Jeg ble mobba.

Det var det jeg ble. Mobba. Jeg satt her og malte og tankene fløy. Jeg tenkte tilbake til da jeg tok male- og tegnekurs. Jeg begynte å tenke på hvordan jeg valgte bort idretten for å heller satse på kunst. Jeg begynte å tenke på hvorfor jeg gjorde det. Hvordan de behandla meg på treninga. Hvordan de drepte gleden min med idrett. Hvordan de gjorde meg utrygg, både på dem, meg og livet.

Jeg ble mobba. Jeg sliter med å ta de ordene i min munn, ja også med å skrive dem ned med mine fingre på tastaturet. Jeg ble mobba. Jeg føler jeg overreagerer. Overdramatiserer. Legger på og trekker av. Var det virkelig så ille? Ble jeg virkelig mobba? Eller overreagerer og overdramatiserer jeg?

Jeg husker ordene de sa til meg. Ordene de sa og ordene de ropte. Jeg husker smerten i magen, ja jeg kjenner på den nå. Jeg husker når du nekta å sitte på siden av meg i klassen. Jeg husker alt oppstyret du lagde. Jeg husker hvordan du og jeg hadde vært venner fra vi var knøtter begge to. Jeg husker hvordan jeg knakk sammen på gulvet. Hvordan jeg gråt. Hvordan jeg lagde oppstyr rundt det. Men hva skulle jeg gjøre? Du hadde nettopp nekta å sitte ved siden av meg i klassen. Du hadde nettopp lagd en stor scene ut av det. Du tok det ikke stille opp. Du fortalte det høyt for hele klassen. Du gjorde den dagen forjævlig. Du var med på å ødelegge skolehverdagen min. Du var med på å mobbe meg. Og vi var liksom venner

Jeg var skoleflink. Ting gikk lett inn for meg. Men jeg jobba også hardt. Hadde jeg ikke jobba hadde jeg fått middels karakter, men jeg jobba hardt for å få bedre karakterer. De sa jeg satte for høye krav til meg selv. Jeg satt ikke krav til meg selv. Jeg gjorde bare det eneste jeg kunne. Jobbe. Jeg hadde jo nesten ingen venner uansett. Hva annet skulle jeg gjøre? Noe måtte jeg jo takle. Men nei, jeg hadde ikke høye krav til meg selv. Jeg gjorde bare det eneste jeg kunne.

Jeg husker hvordan du, dem, alle likte meg når dere trengte meg. Når det var noe dere ikke fikk til. Når jeg kunne hjelpe. Når jeg kunne brukes som fasit til skolearbeid. Når mitt arbeid kunne skrives av. Når det kunne brukes til deres favør. Når jeg kunne brukes til deres favør. Jeg husker hvordan jeg ble invitert hjem til deg. Jeg husker hvorfor jeg ble invitert hjem til deg. Det var ikke fordi du ville være med meg. Det var ikke for å være hyggelig. Det var ikke for å være grei. Det var ikke for å være med meg. Det var fordi du trengte meg. Det var fordi du måtte få ferdig den stilen. Det var fordi du visste at jeg var flink til å skrive. Det var fordi du ville utnytte meg.

Jeg hater dere ikke. Jeg hater meg selv fordi det gikk inn på meg. Men nei, jeg hater ikke dere. Hvorfor skulle jeg det? Det var jo meg det var noe galt med. Det var jo meg dere mobba.

Husker du meg?
For jeg husker deg
Av og til sterkt som flombelysningen på en trailer
Av og til svakt som vannmaling blanda ut i et vannglass
Jeg kan huske ordene du sa
Og ordene du ikke sa
Jeg husker blikkene du gav
Og blikkene du ikke gav
Jeg husker deg
Men aller helst
Skulle jeg ønske jeg kunne glemme

Glemme alt det vonde
Glemme alt det onde
Alt det vonde du gjorde
Alt det onde du sa

Jeg vet jo at vi bare var barn
Barn, tenåringer, ungdommer
Jeg vet at det ikke er så lett for voksne
Å gjøre noe med
Men de var voksne
Og vi var barn
Hvorfor gjorde de ikke noe?
Hvorfor sa de ikke noe?

Ja sa jeg skulle ønske jeg kunne glemme
Men aller helst skulle jeg ønske
At det aldri hendte

Reklamer

Traumer?

