Du maler det rosenrødt

Du maler det rosenrødt, men det var ikke slik det var. Du maler han rosenrød, men det var ikke slik han var. Og jeg blir sint. Både fordi du maler det rosenrødt og fordi det ikke var slik. Men mest sint er jeg vel fordi jeg ser så veldig mye av han i meg. Jeg vil ikke være som han var. Jeg vil ikke være den han var. Jeg vil ikke at noen skal være redd meg. Jeg vil ikke skape dårlig miljø. Jeg vil ikke være en tyrann.

De sier eple faller ikke langt fra stammen og det er jeg vel redd for at jeg kan bekrefte. Han var en sint mann. Jeg er en sint kvinne. Jeg mener ikke være sint, jeg bare er det. Han mente det sikkert ikke han heller, men han var det.

Jeg er redd. Redd meg selv. Redd for hvem jeg er. Redd for hvem jeg vil bli. Redd for at andre skal være redde.

Jeg hater meg selv mer for hvem jeg er enn jeg hater han for den han var og jeg håper og tror at jeg ikke er like ille som han (enda). Selvsagt, jeg var og er veldig glad i han, bare ikke hvordan han var.

Jeg savner deg allerede

Jeg savner deg allerede og jeg vet ikke en gang om det er et faktum. Jeg savner deg virkelig. Jeg har gjort det helt siden du sa at det var en mulighet for det. Nå tror jeg muligheten har blitt et faktum. Jeg vet ikke om det har det, men jeg er så veldig, veldig redd for det. Jeg gruer meg til å få vite om det er sant. Jeg gruer meg til den dagen kommer. Jeg blir uvel når jeg tenker på det. Jeg vet jeg er en krisetenker. Jeg vet jeg alltid forventer det verste. Jeg vet og at det kan forandre så mye, at det vil forandre så mye.

Jeg mister deg
mer og mer
for hver dag som går
Vi forsvinner fra hverandre
Det gjør vondt
Jeg er jo så glad i deg
Men likevel
vi forsvinner
mer og mer fra hverandre
for hver dag som går
Du har ditt liv
Jeg har mitt
og de passer ikke sammen
Jeg savner deg

Jeg tror jeg egentlig ønsker å tro

Jeg skrev tidligere at jeg tviler på at jeg tror. Det var en vondt, men viktig innlegg å få skrevet. Viktig for meg selv. Det var vanskelig og vondt, men jeg trengte å ta et oppgjør med mine følelser og tanker rundt dette å være en kristen. Jeg har følt at mange setter så veldig høye krav til meg. At de forventer så mye av meg. Det ble et så stort kav at jeg ikke lengre husker hvorfor jeg var kristen. Hvorfor jeg så lenge hadde klamret meg til dette korset som egentlig betydde så mye for meg. I det siste har jeg tenkt veldig mye på det innlegget jeg skrev og postet her på bloggen min. Jeg har hatt lyst til å poste det på facebook så hele verden kan se. Jeg har hatt lyst til å slette det fra bloggen og latet som det aldri har eksistert. Jeg har valgt at det skal få bli stående her på bloggen min som et tegn på min tro. Ikke at jeg ikke tror, men at det har vært vanskelig å tro og at jeg har vært nær med å gi opp troen. Det var noen veldig vonde dager før jeg skrev det innlegget, ja noen veldig vonde uker faktisk. Men det har og vært noen veldig vonde dager etter jeg skrev det innlegget og jeg har som sagt tenkt veldig mye, og følt veldig mye. Vært veldig forviret og veldig usikker på hele min eksistens. Hva min identitet var. Men hva jeg har funnet ut etter all denne tenkinga og følinga er at jeg er klar for å ta på og opp mitt kors igjen. Jeg tror jeg må begynne på scratch igjen som kristen. Jeg orker ikke alle forventningene eller alt presset. Jeg vil ikke utsette meg for det igjen rett og slett. Jeg må ta dette i mitt tempo. Jeg må bytte sanger jeg hører på. Jeg orker ikke de samme gmale lovsangene som har alle de «jeg er ikek god nok»- minnene. Jeg orker nok heller ikke alle de menneskene som gir meg akkurat samme følelse. Jeg må skjerme meg. Ta steg for steg. Men jeg er klar for å ta opp mitt kors, klar for å ta på mitt kors, klar til å klamre meg til mitt kors.

