Det var ikke det de gjorde

Jeg har skrevet om det mange ganger før, men jeg skriver om det igjen. Kanskje jeg bare burde la det ligge, men det klarer jeg ikke. Jeg må skrive, gang på gang. Forhåpentligvis så går jeg tom for ord en gang. Forhåpentligvis gjør ikke ting så vondt lenger heller så lenge hvis jeg noen gang går tom for ord. Jeg ser ingen legedom i ordene til nå så kanskje jeg bare burde slutte å skrive om det, men jeg klarer ikke la være. Det brenner inni meg. Det gjør så fælt vondt. Jeg klarer ikke komme over det.

For det var ikke det de gjorde. Det var alt det de ikke gjorde. Det var ikke det de var. Det var alt de ikke var. Det er lette for meg å tenke at jeg burde gjort så mye annerledes og kanskje er det der feilen ligger og. Hvis jeg bare hadde vært litt mer frampå, litt mindre ekkel, litt greiere, litt snillere, litt mer sosial, litt mindre meg. Ja, kanskje jeg hadde hatt venner da.

Jeg vet ikke om det er rett å kalle det mobbing. Men jeg vet det var utfryselse og utenforholding. Det vet jeg. Jeg vet jeg aldri fikk være en av dem. Jeg vet jeg ikke hadde venner og det er lett for meg å da tenke hvem vil vel være venn med meg. Hva er vel jeg verdt, ingen vil jo være med meg.

Det er kanskje derfra den tanken kommer fra. Den om at jeg ikke har noe verdi. At jeg er verdiløs. Bortkasta plass på denne jorda.

Jeg tror jeg overreagerer. Det kan vel da ikke vært så ille. Kan det vel? Hvis det var så ille som jeg husker å ha opplevd det, hvorfor gjorde ingen noe da? Jeg må vel overreagere. Det kan ikke ha vært så ille. De ville vel ha grepet inn da? Voksne mennesker kan vel da ikke la være å gripe inn når de ser at et barn har det så vondt? Nei, jeg må ha overreagert.

Dessuten var det ingen bevis. Det var ingen som slo. Det var ingen som skittsnakka. Det var ingen skrev stygge ting. Jo, forresten. Det var jo det. Senere. Men ikke da. Ikke på barneskolen. Vi hadde heldigvis ikke sosiale medier da. Det var ikke før på ungdomsskolen det begynte. Men da, på barneskolen, da var det ingen beviser. Ingenting jeg kunne slå i bordet med å si at de hadde gjort.

Det var nemlig ikke det de gjorde som var problemet. Det var alt det de ikke gjorde. Det var ikke det de var. Det var alt de ikke var. Det var alt jeg ikke var og alt det jeg var som var problemet. Det var nok jeg som var problemet. Det er iallfall det jeg tenker nå i dag, selv om jeg kanskje tror jeg vet bedre.

Kanskje var det så ille som jeg husker. Kanskje var jeg venneløs. Kanskje var jeg utestengt. Kanskje var jeg ingen og ikke verdt noe (for dem).

De var ikke bare slemme, om jeg kan kalle dem det. Jeg tror det er bedre å kalle dem uvitende. Barn kan vel ikke være så slemme vel vitende om hva de gjør? Jeg husker de lekte med meg og. Sånn av og til. Jeg skulle bare ønske jeg hadde en venn eller venninne på skolen jeg kunne kalle min. Jeg kunn godt delt han eller henne med noen, men at vi kunne vært venner. Sånn på ordentlig.

Jeg tror det verste var den dagen jeg fikk sannheten slengt i fleisen. Jeg har skrevet om det før, men jeg skriver det igjen. De var vel et år eller to eldre enn meg. De hadde hatt om at hvis det var noen som ikke hadde noen venner må de leke med dem. Jeg var en av dem. De sa det til meg etter vi hadde lekt en stund. Jeg husker ikke hva vi lekte, men jeg husker det var på SFO. Jeg husker hvor vi satt og lekte. Og jeg husker så alt for godt hva de sa. De sa på en veldig fin måte at jeg ikke hadde venner. Jeg vet at de bare var snille. Alt for snille. Det var derfor de lekte med meg. Ikke fordi de likte meg, men for å være snille.