Jeg har MANGE ganger fått spørsmål om jeg har opplevd noe form for traumer, jeg har alltid svart nei, ikke om som jeg vet om. Men siden alle har spurt meg så intenst om det så har jeg lurt på om det er noe jeg ikke husker eller noe slikt. Jeg har vært fryktelig redd for at det skal ha skjedd noe fælt i barndommen min eller noe slikt som jeg ikke husker.

Etter en god prat med en god kvinne, så har jeg kommet fram til at ja, jeg har nok opplevd noe som kan kalles traumer, men jeg har bare ikke visst at det var det. Som dere som har følgt meg en stund vet så mista jeg pappaen min da jeg gikk på barneskolen, sånn plutselig, over natta. Ingen visste at han var syk eller noe. Og ikke nok med det så mista jeg mammaen min rett etterpå. Nei, hun døde ikke, hun ble ikke syk eller forsvant eller noe slikt. Hun ble kidnappa av romvesner, de samme romvesnene som hadde tatt pappa til fange. Så pappa var egentlig ikke død, men kidnappa, og de hadde tatt mamma og hun som nå var min «mamma» var bare et romvesen i forkledning. Og selv om dette ikke egentlig skjedde i virkeligheten, men bare i hodet mitt så tror jeg det kan kalles en traumatisk opplevelse hele greieren, det med at pappa først dør, så finner jeg ut av at han ikke død likevel, men kidnappa av romvesner sammen med mamma og den moren jeg hadde var et romvesen i forkledning.

En annen ting jeg lurer på om kanskje kunne vært traumatisk for meg er skolegangen min. Eller ikke selve skolegangen, men mangelen på venner, utstenging, drittslenging, ja kanskje det man kan kalle mobbing. Alt dette fra mine medelever. Selvsagt kunne jeg slenge med tunga jeg og, selvsagt ville jeg ta igjen til tider. Men mine angrep ble enkeltangrep, fra en sliten eremittkreps, mot en bande av mange, mange skumle lekende barn som er på krabbefiske, og fangsten, det var meg.

Jeg kan ikke si at jeg har hatt noen fast, gode, trygge venner før jeg ble konfirmant. Ikke noen som aldri sviktet eller snudde ryggen til og ble en av dem som mobba eller hva en kan kalle det. Jeg var flink på skolen, det var jeg, og det ble ofte utnytta av medelevene mine. Jeg hjalp dem med oppgaver og lekser, korrekturleste og nærmest skrev oppgavene for dem og når det var ferdig. Ja da fikk jeg en kald skulder og vennskapet var brytt.

Så, kanskje jeg har opplevd noe form for traumer, jeg kan kanskje innrømme det. Men, det høres jo ikke så ille ut. Jeg tenker på folk som har vært utsatt for krig, overgrep, voldtekt, terror. Da tenker jeg traumer, ikke å miste en foreldrer eller bli mobba på skolen.

Smil og vær glad

Smil og vær glad for hver dag som går
Så skal du se hvor mange venner du får

Og selv om du glemmer at en og en er to
Så må du aldri glemme å være snill og god

Dette var yndlingssangen min da jeg var liten. Nå syns jeg den kan gå og henge seg før jeg gjør det for den. Nå syns jeg ikke om den. Skal man liksom bare smile og være glad hver dag og få masse venner og ha det skikkelig skit inni seg. Nei, da syns jeg det er bedre å gråte noen tårer av og til, og å få de vennene som virkelig tåler at man er et menneske og ikke en smilende robot. Det var min mening om denne barnesangen jeg som barn elsket og nå ikke gjør det.

Men ingen kom …

Jeg leste på vg.no i dag om to gutter som skulle feire åtte års dagen sin, men ingen kom. Det får meg til å begynne å tenke på den gangen på ungdomskolen da jeg inviterte inn til fest og ingen kom. Jeg inviterte alle jentene i klassen, men den ene hadde den ene bedre unnskyldningen enn den andre, og til slutt var det bare meg og ei anna igjen. Og hun sa det rett ut, hvis ikke noen andre kommer vil ikke jeg heller, men du kan komme bort på den festen jeg skal på i steden for. Jeg valgte å takke nei da. Jeg burde kanskje ha takket ja, men knust som jeg var takket jeg heller nei. Det gjorde vondt det husker jeg, og det var nok siste gangen jeg inviterte alle jentene i klassen.

Da jeg fylte atten år, så måtte jo dette feires. Jeg hadde begynt i ny klasse og kjente ikke alle så godt. Jeg valgte å ikke invitere noen i klassen. Jeg var for redd for at de ikke ville komme. Jeg valgte heller å invitere folk i fra kirka, og jeg inviterte MANGE for å være sikker på at noen i alle fall kom. Og heldigvis kom noen og. Jeg inviterte og ei venninne fra langvekkistan som kom og var hos meg den helga, bare i tilfelle ingen andre kom så kom hvertfall hun. Bare for sikkerhetsskyld.

