En som het en

Her sitter jeg med macen min. Jeg tenker på at jeg burde lest gjennom oppgaven min som jeg snart skal levere inn, men jeg havna heller inn her på bloggen min. Jeg skulle egentlig bare inn og sjekke feeden om jeg hadde noen interessante innlegg der jeg ville lese. Det hadde jeg selvsagt og. Jeg leste min gode venninne Christine sin blogg og leste dette innlegget. Hun skriver Uten nett hadde mitt nettverk bare vært verk. Og jeg skjønner godt hva hun mener med det, tror jeg. Jeg vet iallfall hva jeg mener med det. Christine skriver om ensomhet. En som het en. Jeg syns det er så fint å dele det opp slik. Annie Riis har skrevet en bok som heter En som het En. Det er en diktbok. Jeg skal og snart selge diktboka mi. Den er på vei i trykken. Det er spennende. Der har jeg skrevet litt om en som het en min. Og mange av de andre diktene du finner her på bloggen.

Jeg har følt mye på ensomhet. Joik i Norge la ut bildet under og jeg fikk det opp i min feed på facebook. Det stakk så i magen at jeg har stjelt det og legger det ut her. 21730981_1420654104684026_3802443183079828245_n

Det var sjeldent jeg hadde noen å overføre sanger med. Jeg tror ikke at det var på grunn av at jeg hadde dårlig musikksmak. Jeg hørte jo på Rosa Helikpoter av Peaches jeg og. Likevel hadde jeg sjeldent noen å dele sanger med. Telefonen min hadde infrarød og jeg var en av de første til å få blåtann og faktisk.

Når man ikke har noen å dele sanger med, med hjelp av infrarød eller blåtann så har man sjeldent noen å være med ellers heller. Så det hadde jeg ikke. Noen ganger hadde jeg det som jeg tidligere har skrevet så hadde jeg mange å være med når folk trengte hjelp med leksene eller noe lignende, men ikke sånn ellers. Derfor sier jeg som Christine: Uten nett hadde mitt nettverk bare vært verk. Jeg brukte nettet til alt det var verdt. Jeg fikk venner. Venner jeg fortsatt har (litt) kontakt med. Jeg er venn med mange av dem på facebook, følger dem på instagram og snapchat. Ja, noen har jeg til og med mobilnummeret til. Selv om jeg kanskje ikke har like mye kontakt med dem som jeg hadde kontakt med da jeg var 15 år så har jeg fått nye nettvenner. De er like gode venner som IRL-venner. Jeg bare er ikke med dem på ordentlig vil noen si. Jeg vil si det kanskje er dem jeg er mest med på ordentlig. De gode venninnene jeg har på nettet er lette å være med. De forventer ikke at jeg skal møte dem da og da. De forventer ikke at jeg skal smile og være hyggelig når jeg møter dem på gata for jeg møter dem ikke på gata. Jeg slipper at de vinker til meg og jeg ikke vinker tilbake på grunn av at jeg ikke har sett dem på grunn av mitt dårlige syn. Jeg skal forresten få nye briller. Bestilte dem i dag.

Min nettvenner har jeg plukka ut selv. Det er ikke pliktvennskap. Det er vennskap jeg selv ønsker å ha, ikke bare vennskap jeg burde ha fordi vi er i samme sosiale omgangskrets eller være ektemenn er venner. Jeg liker mine nettvenner. De tåler hele meg. Jeg har valgt dem så godt ut at de tåler meg på både gode og dårlige dager. Det er jeg takknemlig for.

Nå begynner jeg å få venner, steg for steg i mitt «virkelige» liv. Jeg kan telle tre nye venner. De er jeg veldig takknemlige for og. Venner er viktig for meg. De er viktige for meg om det er venner jeg «bare» skriver med, venner jeg skriver mest med men av og til møter eller venner jeg nesten bare møter og sjeldent skriver med.

Det er godt å ha venner på nett, men for meg er det viktig å ha venner IRL og. Det har vært en mangelvare i mange år. Jeg har fått venner og mistet venner. Jeg har fått venner og de har flyttet fra meg. Vennene mine vil studere. Det skjønner jeg godt, men det gjør likevel veldig vondt når de velger å flytte bort. De velger jo ikke bort meg. De velger bare noe annet og det klarer jeg veldig godt å skjønne, men det gjør likevel vondt.

