Du stoppa meg ikke i å skinne

Nei, du stoppa meg ikke i å skinne, du satt meg bare på pause. Jeg sitter her i sofaen og tenker. Tenker på alt det som skjedde. Kjenner jeg har vondt i magen og at gråten nesten er her. Jeg vil ikke at du, dere, skal ha latt meg stoppe å skinne. Jeg vil, nei, jeg skal skinne igjen! Dere skal ikke ha fått ødelagt resten av livet mitt. Jeg både vil og skal skinne igjen.

Jeg gruer meg så fælt til å møte dere igjen. Jeg vet vi ikke er barn lengre, men voksne. Jeg vet at ting har forandra seg. Men likevel, jeg gruer meg som bare troll. Jeg har vondt i magen og tårene presser på. Men, jeg vil ikke la dere ha stoppa meg i å skinne for den dagen skal komme når jeg virkelig skinner, håper jeg. Jeg vil ikke gi opp. Jeg vil ikke la meg stoppe. Jeg vil bare skinne. Skinne med alt jeg har. Ikke la dere ha knust meg.

Jeg tenker på barnesangen Det lille lys jeg har. Kanskje har dere fått satt meg under bøtte, men nei, jeg vil ikke være der. Jeg vil ikke settes under bøtta. I was made to shine. Jeg var skapt for å skinne, ikke for å sitte under ei bøtte. Jeg vil så gjerne, så gjerne vise at jeg er noe mer enn det jeg var da, en taper, et mobbeoffer, en ingen. Vise at jeg har verdi. Vise at jeg kan skinne. Vise at jeg skinner. Vise at dere ikke knuste meg, vise at jeg ikke lot meg knuse.

Det er ikke lenge til 10 års reunionen med ungdomsskolen. Jeg gruer meg. Det kan jeg si med hånda på hjertet og helt åpent og ærlig. Men, jeg skal dra. Jeg har skaffa meg plass på døgnavdelinga på DPS den helga. Time hos behandleren min noen dager før og har en avtale med kontakten min i psykisk helse i kommunen uka etterpå. Jeg tror dette kan gå bra. Jeg vil ikke la meg stoppe. Jeg vil ikke la dette ødelegge alt, selv om jeg er veldig, veldig redd for at det skal gjøre det. Redd for å knuse litt. Redd for at alt det vonde skal komme tilbake. Redd for at alt det onde skal komme tilbake.

Av og til er det best å bare late som man er ved godt mot. Tenke at dette går bra. Forebygge så godt man kan, og eventuelt ta smellen som kommer etterpå, sammen med behandlingsapperatet og ikke på egenhånd. Man vet jo aldri, dette kan gå bra …

Snart reunion

Det var noe som sank i magen min. Ja, jeg tror det var en himla stor gråstein, en skikkelig svær en! Jeg kjenner det ikke bare i magen, jeg kjenner det i brystet. Det knytter seg sammen, det blir vanskelig å puste. Og jeg lurer på hvorfor i huleste jeg gjør dette. Hvorfor jeg utsetter meg for noe slikt.

Jeg så du skulle der. Du av alle. Du jeg ikke vil se, ikke vil tenke på, ikke vil vite at eksisterer. Jeg kjenner jeg føler må kaste opp. Jeg blir fysisk kvalm av å tenke på det, på deg. Og jeg gruer meg så til å møte deg. Jeg har møtt deg to gang er på jeg vet ikke hvor mange år. Det var mange ganger for mye. Og nå må jeg møte deg igjen. Jeg kjenner det suser i ørene og at jeg er stressa. Dette kommer aldri til å gå bra.

Jeg vet ikke hvordan det vil gå. Jeg er rett og slett redd. Jeg tror ikke jeg vil takle dette. Jeg er redd for at det ender dårlig. Jeg er redd for å miste meg selv. Jeg er redd for å begynne å gråte. Jeg er redd for å bli sint. Jeg er redd for alle følelsene som kommer. Ja, jeg er rett og slett redd for det meste. Men likevel har jeg sagt ja til å komme. Og nå som det nærmer seg så kjenner jeg det mer og mer i magen. Spesielt når jeg kommer over happeningen på facebook eller det blir snakk om det. Jeg gruer meg så fælt!

Men jeg kommer til å dra. Jeg gjør nok det. Jeg kommer til å gråte mine bitre tårer i forkant. Jeg kommer til å ha søvnløse netter. Jeg kommer til å kjenne at brystet knytter seg og steinen i magen. Ja, jeg kjenner det allerede.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg gjør dette. Jeg skjønner ikke helt vitsen. Jeg skjønner egentlig ingenting bortsett fra at dette har jeg sett for meg at jeg skal gjøre. Kanskje fordi jeg vil bevise noe for dem. Eller kanskje mest for meg selv. Vise at jeg er over det, over dem, selv om jeg absolutt ikke er det.

Jeg gruer meg. Gruer meg så, så veldig og. Men likevel gjør jeg det, selv om jeg egentlig ikke har noe å bevise for noen. For jeg er ikke over det. Jeg har ikke kommet noen vei. Jeg er bare den samme gamle mislykka meg. Å fy som jeg gruer meg.

Det er snart reunion.