Jeg kjenner enda når vi skal intivetere til fest samme hva som er årsaken at jeg er redd for at ingen skal komme. Heldigvis har jeg fått gode venner som stiller opp og kommer så langt de kan og som sier i fra hvis de ikke kommer som oftes. Men hver gang, er jeg fortsatt redd.

Så slikt setter spor. Kjære foreldre, ikke la barna deres være som mine «venner» var da jeg gikk på ungdomsskolen. Kjære du som tenker på å få barn, hvis du får barn samtidig som meg. Ikke la ditt barn svikte mitt barn når det kommer til en bursdag. Det setter spor, det skaper sår i sjela. Vær så snill. Ikke la barnet mitt, eller noe annet barn for den saks skyld bli sviktet i en bursdag. Bursdager skal jo være noe av det beste som finnes.

Min mobbehistorie – både som mobbeoffer og mobber

Jeg vet ikke hva hvordan et klassisk mobbeoffer ser ut, men dette er et bilde av meg fra første klasse [bilde], og dette er bilde av meg fra syvende klasse[bilde]. Dette er bilde fra meg i tiende klasse[bilde]. Egentlig syns jeg ikke jeg ser ut som et klassisk mobbeoffer. Men kanskje var jeg mer klassisk enn det man tenker er et klassisk mobbeoffer. For jeg ble ikke slått, jeg ble svært sjeldent kalt stygge ting. Men ingen ville leke med meg. Ingen ville sitte på siden av meg. Ingen ville være min venn. Det at folk av og til kalte meg stygge ting. Det kunne jeg leve med. Det var jo bare ord, men det at de viste med hele seg at de ikke likte meg. Ikke ville være med meg. Ikke ville komme i selskapene mine. Det gjorde vondt. Når folk nekter å sitte på siden av en i klassen. Det gjør vondt. Når de foran hele klassen lager en scene fordi de blir plassert ved siden av meg. Det gjør vondt. Og det skapte mye trøbbel for meg i mitt følelsesliv. Jeg begynte med selvskading, jeg ble avhengig av å skade meg selv, avhengig av å kjenne en fysisk smerte for å slippe de vonde følelsene mine. Jeg ble suicidal, og jeg forsøkte på ungdomsskolen å ta livet av meg. Heldigvis hadde jeg ikke peiling på hva jeg drev med og sov bare litt ekstra godt den natten.

Dette er et bilde av meg i første videregående [bilde]. Jeg hadde flytta og begynt på ny skole. Dette er ikke lengre et bilde av et mobbeoffer. Dette er et bilde av en mobber. En baksnakker. En dårlig venn. Vi var en liten skole, med rundt 40-50 elever og halvparten av disse gikk på trinnet mitt. Vi var en sammensveisa gjeng, men unntak av disse to-tre mobbeofrene vi hadde. Og et av de plukka jeg ut. Vi hadde noe på gang. Men det ble aldri noe av. Så jeg var utrygg på han. Så jeg valgte å mobbe han. Jeg husker ikke i dag hva jeg kalte han, men jeg var ufattelig stygg med han. Det gikk på personlige ting. Og jeg la ingen skjul på at jeg ikke likte ham. Jeg hadde ingenting i mot å offentlig ydmyke han foran resten av klassen eller gjengen. Han forsøkte å ta livet av seg. Heldigvis klarte han det ikke. Men jeg ødelagte mye for han. Han ble lagt inn på psykriatisk og var vekke fra skolen lenge. Det var kanskje ikke bare min skyld, men jeg hadde nok del i det jeg og.

Dette er to historier om samme person. En person som først var et mobbeoffer, så en mobber. Det var så lett å mobbe, å endelig være på toppen. Å slippe å bli tråkka på, føle seg alene, være ensom blant alle andre. Jeg angrer på det jeg gjorde, det gjør jeg. Men skal jeg være helt ærlig, så var det letteste å være en mobber. Jeg skjønner godt at folk mobber. Det gir et lite kick, man er på topp. Man slipper å være nedenunder. Man slipper å ha det vondt selv.

Men begge disse historiene kunne og endt veldig, veldig galt. Jeg er evig takknemlig for at det gikk som det gikk. Men vær så snill, tenk deg litt om før du slenger en kommentar. Tenk deg litt om før du velger bort noen fra vennegjengen din. Tenk deg om litt før du baksnakker. Du vet aldri hva resultatet blir. Det kan gå veldig, veldig galt.