Jeg vet ikke hvordan alt dette påvirker meg nå. Jeg klarer fint å være sosial. Jeg har venner. Jeg knytter meg fort til folk. Jeg har lett for å bli kjent med nye. Det har kanskje ikke gjort noe med meg. Iallfall ikke når det kommer til å stole på folk og starte nye vennskap. Men likevel. Det har gjort noe med meg. Det har gjort meg til en selvhatende person. Til en person som ikke tror hun har noe verdi. Til en person som ikke tror hun er noe. Som ser på seg selv som bortkasta.

Jeg har aldri vært populær. Alltid blitt valgt sist. Alltid måtte presse meg på. Alltid blitt svikta. Utnytta. Vært utenfor. Ikke blitt inkludert. Det gjør mer med et menneske enn man skulle tro. Eller kanskje ikke. Kanskje alle vet og forstår at vi alle trenger å føle tilhørlighet. Ha venner. Bli inkludert. Bety noe.

Hvis de hadde visst hva de gjorde, eller rettere sagt ikke gjorde hadde de da vært venn med meg? Barn kan vel ikke forstå slike ting. Men hvis de kunne, hadde de da vært venn med meg? Jeg håper det. Inderlig. Men hva hjelper vel det meg? Hva hjelper vel det meg å tenke at de bare var barn. Jeg var også bare et barn. Jeg opplevde noe et barn aldri skulle ha opplevd. Å være venneløs. Føle seg verdiløs. Bli holdt utenfor.

Jeg prøver å ikke være bitter. Bitterhet går bare ut over en selv. Men hva skal jeg være da? Trist? Jeg vet jeg burde glemme. Jeg vet jeg burde tilgi. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gjøre det for de gjorde jo egentlig ingenting.

Jeg klarer ikke gå videre.

Reklamer

Jeg ble mobba.

Det var det jeg ble. Mobba. Jeg satt her og malte og tankene fløy. Jeg tenkte tilbake til da jeg tok male- og tegnekurs. Jeg begynte å tenke på hvordan jeg valgte bort idretten for å heller satse på kunst. Jeg begynte å tenke på hvorfor jeg gjorde det. Hvordan de behandla meg på treninga. Hvordan de drepte gleden min med idrett. Hvordan de gjorde meg utrygg, både på dem, meg og livet.

Jeg ble mobba. Jeg sliter med å ta de ordene i min munn, ja også med å skrive dem ned med mine fingre på tastaturet. Jeg ble mobba. Jeg føler jeg overreagerer. Overdramatiserer. Legger på og trekker av. Var det virkelig så ille? Ble jeg virkelig mobba? Eller overreagerer og overdramatiserer jeg?

Jeg husker ordene de sa til meg. Ordene de sa og ordene de ropte. Jeg husker smerten i magen, ja jeg kjenner på den nå. Jeg husker når du nekta å sitte på siden av meg i klassen. Jeg husker alt oppstyret du lagde. Jeg husker hvordan du og jeg hadde vært venner fra vi var knøtter begge to. Jeg husker hvordan jeg knakk sammen på gulvet. Hvordan jeg gråt. Hvordan jeg lagde oppstyr rundt det. Men hva skulle jeg gjøre? Du hadde nettopp nekta å sitte ved siden av meg i klassen. Du hadde nettopp lagd en stor scene ut av det. Du tok det ikke stille opp. Du fortalte det høyt for hele klassen. Du gjorde den dagen forjævlig. Du var med på å ødelegge skolehverdagen min. Du var med på å mobbe meg. Og vi var liksom venner

Jeg var skoleflink. Ting gikk lett inn for meg. Men jeg jobba også hardt. Hadde jeg ikke jobba hadde jeg fått middels karakter, men jeg jobba hardt for å få bedre karakterer. De sa jeg satte for høye krav til meg selv. Jeg satt ikke krav til meg selv. Jeg gjorde bare det eneste jeg kunne. Jobbe. Jeg hadde jo nesten ingen venner uansett. Hva annet skulle jeg gjøre? Noe måtte jeg jo takle. Men nei, jeg hadde ikke høye krav til meg selv. Jeg gjorde bare det eneste jeg kunne.

Jeg husker hvordan du, dem, alle likte meg når dere trengte meg. Når det var noe dere ikke fikk til. Når jeg kunne hjelpe. Når jeg kunne brukes som fasit til skolearbeid. Når mitt arbeid kunne skrives av. Når det kunne brukes til deres favør. Når jeg kunne brukes til deres favør. Jeg husker hvordan jeg ble invitert hjem til deg. Jeg husker hvorfor jeg ble invitert hjem til deg. Det var ikke fordi du ville være med meg. Det var ikke for å være hyggelig. Det var ikke for å være grei. Det var ikke for å være med meg. Det var fordi du trengte meg. Det var fordi du måtte få ferdig den stilen. Det var fordi du visste at jeg var flink til å skrive. Det var fordi du ville utnytte meg.

