En som het en

Her sitter jeg med macen min. Jeg tenker på at jeg burde lest gjennom oppgaven min som jeg snart skal levere inn, men jeg havna heller inn her på bloggen min. Jeg skulle egentlig bare inn og sjekke feeden om jeg hadde noen interessante innlegg der jeg ville lese. Det hadde jeg selvsagt og. Jeg leste min gode venninne Christine sin blogg og leste dette innlegget. Hun skriver Uten nett hadde mitt nettverk bare vært verk. Og jeg skjønner godt hva hun mener med det, tror jeg. Jeg vet iallfall hva jeg mener med det. Christine skriver om ensomhet. En som het en. Jeg syns det er så fint å dele det opp slik. Annie Riis har skrevet en bok som heter En som het En. Det er en diktbok. Jeg skal og snart selge diktboka mi. Den er på vei i trykken. Det er spennende. Der har jeg skrevet litt om en som het en min. Og mange av de andre diktene du finner her på bloggen.

Jeg har følt mye på ensomhet. Joik i Norge la ut bildet under og jeg fikk det opp i min feed på facebook. Det stakk så i magen at jeg har stjelt det og legger det ut her. 

Det var sjeldent jeg hadde noen å overføre sanger med. Jeg tror ikke at det var på grunn av at jeg hadde dårlig musikksmak. Jeg hørte jo på Rosa Helikpoter av Peaches jeg og. Likevel hadde jeg sjeldent noen å dele sanger med. Telefonen min hadde infrarød og jeg var en av de første til å få blåtann og faktisk.

Når man ikke har noen å dele sanger med, med hjelp av infrarød eller blåtann så har man sjeldent noen å være med ellers heller. Så det hadde jeg ikke. Noen ganger hadde jeg det som jeg tidligere har skrevet så hadde jeg mange å være med når folk trengte hjelp med leksene eller noe lignende, men ikke sånn ellers. Derfor sier jeg som Christine: Uten nett hadde mitt nettverk bare vært verk. Jeg brukte nettet til alt det var verdt. Jeg fikk venner. Venner jeg fortsatt har (litt) kontakt med. Jeg er venn med mange av dem på facebook, følger dem på instagram og snapchat. Ja, noen har jeg til og med mobilnummeret til. Selv om jeg kanskje ikke har like mye kontakt med dem som jeg hadde kontakt med da jeg var 15 år så har jeg fått nye nettvenner. De er like gode venner som IRL-venner. Jeg bare er ikke med dem på ordentlig vil noen si. Jeg vil si det kanskje er dem jeg er mest med på ordentlig. De gode venninnene jeg har på nettet er lette å være med. De forventer ikke at jeg skal møte dem da og da. De forventer ikke at jeg skal smile og være hyggelig når jeg møter dem på gata for jeg møter dem ikke på gata. Jeg slipper at de vinker til meg og jeg ikke vinker tilbake på grunn av at jeg ikke har sett dem på grunn av mitt dårlige syn. Jeg skal forresten få nye briller. Bestilte dem i dag.

Min nettvenner har jeg plukka ut selv. Det er ikke pliktvennskap. Det er vennskap jeg selv ønsker å ha, ikke bare vennskap jeg burde ha fordi vi er i samme sosiale omgangskrets eller være ektemenn er venner. Jeg liker mine nettvenner. De tåler hele meg. Jeg har valgt dem så godt ut at de tåler meg på både gode og dårlige dager. Det er jeg takknemlig for.

Nå begynner jeg å få venner, steg for steg i mitt «virkelige» liv. Jeg kan telle tre nye venner. De er jeg veldig takknemlige for og. Venner er viktig for meg. De er viktige for meg om det er venner jeg «bare» skriver med, venner jeg skriver mest med men av og til møter eller venner jeg nesten bare møter og sjeldent skriver med.

Det er godt å ha venner på nett, men for meg er det viktig å ha venner IRL og. Det har vært en mangelvare i mange år. Jeg har fått venner og mistet venner. Jeg har fått venner og de har flyttet fra meg. Vennene mine vil studere. Det skjønner jeg godt, men det gjør likevel veldig vondt når de velger å flytte bort. De velger jo ikke bort meg. De velger bare noe annet og det klarer jeg veldig godt å skjønne, men det gjør likevel vondt.

