Stemmer eller støy?

Er det stemmer eller støy? Er det mine tanker eller stemmer jeg hører? Er alt bare innbildning? Jeg er rett og slett ikke sikker.

Det hele begynte med støy. Kloring i ørene. Øresus. Jeg ble redd. Første kvelden fornekta jeg det. Ville bare ha mye kos fra mannen. Trodde litt kjæling kunne fikse det. Dagen etterpå var det der igjen. Jeg visste at jeg måtte si det til noen så jeg sa det til mannen min på kvelden og dagen etterpå ringte jeg DPS. JEg visste jo at behandleren min ikke var der og det er hun som styrer medisinene mine. Fikk snakka med og forklart for henne i resepsjonen og hun bad meg ringe legekontoret mitt. Der visste jeg jo at fastlegen min ikke var, men jeg fikk snakke med annen lege som måtte snakke med en kollega av seg for han kjente meg jo ikke. De ble enige om å koble inn AAT. Jeg ville jo egentlig ikke det. Jeg ville bare høre at jeg fikk lov å øke medisinene mine, men siden de ikke kjente meg kunne de ikke si at jeg kunne det. Så da AAT endelig ringte meg hadde de snakka med overlegen på døgnavdelinga på DPS og hun hadde sagt at jeg kunne øke Abilifyen selv om de egentlig ikke ville blande seg inn i medisinene mine. Jeg sa at jeg ville øke og vi ble enige om at AAT skulle ringe meg dagen etterpå. Siden jeg ikke fikk økt før dagen etterpå så hadde Abilifyen enda ikke begynt å virke. Hun leste i kriseplanen min der det står at jeg skal ha en lengre innleggelse hvis jeg får psykosesymptomer, men det ville jeg ikke siden jeg skulle feire nyttårsaften med bestevenninnen min og typen hennes. Vi ble enige om at hun skulle ringe meg igjen på mandag og at jeg skulle ta kontakt med legevakta hvis det ble for ille. Det skal ikke skje! Orker ikke en tur til på psykiatrisk for å si det slikt siden DPS  her ikke har innleggelser i helgene.

Nå sitter jeg her og er usikker på om alt bare er innbildning. Jeg skulle nesten håpe det, men jeg tror det egentlig ikke. I gårkveld (Det er ofte verst på kveldene) var jeg usikker på om det var støy eller stemmer jeg hørte. Jeg følte iallfall at jeg ikke fortjente mat og burde skade meg. Jeg vet ikke om det er følelser eller mine tanker fordi ejg er vant med å høre at jeg fortjener å skade meg og å ikke spise og sove når jeg hører stemmer eller om det faktisk var stemmene som sa det. Det høres og føleles egentlig ut som om noen hvisker meg i øret, men det er bare støy. Jeg klarer ikke høre helt hva som blir sagt.

Som jeg skrev i forrige innlegg er jeg veldig lei meg for at dette har hendt. Jeg skulle jo være frisk fra dette. Det skulle ikke komme igjen. Jeg ville jo trappe ned enda mer på Abilify. Nå kjenner jeg på en så stor sorg at jeg nesten ikke klarer å glede meg til nyttårsfeiringa som jeg har sett fram til så lenge. Jeg er skikkelig lei meg rett og slett.

Å medisinere bort problemene

Jeg er veldig glad for at det finnes medisiner. Jeg er veldig glad for at jeg har god nytte av medisiner. Jeg er evig takknemlig til Gud for Abilify som har gjort livet mitt MYE enklere å leve. Faktisk så har det gjort livet mitt helt anderledes. Jeg kan leve «normalt.» Jeg har fått med arbeidspraksis gjennom NAV, det hadde jeg aldri klart uten Abilify. Og nå vet jeg at det er forskjell på oss mennesker, og at medisiner funker forskjellig på forskjellige folk. Men for meg funker Abilify som en drøm! 

Men, det jeg ikke liker med medisiner er at av og til kan det virke som at psykiatrien mener det kan fikse all verdens problemer!  Jeg sliter til tider med depresjoner, og derfor vil legen min at jeg skal gå på lamictal, og det gjør jeg nå, og det er greit nok. Men jeg er SUR fordi spy-kiatrien bare vil medisinere den vekk og ikke vil gi meg noe form for annen behandling. Jeg VET at noen av mine depresjoner er situasjonsbetinget. Hendelser som gjør at jeg ikke klarer å mestre hverdagen. Hadde noen hjulpet meg og takle disse hadde jeg kanskje sluppet så «mye» medisiner. Jeg har vært i kognetiv terapi-gruppe, og de anbefalte meg å fortsette med kognetiv terapi alene med en behandler, og det tror jeg også kunne hjelpe. 

Jeg høres kanskje egoistisk ut. Jeg høres kanskje ut som en hypokonder. Du syns kanskje jeg er kravstor. MEN JEG VIL HA TERAPI! Jeg vil ha noe annet enn medikamentell behandling. Jeg vil leve en så normalt liv som munlig. Er det for mye å be om?