Jeg hater dere ikke. Jeg hater meg selv fordi det gikk inn på meg. Men nei, jeg hater ikke dere. Hvorfor skulle jeg det? Det var jo meg det var noe galt med. Det var jo meg dere mobba.

Husker du meg?
For jeg husker deg
Av og til sterkt som flombelysningen på en trailer
Av og til svakt som vannmaling blanda ut i et vannglass
Jeg kan huske ordene du sa
Og ordene du ikke sa
Jeg husker blikkene du gav
Og blikkene du ikke gav
Jeg husker deg
Men aller helst
Skulle jeg ønske jeg kunne glemme

Glemme alt det vonde
Glemme alt det onde
Alt det vonde du gjorde
Alt det onde du sa

Jeg vet jo at vi bare var barn
Barn, tenåringer, ungdommer
Jeg vet at det ikke er så lett for voksne
Å gjøre noe med
Men de var voksne
Og vi var barn
Hvorfor gjorde de ikke noe?
Hvorfor sa de ikke noe?

Ja sa jeg skulle ønske jeg kunne glemme
Men aller helst skulle jeg ønske
At det aldri hendte

Husker du meg? For jeg husker deg.

Husker du meg?
For jeg husker deg
Av og til sterkt som flombelysningen på en trailer
Av og til svakt som vannmaling blanda ut i vannglasset
Jeg kan huske ordene du sa
Og ordene du ikke sa
Jeg husker blikkene du gav
Og blikkene du ikke gav
Jeg husker deg
Men aller helst 
Skulle jeg ønske jeg kunne glemme

Glemme alt det vonde
Glemme alt det onde
Alt det vonde du gjorde
Alt det onde du sa

Jeg vet jo at vi bare var barn
Barn, tenåringer, ungdommer
Jeg vet at det ikke er så lett for voksne 
Å gjøre noe med
Men de var voksne
Og vi var barn
Hvorfor gjorde de ikke noe?
Hvorfor sa de ikke noe?

Ja sa jeg skulle ønske jeg kunne glemme
Men aller helst skulle jeg ønske
At det aldri hendte

Jeg snakka om deg, dere, hos behandleren min i går. Det var tøft. Vondt. Vanskelig. Ja, jeg gråt til og med, nesten. Tårene pressa på. Jeg hadde lyst å gråte, men gråten kom ikke. Ikke da, ikke nå. Jeg husker deg så godt. Ja, dere alle sammen. Jeg husker det, men vil ikke huske det. Og det jeg ikke husker, det husker kroppen min. Det har gnagd seg inn i bein og marg. Jeg slipper ikke unna det uansett hvor mye jeg velger å ikke tenke på deg, dere. Kroppen min husker mer enn det hodet gjør. Kroppen min husker det annerledes enn det hodet gjør. Hodet husker det med å ville gråte. Kroppen husker det med å knytte seg i angst. Hodet husker det med tanker. Kroppen husker det i følelser. Vonde tanker. Vonde følelser. Jeg tenker at jeg ikke er verdt noe. Jeg var jo ikke verdt noe for deg, dere. Hvorfor skulle jeg da være verdt noe for andre, for meg? Jeg føler ubehaget jeg følte da. Jeg føler det enda. Angsten i magen, brystet, armene. Trangen til å skade seg. Trangen til å bli borte, forsvinne, ikke være mer. Jeg husker både tankene og følelsene, og det gjør vondt. Jeg husker smerten, reddselen, ensomheten. Jeg husker det så alt for godt. Jeg ønsker ikke lengre at jeg ikke hadde huska det med hodet, for jeg vet at kroppen husker uansett hva hodet gjør. Nei, jeg skulle ønske det aldri hendte, og jeg håper det aldri skjer igjen, selv om jeg vet at det skjer hver dag, på hver eneste skole for mange, mange barn rundt om i hele landet og det gjør meg så inderlig trist å tenke på at det ikke bare gjaldt meg. Det gjelder så mange små mennesker der ute i det ganske land. Det gjør meg så ufattelig trist at mennesker for livet sitt trampa på og midlertidig ødelagt bare fordi barn ikke kan oppføre og voksne ikke er gode nok forbilder for barn slik at de vet hvordan de skal oppføre. Ja, jeg sier midlertidig ødelagt, for jeg håper, selv om jeg kanskje ikke tror det at det er mulig å rette opp ødelagte liv, bit for bit, og sakte men sikkert bli kanskje litt helere igjen.

