Gud, Gud, hvor er jeg?

Jeg var i kirka i dag, som jeg pleier på fredager. Vi lovsang, som vi pleier i kirka. Jeg begynte nesten å gråte, som jeg pleier å gjøre når vi lovsynger. Sangen var This is Living av Hillsong Young and Free. 

2015-10-02 20.03.19

Svart og hvitt blir til farger, Sola bryter seg gjennom skyene. Ja, dette er å leve nå. Åh, som jeg lengter. Jeg skrev en mail til ei god venninne tidligere i uka en dag om at Gud var så vanskelig å tro på. Jeg får slike troskriser av og til, spesielt når livet er vanskelig. Før var troen min sterkest når jeg hadde det vanskelig. Jeg klamret meg til troen som om det var min siste redning. Nå klarer jeg ikke vite om jeg tror eller ei. Åh, guri som jeg savner den tida. Livet var liksom så lett, selvom det var vanskelig. Har jeg det mye verre nå eller bare tar jeg det mye dårligere nå? Jeg vet ikke. Rett og slett. Kanskje jeg var mer hengiven før. Kanskje det er meg det er noe galt med, for det er iallefall ikke Gud for Gud har ikke forandra seg eller noe. (4. Mos 23:19)

Jeg vet ikke hva det er, men jeg savner det meg og Gud hadde! Det er nesten som om jeg har mista en bestevenn. Jeg skulle ønske at jeg kunne vite med visshet at det kommer bedre dager, kunne vite med visshet at Gud bærer meg gjennom alt vondt som er og kommer i livet. Men jeg klarer ikke å vite det lengre. Det er liksom ikke håp eller noe. Og selvom jeg sier og mener at håp er et legemiddel som ikke helbreder, men som tillater oss å lide litt lengre så er håp livsviktig. Og selvsagt er jeg ikke helt uten håp, men jeg ser det ikke helt selv.

10885392_10152533166440950_6492072481098088291_n

Jeg savner Gud, savner å kunne chille på Hans fang. Savner å vite, ikke bare tro. Savner å kunne finne trøst i Hans ord og i kristne sanger. De siste dagene har jeg hørt på ukristen musikk på Spotify, ikke satanistisk eller noe slikt, bare verdslig musikk. Og det har vært godt. Jeg har fått en pause, og jeg tror ikke jeg anbefaler noen å ta en pause fra Gud egentlig, men det har vært deilig. Jeg har kjent på en massiv angst og nesten hatt oppkastet opp i halsen bare jeg har hørt på kristen musikk. Men nå er det heldigvis litt bedre og kirka var en god opplevelse tross tårene som pressa på.

Så jeg sier ikke «Eloï, Eloï, lemá sabaktáni» (Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg) som Jesus sa, jeg sier heller ikke Gud, hvor er du? Jeg sier Gud, Gud, hvor er jeg? For det er meg som har mista taket på Gud, ikke Gud som har mista taket på meg, for Gud mister aldri taket. Det finnes ikke et sted Gud armer ikke når, og ikke en ting Guds nåde ikke overgår.

Et økt behov

Når jeg har det dårlig får jeg et økt behov for å skrive, lire av meg vondheten, få litt fri, la alt det vonde slippe taket en liten stund. Men selv om jeg som oftes får et økt behov for å skrive, betyr ikke det at jeg vet hva jeg skal skrive egentlig.

Av og til lurer jeg på om jeg blogger bare for oppmerksomheten og trøsten si skyld.

I morgen er det tirsdag … Åh, Gud som jeg lengter.
Min facebookstatus nå for tiden. Jeg lengter etter noe bedre, noe som jeg kanskje kan kalle godt, iallefall litt bedre enn slik det er nå. Og i morgen er det tirsdag, jeg håper den dagen blir bedre enn denne.

Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. Matt 6, 34

Jeg bekymrer meg ikke for morgendagen, jeg bare håper den ikke kommer …

Selv om livet gjør vondt, så har vi en god Gud.

I dag satt jeg og tenkte på om jeg skulle oppdratere statusen min på facebook med noe slikt som at selv om livet gjør vondt, så har vi en god Gud, og det er godt! Men jeg har ikke gjort det. Fant heller ut at jeg skulle blogge litt om det etter å ha hørt sangen He knows av Jeremy Camp. Her kommer teksta til sangen.

«He Knows»

All the bitter weary ways

Endless striving day by day

You barely have the strength to pray

In the valley low

And how hard your fight has been

How deep the pain within

Wounds that no one else has seen

Hurts too much to show

All the doubt you’re standing in between

And all the weight that brings you to your knees

[Chorus:]

He knows

He knows

Every hurt and every sting

He has walked the suffering

He knows

He knows

Let your burdens come undone

Lift your eyes up to the one

Who knows

He knows

He knows

We may faint and we may sink

Feel the pain and near the brink

But the dark begins to shrink

When you find the one who knows

The chains of doubt that held you in between

one by one are starting to break free

[Chorus]

Every time you feel forsaken

Every time that you feel alone

He is near to the brokenhearted

Every tear

He knows

He knows

[Chorus]

Av og til kan vi føle oss mutters alene med problemene våre, men vet dere hva ?!?!? Som de synger i sangen, He knows, Han veit hvordan det er! Han veit hvordan det er å ha det vondt. Han har faktisk vært menneske Han og! Og Han var ikke et hellig menneske, eller Han var kanskje det, MEN, Han hadde følelser slik som oss (Joh 11,35). Og Han tok faktisk på seg all vår smerte og sykdom på korset (Jes 53,4-5). Så Han vet faktisk hvordan det er, og Han er MED deg i smerten! Og når vi finner ut at Han er med oss OGSÅ når vi har et nedbrutt hjerte (Sal 34,19) og ikke bare når livet vårt er helt på topp, da kan vi finne stor trøst i Gud og Jesus og mørket kan begynne å krympe.

Jeg sier ikke at Gud fikser alt alltid på 1, 2, 3, men jeg sier at Gud er en STOR trøst, og når du tenker at Han vet ikke hvordan det er å være meg, han skjønner ikke hvor vondt jeg har det. Så husk, Han var der, Han er der og Han vet.

Blir mest soving på Bibelen

Jeg er sliten, så uhorvelig sliten. Det verker i fingrene mens jeg skriver denne posten. Jeg orker egentlig ingenting annet enn å sove og slappe av, og til og med det er slitsomt. I alle fall å slappe av. Sove er deilig, for da er jeg ikke. Men jeg er like sliten etter jeg har sovet som før jeg sov. Jeg er rett og slett dritt lei av å være så sliten, og det symter jeg over nå!