Gnagsår

I dag har vært en vond dag. Jeg har følt meg venneløs og ensom. Akkurat som den gangen da de jentene i klassen løp bort fra meg den 17. maien for mange, mange år siden. Jeg har sittet på en benk alene og drukket kakao. Sittet og chattet med en venninne som heller ikke hadde noe god 17. mai. Kakaoen var ikke en gang god. Jeg prøvde finne noen å være med. Men da jeg gjorde det var det som om jeg like godt kunne vært luft, ikke-eksistrende eller på et helt annet sted. Nei, det er bedre å være ensom alene enn ensom med andre, derfor endte jeg på en benk alene i en mindre bevandra bydel med kakao og mobilen i hånda. Ikke akkurat slik jeg skulle ønske min 17. mai så ut, men slik ble den. Så nå har jeg gnagsår, både på tåa og i sjela.

Men du har jo ikke vondt noe sted

Nei, jeg har vondt overalt. Smerten, den spiser meg opp. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre annet enn å gråte, klynke ut i smerte. For det gjør så vondt, så vondt. Så jeg ber deg, vær så snill, ikke si at jeg ikke har vondt noe sted, for jeg har vondt overalt, i hele kroppen. Det presser og sprenger på, så vondt, så vondt og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
I går var en tøff kveld, dagen var fin, ja, gratulerer med dagen som var forresten! Jeg koste meg med is og tog og alt som hører til. Ja, jeg hadde det faktisk ganske bra, helt til kvelden. Det begynte med at jeg hørte at lyden i kirka var all for høy. Men jeg satt inn øreproppene og håpte at det bare skulle være høy lyd, men jeg tror det var mer egentlig. Iallefall etter hvordan resten av kvelden ble.