Det er alt det jeg ikke får gjort som gjør så vondt.

Det er alt det jeg ikke får gjort som gjør så vondt.
Det er det som gjør vondt.
Alt jeg opplever kan jeg overleve.
Men det er det jeg ikke gjør som jeg savner.
Det er å springe barbeint på grønne enger.
Å feste til de sene nattetimer.
Å være fri og frank som enhver annen tenåring.
Å kunne gjøre det jeg vil, når jeg vil.
Å leve et drømme liv uten like.

Det er store drømmer.
Jeg vet, jeg vet.
Det er noe de færreste opplever,
men hvorfor kan ikke jeg være en av dem?
Hvorfor kan ikke jeg leve drømmen?
Jeg vil ikke tenke begrensninger.
Jeg vil ikke tenke konsekvenser.
Jeg vil ikke vite at alt jeg gjør,
gjør jeg på bekostning av noe annet.

Jeg har angst.
Det koster meg mye å gjøre ting som ikke koster noe for de fleste.
Jeg kan bli redd for å ta bussen.
Jeg kan bli redd for å handle i butikken.
Jeg kan bli redd av ingenting.
Jeg kan bli redd i senga mi.
Jeg kan bli redd på kjøkkenet.
Jeg vet ikke hvorfor jeg blir redd.
Det er ingenting som sier at jeg burde bli redd.
Likevel blir jeg det.
Det knytter seg i magen.
Det gjør vondt i brystet.
Alt går rundt for meg.
Jeg er livredd.
Jeg er sikker på at jeg skal dø.
At noe galt skal hende.
Men det gjør ikke det.
Det gjør aldri det.
Det går bra hver eneste gang.
Jeg trenger ikke å være redd.
Men det vet jeg ikke når angsten slår inn.

HJERTESMERTEØRESUS

Det gjør faktisk veldig vondt å vite at jeg har begrensninger større enn andre. Det gjør vondt å vite at jeg ikke klarer det samme som andre. Jeg husker ikke det å virkelig være frisk. Jeg husker kanskje ikke den tida hvor jeg kunne gjøre hva jeg ville uten å bli sliten, jeg vet kanskje ikke om det noen gang har vært slik, men jeg savner det likevel. Jeg savner å kunne være i selskap uten å få angst og stemmekaos av for mye støy, lys og bevegelse. Jeg savner å være trygg. Jeg vet ikke om det går an å savne noe man ikke har hatt, men jeg gjør det likevel. Jeg savner å kunne være sammen med flere enn to uten å få angst. Jeg savner at det kan være mer enn en samtale i et rom uten at jeg får stemmekaos. Jeg savner å ikke ha det slik her. Jeg kaller det HJERTESMERTEØRESUS. Det gjør så vondt å vite, at det er mine egne begrensninger som begrenser min egen virkelighet. Det gjør vondt å vite at det er meg som setter grenser for hva jeg skal gjøre. Og det er ikke grenser jeg selv vil ha. Det er ikke grenser jeg lager selv. Det er grenser som kommer helt av seg selv, av min egen underbevissthet, av min egen sykdom. JEG ER SYK, MEN VIL IKKE INNSE DET! JEG VIL IKKE HA BEGRENSNINGER! JEG VIL LEVE MITT EGET LIV, SLIK JEG VIL SELV! Jeg vil ikke ha angsten i hjertet. Jeg vil ikke ha stemmene i ørene. Jeg vil ikke ha HJERTESMERTEØRESUS, jeg vil bare være meg. En liten grønn jente med store drømmer, store ambinasjoner, en jente som kan gjøre hva hun vil, når hun, uten begrensninger, uten angst, uten stemmer, uten HJERTESMERTEØRESUS. Jeg vil allerhelst bare være meg og ikke være syk hele tiden.