Et skap av venner kan kanskje få bort en som het en, men man kan være like ensom med et skap av venner og. Av og til tar det bare en venn til å få bort en som het en, andre ganger kan ikke et helt skap av venner fjerne en som het en. Men det er en helt annen historie og fortjener et helt annet blogginnlegg. En som het en som ligger inni er vondere og vanskeligere enn en som het en som ligger utpå. Men jeg er iallfall veldig takknemlig for alle vennene mine uansett hvordan jeg holder kontakten med dem. Jeg er glad i dem og, også dem jeg ikke har kontakt med, men det gjør vondt. Det kan gjøre vondt å være glad i vennene mine jeg har kontakt med og, spesielt når de har det vondt. Jeg håper jeg kan gjøre en forskjell i deres liv for de gjør en forskjell i mitt liv.

Jeg er takknemlig og ikke like ensom som før.

Jeg har vært på ferie …

Jeg har vært på ferie, det har vært for jævlig har jeg lyst å skrive, men jeg bruker jo ikke slike ord. Jeg visste jo jeg var dårlig før jeg reiste, men med tre netter nesten uten søvn var jeg så redd og skjør at jeg burde ikke gå på do en gang etter mørkets frembrudd. Føltes ut som jeg hadde nervene på utstiden av kroppen omtrent. Skikkelig ubehagelig og regelrett vondt.

Da jeg reiste på ferie så bestemte jeg meg for å ikke bruke tid på blogging og blogger, så derfor har ingen hørt noe fra meg den siste tiden, men jeg har levd, på den smertefulle måten iallfall.

Kan jeg ha det vondt, når min venn har det verre?

Jeg kom over et gammelt innlegg jeg hadde skrevet på min offentlige blogg. Jeg husker jeg skrev det, men jeg husket ikke at jeg hadde skrevet det, om dere forstår forskjellen. Jeg husker godt situasjonen. Min beste venn hadde det helt forjævlig om man kan bruke slike ord og jeg hadde det ikke lett selv. Jeg ville være der for henne, gjøre noe, men det var intet jeg kunne gjøre og alt dette slet bare enda mer på meg. Men som jeg skrev på facebook denne dagen for noen år siden: «Man kan ikke redde verden når man er halvdau sjøl» Uansett, dette er teksten jeg skrev:

Kan jeg ha det kjipt selv om min venn har det værre? Kan jeg uttrykke mine smerter og lengsler selv om hennes smerter og lengsler er verre? Kan jeg føle at mitt skip snart går under, selv om hennes har et mye større hull å skråget enn mitt, og hennes fortsatt flyter. Burde ikke egentlig hele verdens oppmerksomhet gå til at hun skal få det bedre? Ja, burde den ikke det. Burde ikke hun, som jeg er så glad i, få lov til å ha det bra før meg. Jeg er jo ikke egoist, men jeg forstår godt at du mener det. Jeg har jo tross alt egne følelser. Jeg burde jo ikke ha det. Jeg forstår godt at du fordømmer meg og misliker meg. Ja, jeg vet egentlig at jeg fortjener. Så egostisk og slem som jeg rett og slett er.

Nå, mange år siden så skjønner jeg jo at jeg følte det slik, og jeg kan ikke love at jeg ikke ville følt det slik igjen, jeg kan nesten love deg at jeg ville ha følt det slik igjen. Men, jeg vet jo at jeg har lov til å ha det ille jeg og. Og hvis folk sier noe slikt som «Tenk på dem som har det så mye verre» eller «Du har jo tak over hodet og mat i skapet, du burde ikke klage, tenk på de som ikke har det engang» ja, da blir jeg rett og slett ganske forbanna og sint for det er ikke slik verden funker. Men når det blir noen nærme, når det blir min beste venninne, ja da, da er det vanskelig å se det slik.

Ordløs

Jeg har ingen ord
Intet å si
Intet å forklare
Derfor skriver jeg
Skriver av meg all blod og svette
Skriver meg tom
for jeg har ingen ord

Jenta og monstrene

Jeg holder på å skrive en lengre historie, som jeg ikke poster her på bloggen, men på en annen blogg som bare handler om den. Linken til bloggen finner du her: Jenta og monstrene

Velkommen tilbake!

Velkommen tilbake sier jeg til meg selv. jeg har testa ut å ha bloggen på eget domene, men det funka egentlig aldri helt, så nå er jeg tilbake her og. Har posta alle innleggene jeg hadde på den andre bloggen her nå så du har ikke gått glipp av noe hvis du scroller nedover.
Så nå feirer jeg 200 blogginnlegg med boller og brus og gledesrop på denne bloggen igjen.