Alle flyver så fort avsted

Alle flyver så fort avsted mens jeg står i revers. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme framover. Jeg vet ikke om jeg tør å gå framover. Jeg vet ikke hva framover betyr. Jeg vet ikke hva som venter meg der framme. Av og til er det tryggest å bare stå på stedet hvil. Problemet da er bare at det er så veldig lett å havne i revers.

Av og til drømmer jeg om et annet liv. Et liv der småting ikke velter alt. Et liv der det bare er småting som er problemet. Jeg vet selvsagt at alle har sine utfordringer, men jeg skulle ønske jeg ikke hadde mine. Jeg skulle ønske jeg hadde noen andre utfordringer. Noen som kanskje var litt mindre. Noen som ikke satt livet på pause eller i revers. Noen som gjorde at jeg også kunne flyve avsted. Det hadde ikke trengt å være så fort som alle andre bare det hadde gått framover.

Jeg tviler på at jeg tror

Jeg tviler på at jeg tror. Jeg vet ikke at jeg tror. Jeg tror ikke at jeg tror. Men jeg tviler på at jeg tror.

Dette med Gud er så vanskelig, eller kanskje er det ikke vanskelig. Kanskje det bare er ikke-eksisterende. Jeg vet jeg en gang trodde. Men jeg vet og at mennesker gjorde det så vanskelig å tro at nå tviler jeg på at jeg tror lengre. Ja, kanskje det ikke var en tro når folk kunne drepe den. Kanskje finnes det ikke noe gud siden han ikke holder meg meg fast. Kanskje er jeg helt alene med alle andre i verden. Kanskje var min tro bare et håp på noe bedre. Jeg vet ikke.

Jeg har begynt å av-like alt som har med Gud og kristendommen og gjøre på facebook. Jeg orker ikke bli minnet på det. Jeg orker ikke bli minnet på deg eller det. Jeg føler jeg har levd i en illusjon. Jeg føler jeg har blitt forlatt. Jeg føler alt bare er borte. Jeg vet ikke hva min identitet er lengre. Jeg vet ikke hvem jeg er hvis jeg ikke er kristen. Det har alltid vært meg. Hvem er jeg uten Jesus liksom?

Jeg vet ikke om dette bare er en troskrise eller om det er et farvel til hele troen. Noe er det iallfall og det føles forvirrende og gjør meg ganske trist.

Jeg hadde glemt hvordan det føles

Det er lenge siden jeg har følt på depresjon sånn ordentlig. Jeg har vært lei og fed up av livet, men jeg har ikke vært deprimert. Derfor har jeg helt glemt hvordan det føles. Jeg har glemt hvilke varselstegn jeg skal se etter så derfor kom dette jeg tror er en depresjon ganske brått på og jeg tenkte at det kunne være noe helt annet. Kanskje det bare er latskap som gjør at jeg ikke orker noe. Men så kom angsten og manglen på søvn og selvsagt selvskadingstrangen.

Hodet mitt er ikke på plass. Er det rart jeg ikke sover når hodet sier at jeg må skade meg for å fortjene og sove.  Og nei, det er ikke stemmer, det er mitt eget hode. Jeg blir svimmel av å ligge i senga. Angsten stiger. Jeg har heldigvis klart å holde meg unna selvskading og det har jeg tenkt å fortsette med og.

Det er slitsom å ha det slik her. Det suger rett og slett og det er lov og si selv om det kunne vært mye verre. Det er lov og si selv om andre har det mye verre og. Det faktisk lov og syns litt synd på seg selv bare ikke selvmedlidelsen ikke tar helt over. Jeg tar små øyeblikk der jeg syns synd på meg selv. Jeg gjør det ikke i timesvis, men et øyeblikk av og til.

 

Hadde du visst og jeg tord.

Hadde du visst hvor mye de orda du sa betydde hadde du aldri sagt dem. Hadde du visst hva som hadde skjedd hadde du aldri klandra meg. Men for at du skal vite hva som hadde skjedd så måtte jeg ha vært ærlig. Og det var jeg ikke. Jeg er det kanskje nå. Men jeg var det ikke da. Og det er kanskje en av de tingene jeg angrer mest på at jeg ikke har vært ærlig på. Jeg tenker på meg selv når jeg sier jeg skulle ønske jeg var ærlig, men jeg tenker også at det kunne vært bra for andre enn meg at jeg var ærlig.

