Det er helt stille.
De andre har langt seg.
Jeg rusler urolig rundt
på leting etter noe som kan hjelpe.
Jeg ser i skapene.
Jeg ser i kjøleskapet,
i frysen og i hyllene over komfyren.
Noe å stappe i meg.
Noe som kan roe uroen.
Noe som kan fylle tomrommet i meg.
Sjokolade, nøtter, juice og druer.
Pizza, boller, brus og is.
Alt jeg finner stapper jeg i meg.
Prøver å fylle tomrommet.
Prøver å roe uroen.
Men det hjelper ikke.
Det hjelper aldri.
Det høres kjent ut.
Dessverre.
Klem til deg!
Ps! Jeg har ikke glemt deg, selv om det er lenge siden jeg har lagt igjen spor etter meg her.
Takk for en god klem 🙂
Jeg tenker ofte på deg, selv om jeg ikke har hatt mye overskudd til å lese bloggen din, men nå håper jeg det kommer litt påfyll.
Du skrive nydelige, sterke og vonde dikt. Kjenner meg igjen. Og det lindrer litt å lese dine ord. Men skulle ønske du ikke hadde det slik.
Så bra at det lindrer litt 🙂 Det er godt å høre.