sier det ikke var alright. At det var alvorlig. At det ikke var lov. At det var et overtramp. Du kalte det med sine rettmessige ord. Ord jeg ikke klarer skrive en gang. Ord som er for såre. For store. For alvorlige. For ekte. For sanne.

Du stoppa meg ikke i å skinne

Nei, du stoppa meg ikke i å skinne, du satt meg bare på pause. Jeg sitter her i sofaen og tenker. Tenker på alt det som skjedde. Kjenner jeg har vondt i magen og at gråten nesten er her. Jeg vil ikke at du, dere, skal ha latt meg stoppe å skinne. Jeg vil, nei, jeg skal skinne igjen! Dere skal ikke ha fått ødelagt resten av livet mitt. Jeg både vil og skal skinne igjen.

Jeg gruer meg så fælt til å møte dere igjen. Jeg vet vi ikke er barn lengre, men voksne. Jeg vet at ting har forandra seg. Men likevel, jeg gruer meg som bare troll. Jeg har vondt i magen og tårene presser på. Men, jeg vil ikke la dere ha stoppa meg i å skinne for den dagen skal komme når jeg virkelig skinner, håper jeg. Jeg vil ikke gi opp. Jeg vil ikke la meg stoppe. Jeg vil bare skinne. Skinne med alt jeg har. Ikke la dere ha knust meg.

Jeg tenker på barnesangen Det lille lys jeg har. Kanskje har dere fått satt meg under bøtte, men nei, jeg vil ikke være der. Jeg vil ikke settes under bøtta. I was made to shine. Jeg var skapt for å skinne, ikke for å sitte under ei bøtte. Jeg vil så gjerne, så gjerne vise at jeg er noe mer enn det jeg var da, en taper, et mobbeoffer, en ingen. Vise at jeg har verdi. Vise at jeg kan skinne. Vise at jeg skinner. Vise at dere ikke knuste meg, vise at jeg ikke lot meg knuse.

Det er ikke lenge til 10 års reunionen med ungdomsskolen. Jeg gruer meg. Det kan jeg si med hånda på hjertet og helt åpent og ærlig. Men, jeg skal dra. Jeg har skaffa meg plass på døgnavdelinga på DPS den helga. Time hos behandleren min noen dager før og har en avtale med kontakten min i psykisk helse i kommunen uka etterpå. Jeg tror dette kan gå bra. Jeg vil ikke la meg stoppe. Jeg vil ikke la dette ødelegge alt, selv om jeg er veldig, veldig redd for at det skal gjøre det. Redd for å knuse litt. Redd for at alt det vonde skal komme tilbake. Redd for at alt det onde skal komme tilbake.

Av og til er det best å bare late som man er ved godt mot. Tenke at dette går bra. Forebygge så godt man kan, og eventuelt ta smellen som kommer etterpå, sammen med behandlingsapperatet og ikke på egenhånd. Man vet jo aldri, dette kan gå bra …