Jeg angrer på at jeg ikke var ærlig om at jeg var innlagt da jeg gikk på videregående. Jeg ble ofte beskyldt for skulk og latskap. Sannheten er at jeg var syk. Det var sjeldent synlig på meg. Jeg hadde et monster inni meg som vokste og vokste. Jeg hadde monstre rundt meg som var store og skremmende.

Jeg var redd, virkelig redd. Jeg var redd for monstrene, men også for deres reaksjoner. Ja, det var to stykk i klassen som visste det, men jeg skulle ønske jeg forklarte det for hele klassen. Hadde det vært i dag hadde jeg gjort det. Men det er ikke i dag. Det var da og da var jeg feig og redd. Nå kjemper jeg på min måte for åpenhet og rettferdighet. Jeg tør å være personlig. Jeg deler oppturer og nedturer på facebook og instagram på en måte jeg tror kan være oppmuntrende og støttende for andre. Jeg har vært åpen om det i avisen.

Jeg er modigere nå, men jeg skulle likevel ønske jeg torde å være åpen da. Det tror jeg hadde gjort livet mitt mye lettere da jeg gikk på videregående, men jeg tror også det kunne gjort andres liv lettere og. Kanskje det hadde gitt noen andre mot til å ta det steget for å være ærlig, enten med seg selv eller andre. Jeg vet ikke. Jeg kjente ikke alle mine klassekamerater like godt, men jeg vil tro at noen av dem kunne trengt å høre at de ikke var alene.

Så, ja jeg angrer på at jeg var feig, men det har gjort meg enda modigere nå tror jeg. Psykisk helse er ikke noe å kødde med, alle har en! Jeg tror på åpenhet. At folk må tørre å være personlige. Du vet, det er forskjell på å være personlig og privat og hvor den grensen går må man nesten kjenne på selv.

Så folkens, jeg beklager jeg ikke var ærlig da, men jeg er det iallfall nå og jeg vil igjen understreke at alle har en psykisk helse og man kan aldri vite hvordan akkurat din helse er i morgen!

Ordene mine

Ordene mine er det viktigste våpenet jeg har og nå føles det som om de forsvinner. Det blir vanskeligere å snake. Vanskeligere å skrive. Jeg føler meg tom og forlatt. Hva er vel jeg uten dette våpenet? Skriving er min identitet. Iallfall en stor del av den.

Ordene stokker seg, Kommer ut i feil rekkefølge. Av og til kommer de ikke ut en gang eller så kommer de bare som rare lyder. Bokstavene kommer i feil rekkefølge. Noen bokstaver blir byttet ut med andre. Skrivefeilene blir mange.

Jeg er redd, selvsagt er jeg redd. Ordene er jo mitt våpen. Mitt våpen mot verden, sykdom, urettferdighet og føleleser. Mitt våpen mot meg selv og for andre.

Kjære Gud, ikke la noe ta fra meg ordene, det er min måte å kommunisere på. Både skriftlig og muntlig. Jeg trenger dem.

 

Å elske deg

Jeg elsker deg så veldig, veldig mye. Jeg skulle ønske du kunne sett det, skulle ønske du kunne forstå hvor mye jeg elsker deg. Jeg tror nemlig ikke du forstår hvor mye du betyr for meg. Du er min faste havn, min trygghet, min store kjærlighet, min første ordentlig kjærlighet, min ektemann og min venn.

Jeg vet vi har våre uoverstemmelser. Jeg vet jeg kan være vanskelig å leve med. Jeg vet jeg kan bli sur og tverr. Jeg vet alt det der. Jeg vet og jeg kan bli skikkelig irritert på deg når du ikke forstår meg. Når du ikke hører etter. Når du ikke tar meg på alvor. Men jeg vet og at jeg elsker deg likevel, og jeg håper at du og elsker meg på tross av mine svakheter.

Jeg har gode minner med deg og dårlige minner med deg. Men vi skal jo holde sammen i gode og onde dager og jeg håper virkelig at det blir mange flere gode enn onde i framtiden.

Det å elske deg gjør nemlig at livet nesten er verdt å leve og når jeg elsker deg så glemmer jeg nesten å hate meg selv.

Nye ark med fargestifter til

De sier at du får et nytt hvit ark hver dag, det er en løgn. Av og til har man nemlig tegna så hardt at fargen går gjennom. Noen ganger går det gjennom mange lag med ark og. Kanskje har merkene gått gjennom hele tegneblokka.