Til du uvitende lege

Det var dissosiasjon. Og ja, det går an å kjempe i mot. Jeg var ikke psykotisk. Ja, jeg hørte stemmer og var urolig, men det var likevel dissosiasjon. Hadde du bare sett det. 

Av og til suger det å dra på legevakta med psykiske plager, rett og slett fordi de aller fleste kan så lite og skjønner enda mindre. Det er ingen tester å ta eller undersøkelser å gjøre. Man må bare stole på ord, handlinger og oppførsel og det skjønner jeg ikke er like lett alltid. 

Men likevel, tenk om du hadde forstått hva det var. Tenk om jeg hadde sluppet ydmykelsen da du trodde jeg faket alt for oppmerksomhet. For ja, jeg hørte hva du sa. Jeg var syk, ikke døv. 

Så kjære du uvitende lege, jeg håper du aldri nærmer deg en psykiatrisk pasient igjen og hvis du gjør det håper jeg din læringskurve har vært bratt. 

Animasjon av stemmene

Jeg sa jo at jeg ble litt inspirert av animasjonene på Stemmene i hodet. Jeg er ikke like flink som de proffe folkene som har laget det TV-programmet, men litt kan jeg nå. Så lagde to korte snutter. Den ene er hvordan det føles når jeg blir fanga med stemmene, og den andre er for å vise at de kan være hvor som helst, også i skogen. Kvaliteten falt veldig da jeg lasta de opp på youtube da, men dere overlever nok og skjønner pointet.

 

Stemmer eller støy?

Er det stemmer eller støy? Er det mine tanker eller stemmer jeg hører? Er alt bare innbildning? Jeg er rett og slett ikke sikker.

Det hele begynte med støy. Kloring i ørene. Øresus. Jeg ble redd. Første kvelden fornekta jeg det. Ville bare ha mye kos fra mannen. Trodde litt kjæling kunne fikse det. Dagen etterpå var det der igjen. Jeg visste at jeg måtte si det til noen så jeg sa det til mannen min på kvelden og dagen etterpå ringte jeg DPS. JEg visste jo at behandleren min ikke var der og det er hun som styrer medisinene mine. Fikk snakka med og forklart for henne i resepsjonen og hun bad meg ringe legekontoret mitt. Der visste jeg jo at fastlegen min ikke var, men jeg fikk snakke med annen lege som måtte snakke med en kollega av seg for han kjente meg jo ikke. De ble enige om å koble inn AAT. Jeg ville jo egentlig ikke det. Jeg ville bare høre at jeg fikk lov å øke medisinene mine, men siden de ikke kjente meg kunne de ikke si at jeg kunne det. Så da AAT endelig ringte meg hadde de snakka med overlegen på døgnavdelinga på DPS og hun hadde sagt at jeg kunne øke Abilifyen selv om de egentlig ikke ville blande seg inn i medisinene mine. Jeg sa at jeg ville øke og vi ble enige om at AAT skulle ringe meg dagen etterpå. Siden jeg ikke fikk økt før dagen etterpå så hadde Abilifyen enda ikke begynt å virke. Hun leste i kriseplanen min der det står at jeg skal ha en lengre innleggelse hvis jeg får psykosesymptomer, men det ville jeg ikke siden jeg skulle feire nyttårsaften med bestevenninnen min og typen hennes. Vi ble enige om at hun skulle ringe meg igjen på mandag og at jeg skulle ta kontakt med legevakta hvis det ble for ille. Det skal ikke skje! Orker ikke en tur til på psykiatrisk for å si det slikt siden DPS  her ikke har innleggelser i helgene.

Nå sitter jeg her og er usikker på om alt bare er innbildning. Jeg skulle nesten håpe det, men jeg tror det egentlig ikke. I gårkveld (Det er ofte verst på kveldene) var jeg usikker på om det var støy eller stemmer jeg hørte. Jeg følte iallfall at jeg ikke fortjente mat og burde skade meg. Jeg vet ikke om det er følelser eller mine tanker fordi ejg er vant med å høre at jeg fortjener å skade meg og å ikke spise og sove når jeg hører stemmer eller om det faktisk var stemmene som sa det. Det høres og føleles egentlig ut som om noen hvisker meg i øret, men det er bare støy. Jeg klarer ikke høre helt hva som blir sagt.

Som jeg skrev i forrige innlegg er jeg veldig lei meg for at dette har hendt. Jeg skulle jo være frisk fra dette. Det skulle ikke komme igjen. Jeg ville jo trappe ned enda mer på Abilify. Nå kjenner jeg på en så stor sorg at jeg nesten ikke klarer å glede meg til nyttårsfeiringa som jeg har sett fram til så lenge. Jeg er skikkelig lei meg rett og slett.

I morgen

I morgen er atter en dag, men ikke en helt vanlig dag da. Det er den første dagen i resten av mitt liv faktisk. Jeg skal nemlig forsøke å trappe ned på antipsykotika medisinen min. Og det, det blir spennende. Jeg gluder (gru-gleder) meg. Jeg håper jo selvsagt at det skal gå bra, men er selvsagt litt redd for at det ikke skal det og. Man vet jo aldri. Men spennende blir det iallfall. Så cross your fingres and say your prayers for dette vil jeg skal gå min vei!

Forklaring, ikke forandring

På onsdag var jeg på DPS. Der fikk jeg noen gamle nyheter. Eller, de var gamle for andre, men for meg var de nye. Jeg har visst diagnosen PTSD. Har visst hatt den en stund og, uten at jeg har visst det. Egentlig så gjorde det meg ikke så mye der og da å få vite det, men så i dag har jeg begynt å tenke. Prøver å fokusere på at det er en forklaring på hvordan jeg har det, og ikke en forandring på hvem jeg er.

Ellers så var det en fin time, følte meg tatt vare på, tatt på alvor, forstått og alt det der som skal til for at det blir en bra time. Som jeg sa til min gode venn at jeg følte jeg snakket med et menneske (og ikke en bitch). Skal tilbake om to uker, sammen med en tidligere behandler jeg har hatt (som jeg egentlig ikke liker), men som jeg og sa da, et menneske og ei bitch, må vel overleve det.

I dag har jeg det egentlig ganske dårlig, men det er vel lov av og til, er det ikke? Får heldigvis besøk av mamma snart, for jeg føler meg virkelig ikke pigg.

Det rette valget?

Jeg har slitt skikkelig med å holde meg i live de siste dagene/ukene. Men jeg har klart det! Alle (fastlegen, AAT og kontakten min i kommunen) har bedt meg nærmest på deres kne om at jeg skal levere fra meg alle medisinene jeg har for å kunne avslutte livet. Men jeg har ikke villet, ikke før i dag. I dag var jeg hos fastlegen og sa at jeg ville gi fra meg dem. Så planen er å levere dem på onsdag før jeg skal inn på DPS. Håper jeg klarer å gjøre det uten å finne på noe dumt. Jeg tror jeg har tatt det rette valget.