Et skap av venner kan kanskje få bort en som het en, men man kan være like ensom med et skap av venner og. Av og til tar det bare en venn til å få bort en som het en, andre ganger kan ikke et helt skap av venner fjerne en som het en. Men det er en helt annen historie og fortjener et helt annet blogginnlegg. En som het en som ligger inni er vondere og vanskeligere enn en som het en som ligger utpå. Men jeg er iallfall veldig takknemlig for alle vennene mine uansett hvordan jeg holder kontakten med dem. Jeg er glad i dem og, også dem jeg ikke har kontakt med, men det gjør vondt. Det kan gjøre vondt å være glad i vennene mine jeg har kontakt med og, spesielt når de har det vondt. Jeg håper jeg kan gjøre en forskjell i deres liv for de gjør en forskjell i mitt liv.

Jeg er takknemlig og ikke like ensom som før.

Reklamer

Jeg har vært på ferie …

Jeg har vært på ferie, det har vært for jævlig har jeg lyst å skrive, men jeg bruker jo ikke slike ord. Jeg visste jo jeg var dårlig før jeg reiste, men med tre netter nesten uten søvn var jeg så redd og skjør at jeg burde ikke gå på do en gang etter mørkets frembrudd. Føltes ut som jeg hadde nervene på utstiden av kroppen omtrent. Skikkelig ubehagelig og regelrett vondt.

Da jeg reiste på ferie så bestemte jeg meg for å ikke bruke tid på blogging og blogger, så derfor har ingen hørt noe fra meg den siste tiden, men jeg har levd, på den smertefulle måten iallfall.

Kan jeg ha det vondt, når min venn har det verre?

Jeg kom over et gammelt innlegg jeg hadde skrevet på min offentlige blogg. Jeg husker jeg skrev det, men jeg husket ikke at jeg hadde skrevet det, om dere forstår forskjellen. Jeg husker godt situasjonen. Min beste venn hadde det helt forjævlig om man kan bruke slike ord og jeg hadde det ikke lett selv. Jeg ville være der for henne, gjøre noe, men det var intet jeg kunne gjøre og alt dette slet bare enda mer på meg. Men som jeg skrev på facebook denne dagen for noen år siden: «Man kan ikke redde verden når man er halvdau sjøl» Uansett, dette er teksten jeg skrev:

Kan jeg ha det kjipt selv om min venn har det værre? Kan jeg uttrykke mine smerter og lengsler selv om hennes smerter og lengsler er verre? Kan jeg føle at mitt skip snart går under, selv om hennes har et mye større hull å skråget enn mitt, og hennes fortsatt flyter. Burde ikke egentlig hele verdens oppmerksomhet gå til at hun skal få det bedre? Ja, burde den ikke det. Burde ikke hun, som jeg er så glad i, få lov til å ha det bra før meg. Jeg er jo ikke egoist, men jeg forstår godt at du mener det. Jeg har jo tross alt egne følelser. Jeg burde jo ikke ha det. Jeg forstår godt at du fordømmer meg og misliker meg. Ja, jeg vet egentlig at jeg fortjener. Så egostisk og slem som jeg rett og slett er.

Nå, mange år siden så skjønner jeg jo at jeg følte det slik, og jeg kan ikke love at jeg ikke ville følt det slik igjen, jeg kan nesten love deg at jeg ville ha følt det slik igjen. Men, jeg vet jo at jeg har lov til å ha det ille jeg og. Og hvis folk sier noe slikt som «Tenk på dem som har det så mye verre» eller «Du har jo tak over hodet og mat i skapet, du burde ikke klage, tenk på de som ikke har det engang» ja, da blir jeg rett og slett ganske forbanna og sint for det er ikke slik verden funker. Men når det blir noen nærme, når det blir min beste venninne, ja da, da er det vanskelig å se det slik.

Til Lise

En sjel
Ett ungt menneske
En skjebne
De sier kanskje alt gikk galt
Men jeg tror
Alt har en mening
Jeg vet
At hun har en mening
Jeg vet
At hvert ord hun skriver
Får meg til å smile, gråte, le
Jeg vet
At hun er viktig
Jeg vet og
At det kanskje ikke er verdt det
At det gjør for vondt
Og at livet ikke er rettferdig
Jeg ville bare si
At du betyr noe for meg
Selvom jeg ikke kjenner deg
Eller du vet hvem jeg er
Så liker jeg deg veldig godt
Og at du betyr noe for meg

Liseliten.com