Til Lise

En sjel
Ett ungt menneske
En skjebne
De sier kanskje alt gikk galt
Men jeg tror
Alt har en mening
Jeg vet
At hun har en mening
Jeg vet
At hvert ord hun skriver
Får meg til å smile, gråte, le
Jeg vet
At hun er viktig
Jeg vet og
At det kanskje ikke er verdt det
At det gjør for vondt
Og at livet ikke er rettferdig
Jeg ville bare si
At du betyr noe for meg
Selvom jeg ikke kjenner deg
Eller du vet hvem jeg er
Så liker jeg deg veldig godt
Og at du betyr noe for meg

Liseliten.com

Hvordan går det egentlig?

Ja, det lurer du kanskje på? Jeg føler jeg skylder mine lesere en liten oppdatering om hvordan det egentlig går siden jeg blogger så lite for tiden. Og den eneste grunnen til at jeg blogger lite for tiden er fordi jeg har det bra. Det er ikke så mye å blogge om, og blogger jeg blogger jeg på den positive bloggen min, og vil du ha adressa til den så si i fra.
Jeg går fortsatt på medisiner og de holder alt i sjakk. De får meg til å kunne leve noe såkalt normalt. Jeg sliter fortsatt med noen ting. Høye lyder, skremmende høyder og en smule angst, men det er levelig. Selvsagt skulle jeg ønske jeg kunne gå på kino uten å føle ubehag for de høye lydene, men det minner meg bare for mye om hvordan det er å stemmekaos. Selvsagt skulle jeg ønske jeg kunne gå opp i stilas uten å være livredd for å falle ned å skade meg, men forloveden min for bare finne noen andre som kan hjelpe ham. Og sist, og absolutt ikke minst skulle jeg ønske jeg ikke hadde denne ubehagelige angsten hele tiden. Denne angsten som får meg til å røyke mer enn en skorstein og som gjør meg ukonsentrert, urolig og fjern. Selvsagt skulle jeg ønske jeg kunne leve uten denne angsten, men jeg klarer og å leve med denne angsten og det er det viktigste for nå.
Og ja, jeg skal gifte meg til høsten. Med verdens mest herligste gutt. Som ser hele meg og elsker hele meg. Som ikke liker min sykdom, men som aksepterer den og det som følger med den. Som hjelper meg gjennom vonde dager. Som styrker meg og tror på meg. En som tror at jeg en dag skal bli helt frisk, og de dagene jeg ikke klarer å tro det selv, så tror han for meg.
Jeg har nå noen måneder vært dagpasient ved dpset i kommunen. Jeg har gått tur, spilt ballspill, brent bål, lest aviser, slappet av, lekt og spist mye god mat. Jeg har gått fra å være hjemme hver eneste dag til å to dager i uka være med andre. Være sosial, bevege meg og få nye inntrykk. Ved schizofreni er hverken for lite eller for mye inntrykk bra, men en balanse er bra. Jeg føler jeg har funnet denne, og selv om jeg fortsatt blir sliten av å være på dpset så gjør det godt. Selv om jeg har angst hver morgen før drosjen kommer og henter meg så er det deilig å gjøre noe, noe som helst annet enn å bare sitte hjemme. Jeg trives, og det beste ved det hele, jeg hadde noe å ta ferie i fra. Jeg kunne si, nå har jeg ferie. Ikke det at jeg ikke ville være der, men det var noe å ta ferie fra. Det var noe som gjorde meg litt mer normal, litt mer likestilt. Jeg hadde ferie, slik som alle andre.
Jeg begynner på skole til høsten. Jeg skal ta opp sykepleien igjen. Begynner på nytt, i håp om en enklere start. Jeg vet helt ærlig ikke hvordan det skal gå. Jeg gruer meg for å ikke mestre det. Jeg gruer meg for at jeg enda en gang skal treffe veggen, og jeg vet, at denne gangen kommer det til å skje i all for høy hastighet, for jeg har ikke tenkt å gi meg med det første. Jeg har tenkt å kjempe til siste slutt, for dette vil jeg klare. Selv om jeg ikke vet om det er sykepleier jeg vil bli, vet jeg at jeg må gjøre noe. Jeg kan ikke bare bli sittende som en pasient. Jeg er lei av å bare være en pasient. Jeg vil være noe mer, noe annet også. Jeg kan godt være pasient, for det er jeg, og det har jeg godtatt, men jeg har behov for å være noe annet også. Jeg har behov for å være noe mer. Så jeg gleder meg, og gruer meg til studiestart. Jeg vet ikke hvordan det vil gå, men jeg det er noe annet, noe mer.
Så dette er hvordan det går. Jeg gleder meg til i morgen, jeg gleder meg til framtiden. Jeg lever, jeg er ikke bare i live. Jeg elsker mer enn jeg hater. Jeg ønsker å leve mer enn jeg ønsker å dø. Jeg er stabil og levende. Jeg er fornøyd.