I’ll try my best

Av og til er jeg redd for å være for negativ her på bloggen, jeg vil liksom skåne dere lesere, men nå sier jeg i fra, hvis du ikke vil lese noe negativt, så ikke les videre for jeg har ikke noe bedre å komme med nå.

I can’t promise I will be a survivor
I can’t promise I will be a warrior

I really do wanna give up,
but I do not know how.
I’ll try my best

Av og til skriver jeg noen ord, noen ord som liksom skal gjøre livet litt bedre, eller kanskje iallefall lindre smerten litt, et øyeblikk, et lite sekund. Jeg vil jo egentlig heller skrive enn å gjøre andre mer destruktive ting. Så jeg prøver jo nå, gir det et forsøk.

Vet ikke hva jeg skal skrive da, jeg kan skrive om rundstykkedeigen jeg ikke orka å sette til heving, eller spagetti carbonaraen som kattene fikk fordi den smakte så fryktelig. Eller jeg kan skrive at om få timer har jeg vært røykfri i et år. Noe jeg egentlig skulle feire, så kanskje jeg skal lage meg litt kake i en kopp. Men med videre tenking så fant jeg ut at jeg dropper kaken. Jeg har nok med rundstykkene som bare står der.

Egentlig har jeg lyst å skrive noe positivt, men det er ikke alltid så lett å finne når man sitter alene på en lørdagsettermiddag uten noen planer, uten noe livsgnist. Nei, det var vel å ta litt hardt i, men jeg er ræva lei, så lei at jeg ikke en gang orker å være kreativ med strikker som jeg har vært så mye av i det siste. Jeg orker heller ikke se film eller lese, noe jeg burde gjort …

Nå skal jeg reise meg og se etter deigen. Se det, nå står femten rundstykker i ovnen. Håper virkelig de blir vellykka. Jeg har glemt å sjekke hvor lenge de skal stå i, og hvor lenge de har stått i nå. Typisk. Får vel bare se etter etter en stund. Når rundstykkene er ferdig skal jeg kanskje spise et før jeg gjør noe så jeg håper at jeg kan sove en stund.

Og helt til slutt limer jeg inn en sang jeg så gjerne vil synge.