Til pappa

Pappa. Jeg tror jeg savner deg. Men jeg vet ikke helt sikkert. Du kunne være et rævhol å leve med. Jeg var ofte redd deg. Jeg husker du skrek og brølte. Men jeg husker også du var god og snill. Da du døde var jeg glad for det. Jeg tenkte at når du er død så slipper du og mamma å skille dere. For jeg var redd for at dere skulle det, og da tenkte jeg at det var bedre at du døde. Nå føler jeg det er slemt å tenke slikt, men jeg var jo bare et barn. Barn tenker enkelt. Og det var det enkleste. Og når jeg tenker tilbake på barndommen og ungdommen min så tenker jeg også at det kanskje var lettest at du døde. Det er slemt, jeg vet det. Men jeg vet ikke hvordan jeg skulle orket å leve med all bråkinga hjemme. Jeg var livredd. Jeg husker spesielt den ene sene kvelden da mamma ville dra på grunn av dere kranglet. Jeg husker ikke om hva, men heldigvis var jeg syk så vi kunne ikke dra likevel. Tenk om jeg ikke hadde vært syk den dagen. Hva hadde skjedd da? Hadde du dødd likevel. Hadde du kanskje ligget død alene i ditt eget hus i flere dager før noen hadde funnet deg. Nei, jeg er glad vi ikke dro den dagen. Jeg er glad du døde gift med mamma. Jeg er glad du døde hjemme, med familien din.

Jeg husker jeg ikke ville våkne den dagen da mamma vekka meg og sa du var død. Jeg skulle ønske jeg kunne sovet for alltid. Men jeg er våken. Jeg lurer ofte på hvordan livet hadde vært hvis du ikke hadde dødd. Jeg vet ikke om livet hadde vært noe bedre da. Kanskje hadde jeg blitt syk uansett. Kanskje ikke. Hvordan hadde du takla det om du hadde levd og jeg var syk. Jeg forestiller meg at du hadde blitt sint over det. Jeg håper det ikke er sannheten, men det er slik jeg husker deg. Jeg har blitt fortalt at du var en god mann. Du passa på farmor helt til hun døde. Men du var og feig. Du sendte ofte bort broren min for å se til henne hvis hun var dårlig. Du var redd for å finne henne død. Hadde det vært bedre om min bror hadde funnet henne? Hadde det vært bedre om en liten gutt hadde funnet henne? Nei, det hadde ikke det, derfor kaller jeg deg feig. Men også god. Jeg tror du døde av hjertesorg. Du døde rett etter farmor døde. Hjertet ditt klarte ikke mer. Jeg tror det var på grunn av farmor du døde. Du døde før begravelsen hennes. Jeg tror ikke du hadde klart begravelsen hennes, at det var derfor du døde. Derfor sier jeg at du var god. God fordi du elsket noen så høyt at du ikke kunne leve uten.

Jeg gråter nå når jeg skriver dette. Jeg har sagt noen stygge ting om deg i denne teksten, og det jeg skriver står jeg inne for. For ingen mennesker er bare gode. Kanskje skal man ikke snakke stygt om de døde. Men jeg må være ærlig. Man kan ikke leve på en løgn, selv om det kanskje hadde vært lettere.

Så pappa. Jeg tror jeg savner deg. Jeg savner ikke kranglinga og bråkinga. Men jeg savner en far. Jeg skulle ønske du var her i dag. Du har gått glipp av så mye. Og det har jeg og.

 

Gratulerer med farsdagen!

Dem uten venner, de må man leke med

Det måtte vel være i andre eller tredje klasse, den dagen på SFO jeg nå skal fortelle om. Da jeg gikk på skolen var jeg en looner. Jeg hadde få venner og lite brydde jeg meg om å få venner. I alle fall virket det kanskje som det, eller jeg latet som det, men innerst inne var en venn det jeg virkelig ønsket. Og en dag skulle jeg få to venner, i alle fall for en dag. Disse to jentene, jeg tror hun ene het Marie. Læreren deres hadde fortalt dem at de uten venner, de må man leke med. Derfor, hadde jeg denne ene dagen to venner, hun ene het nok Marie. Vi lekte sammen hele dagen på SFO, det var godt. Men likevel visste jeg, at dette var bare for å være snill. Dette var bare for å være snill. Jeg hadde ingen virkelige venner.