Slippe

Jeg har egentlig ingenting å si. Alt gjør så vondt, jeg er så ensom, så alene, så redd, så full av frykt. Jeg vil rømme, men når alt jeg evt. vil rømme fra er inni meg, inni hodet mitt, hva hjelper det vel å rømme da. Det er fredagkveld. Jeg har ingen planer for helga, det kommer mest sannsynligvis til å bli en lang helg. Og en enda lengre uke etter det. Du vet, det er ikke bare meg som har ferie, det er hele omverden og. Alle de der ute har ferie, og jeg er redd. Redd for å bli til bry. Redd for å være en belastning, en bekymrning. Men også redd for at ingen skal bry seg, redd for å ikke bli trodd. Redd.

Jeg har egentlig ganske mye å si. Men alt gjør så vondt at jeg ikke vet helt hvordan jeg skal få sagt det. Spesielt uten å såre noen. Uten å bry noen. Selvom alt jeg egentlig vil er å såre. Såre, drepe, drepe med ord, drepe med handlinger, drepe meg selv. Slippe å føle på smerten, slippe å være i veien, slippe å bry noen. Slippe å bry han. Slippe alt. Slippe smerten.