Traumer?

Jeg har MANGE ganger fått spørsmål om jeg har opplevd noe form for traumer, jeg har alltid svart nei, ikke om som jeg vet om. Men siden alle har spurt meg så intenst om det så har jeg lurt på om det er noe jeg ikke husker eller noe slikt. Jeg har vært fryktelig redd for at det skal ha skjedd noe fælt i barndommen min eller noe slikt som jeg ikke husker.

Etter en god prat med en god kvinne, så har jeg kommet fram til at ja, jeg har nok opplevd noe som kan kalles traumer, men jeg har bare ikke visst at det var det. Som dere som har følgt meg en stund vet så mista jeg pappaen min da jeg gikk på barneskolen, sånn plutselig, over natta. Ingen visste at han var syk eller noe. Og ikke nok med det så mista jeg mammaen min rett etterpå. Nei, hun døde ikke, hun ble ikke syk eller forsvant eller noe slikt. Hun ble kidnappa av romvesner, de samme romvesnene som hadde tatt pappa til fange. Så pappa var egentlig ikke død, men kidnappa, og de hadde tatt mamma og hun som nå var min «mamma» var bare et romvesen i forkledning. Og selv om dette ikke egentlig skjedde i virkeligheten, men bare i hodet mitt så tror jeg det kan kalles en traumatisk opplevelse hele greieren, det med at pappa først dør, så finner jeg ut av at han ikke død likevel, men kidnappa av romvesner sammen med mamma og den moren jeg hadde var et romvesen i forkledning.

En annen ting jeg lurer på om kanskje kunne vært traumatisk for meg er skolegangen min. Eller ikke selve skolegangen, men mangelen på venner, utstenging, drittslenging, ja kanskje det man kan kalle mobbing. Alt dette fra mine medelever. Selvsagt kunne jeg slenge med tunga jeg og, selvsagt ville jeg ta igjen til tider. Men mine angrep ble enkeltangrep, fra en sliten eremittkreps, mot en bande av mange, mange skumle lekende barn som er på krabbefiske, og fangsten, det var meg.

Jeg kan ikke si at jeg har hatt noen fast, gode, trygge venner før jeg ble konfirmant. Ikke noen som aldri sviktet eller snudde ryggen til og ble en av dem som mobba eller hva en kan kalle det. Jeg var flink på skolen, det var jeg, og det ble ofte utnytta av medelevene mine. Jeg hjalp dem med oppgaver og lekser, korrekturleste og nærmest skrev oppgavene for dem og når det var ferdig. Ja da fikk jeg en kald skulder og vennskapet var brytt.

Så, kanskje jeg har opplevd noe form for traumer, jeg kan kanskje innrømme det. Men, det høres jo ikke så ille ut. Jeg tenker på folk som har vært utsatt for krig, overgrep, voldtekt, terror. Da tenker jeg traumer, ikke å miste en foreldrer eller bli mobba på skolen.

Friminutt

På barneskolen husker jeg jeg hatet friminuttene, det betydde bare for meg å stå alene og være ensom. Jeg likte mye bedre å lære, men da jeg kom på videregående var det motsatt. Både fordi jeg hadde fått venner å være med i friminuttene, og fordi sykdommen hadde gjort ny læring vanskelig.

Nå, nå har jeg ingen skole og få friminutt fra, men jeg har likevel friminutt. Friminutt fra sykdommen, friminutt fra angsten, depresjonen og alt det vonde, og det kalles jobb. Det er jo ingen ordentlig jobb og jeg får jo ikke betalt, men det er likevel for meg en jobb. Og et friminutt. Det er herlig. I dag hadde vi møte, eller møte og møte, vi samlets, meg, sjefen min og kontakten min i AmB. Og jeg fikk sagt hvordan jeg følte det, og det gledet de andre. Og det gledet meg. Jeg stråler når jeg er på jobb. Selvsagt er ikke alt like moro, men jeg liker det. Jeg får fri! jeg får et friminutt fra alt det dumme.