Forklaring, ikke forandring

På onsdag var jeg på DPS. Der fikk jeg noen gamle nyheter. Eller, de var gamle for andre, men for meg var de nye. Jeg har visst diagnosen PTSD. Har visst hatt den en stund og, uten at jeg har visst det. Egentlig så gjorde det meg ikke så mye der og da å få vite det, men så i dag har jeg begynt å tenke. Prøver å fokusere på at det er en forklaring på hvordan jeg har det, og ikke en forandring på hvem jeg er.

Ellers så var det en fin time, følte meg tatt vare på, tatt på alvor, forstått og alt det der som skal til for at det blir en bra time. Som jeg sa til min gode venn at jeg følte jeg snakket med et menneske (og ikke en bitch). Skal tilbake om to uker, sammen med en tidligere behandler jeg har hatt (som jeg egentlig ikke liker), men som jeg og sa da, et menneske og ei bitch, må vel overleve det.

I dag har jeg det egentlig ganske dårlig, men det er vel lov av og til, er det ikke? Får heldigvis besøk av mamma snart, for jeg føler meg virkelig ikke pigg.

Reklamer

Det skulle jo bli min siste behandler ….

Jeg har lyst å skrive noen ord om sist innlegg. Jeg har lyst å skrive noe om hvordan det føles, hva som skjedde og kanskje litt hvorfor det skjedde. Eller, jeg vet ikke helt hva jeg vil skrive. Jeg bare begynner.
Forrige uke var jeg hos min nye psykolog, som ikke er så ny lengre da. Og som nå faktisk er min gamle psykolog. Ja, det er sant. Vi har avslutta. Det funka ikke av en eller annen grunn. Selv om jeg virkelig ønska og trodde det skulle funke så gjorde det altså ikke det. Det ble bare rot. Vi satt der time inn og time ut og det kom liksom ikke noe godt ut av det. Ikke at det kom så veldig mye vondt ut av det heller, det var bare uoversiktlig og en form for terapi som visst nok ikke passa meg. Jeg sa jeg trengte en plan, men det kunne hun visst ikke gi meg. Det var ikke hennes måte å arbeide på. Skikkelig synd syns jeg, for vi hadde virkelig kjemien. Men, det er tydeligvis ikke nok og det vet jeg jo egentlig og, selv om jeg virkelig skulle ønska at det funka. Men, det gjorde det ikke.
Det er med klump i magen jeg skriver dette og det var gråtende jeg gikk fra psykologen min i forrige uke og jeg gråt hele veien hjem og. Jeg hadde liksom satsa alt på henne, kjempa for å få henne som min behandler, også skal vi bare avslutte. Det funka ikke, men jeg håpte i det lengste at det skulle det.

Jeg sa til og med til folk at jeg trodde dette ble min siste behandler …

Tanker etter en psykologtime

Du sa at selv om jeg var redd så var ikke du det. Takk.

Grønne Drømmer

Jeg kan kjenne på følelsen enda, den er der, som et minne. Det gjør vondt, men det er ikke farlig lengre, det gjør bare vondt. Vi gikk et steg for langt, det skjedde, de kom, jeg ble fanget. Heldigvis var du der, klar og snartenkt. Du reddet meg. Jeg kan stole på deg.

Vis opprinnelig innlegg

Status Quo

Det har hendt mye i det siste. Men jeg begynner rett og slett med det beste først: JEG HAR FÅTT BYTTA BEHANDLER! Ja, det fortjener store bokstaver. Jeg har lenge slitt med en fryktelig behandler som jeg har gitt tilnavnet bitcha, rett og slett fordi det må være noe galt med henne. Det er jo nesten synd på henne. For hun er ganske hyggelig sånn på «privaten» eller hva det nå kan kalles når vi prater om andre ting, gjerne sammen med andre, men mens vi er alene og skal snakke behandling så er hun helt på tryne og umulig å snakke med. Har ønsket å bytte lenge, men det har alltid vært en grunn for å ikke få bytte. Sist gang var det at nei, jeg kunne ikke bytte, men jeg kunne få slutte. Men, det har nå snudd. Jeg har nemlig fått en ny behandler, som jeg har hatt litt før og, men som tar meg på alvor, jeg liker og har tillit til. Og jeg er så ekstremt takknemlig for det.

Ellers så har jeg vært innlagt i to uker, kom hjem på mandag. Skulle egentlig bare være fire dager, men de skriver visst ikke ut pasienter med konkrete selvmordsplaner … Og det er jo egentlig godt.

Jeg fikk en primærkontakt som jeg aldri har hatt før eller kjente fra før av. Og jeg gikk inn i relasjonen skikkelig open minded, eller hva man sier på norsk … Iallefall ingen fordommer eller noe, men vi fikk aldri det helt gode relasjonen egentlig. Og hun sa noe til meg som såra skikkelig, kanskje mest fordi det var sant. Hun sa: «Du har jo egentlig ikke blitt noe bedre av å være her» Og, det var jo sant, men jeg hadde iallefall klart å holde koken sånn noenlunde på rett kjøl eller hva man sier. Men, dagen etterpå tenkte jeg på de vonde ordene, og vet dere hva? Det er ikke rart jeg ikke ble noe bedre når jeg ikke fikk noe særlig hjelp? Trodde hun egentlig at alt bare skulle bli bedre av seg selv? Nei, det blir ikke alltid bare bedre av seg selv. Av og til trenger man hjelp til å se løsninger, hjelp til å finne andre mestringsstrategier og å snakke om ting. Men, da er det vel bra at jeg har fått en ny behandler som jeg stoler på og kan snakke med.

Å bli sett på som et menneske

Å bli tatt på alvor, sett på som et menneske og bare føle at behandlingsapperatet ikke alltid er helt ute å kjøre kan være fantastisk godt hvis det er lov å si. Men, det kan være ufattelig slitsomt og så tror ikke jeg skal ta kjangsen på å kjøre selv etter en time hos psykologen på en stund igjen. Selv om jeg hadde en god pause på jakt etter en baker før turen bar ut til butikken og ei venninne så var jeg ganske så sliten på vei hjem. Så note to self: Fiks heller en drosje enn å tenk at det sikkert blir koselig med en tur med mannen når du må kjøre selv!

Men, iallefall. Det var en god opplevelse hos psykologen, som ikke må forveksles med den andre behandleren min som er helt hull i hodet. Har ny time med dem begge to samtidig i slutten av måneden, så det blir nok interessant, og hvis det var noe før det kunne jeg bare ta kontakt. Takk Gud sier jeg bare!