Ensom og venneløs.

Jeg føler meg så veldig, veldig ensom og føler meg så fryktelig venneløs. Her om dagen møtte jeg en mann, en mann som alltid har mast hull i hodet på meg, en skikkelig irriterende mann som jeg faktisk ikke liker i det hele tatt. Og nå overså han meg helt. Svarte ikke da jeg sa hei eller noen ting. Så ikke på meg en gang, og vi satt rett ved siden av hverandre. Normalt sett hadde han prata og prata og prata om totalt uinteressante ting. Men nå sa han ingenting. Og, jeg vet jo at jeg burde være glad til, men det gjorde faktisk vondt. Kanskje kan man si at karma is a bitch, siden jeg ikke likte han. Men, jeg var da alltid hyggelig mot han.

Jeg vet at jeg ikke er en av dere lengre, jeg vet at jeg bare er noen. At jeg egentlig ikke betyr noe, men jeg skulle ønske du, dere, noen iallfall kunne vise at dere brydde dere. Selv om dere faker det så er det bedre enn ingenting. Smil, hils, ett eller annet. Bare vis at jeg fortsatt eksisiterer, for av og tli tviler jeg på det. Av og til stikker jeg en gaffel i meg selv for å se om den går rett gjennom, for hvis den gjør det er det helt sikkert at jeg er usynelig. Men den gjør aldri det og det betyr jo bare at jeg er synlig, men at ingen bryr seg.

Jeg har snart bursdag og jeg er så veldig, veldig redd for at ingen skal ville feire den med meg. Redd for at ingen skal virkelig gratulere meg med dagen. Bare copy/paste en hilsen på facebook-veggen slik folk gjør til alle vennene sine. Og ja, jeg vet jeg har ordentlig gode venner som bryr seg om meg og sånt, iallfall noen, og de husker nok bursdagen min. Problemet mitt er bare at alle de jeg er sånn skikkelig glad i bor så langt borte og ikke har mulighet til å komme i bursdagen min.

Du har sagt at du ikke kan komme i bursdagen min, og det er helt greit, for jeg ville egentlig ikke ha deg der. Jeg inviterte deg bare for høflighetens skyld, men likevel gjør det vondt å tenke på at du ikke tar deg tid til å komme. Det handler bare om piroriteringer. Og jeg blir atter en gang nedprioritert av det. Jeg burde jo være vant med det og kanskje er jeg det og, men det gjør likevel vondt. Så innmari vondt. Jeg er jo egentlig ikke glad i deg, jeg klarer bare ikke la være og være glad i deg. Og det gjør og så innmari vondt.

Jeg fant bildet under på instagram her om dagen og jeg lagra det. Ikke fordi jeg er så veldig enig, kanskje mer fordi jeg er så veldig uenig. Jeg er et menneske, jeg trenger kontakt med mennesker og. Er det feil eller? Jeg trenger å føle at andre enn Gud er glad i meg. Jeg trenger annerkjennelse fra andre. Jeg trenger en klem av og til. Jeg trenger kontakt med andre mennesker og, ikke bare Gud. Jeg er ensom!

IMG_0416

Men ingen kom …

Jeg leste på vg.no i dag om to gutter som skulle feire åtte års dagen sin, men ingen kom. Det får meg til å begynne å tenke på den gangen på ungdomskolen da jeg inviterte inn til fest og ingen kom. Jeg inviterte alle jentene i klassen, men den ene hadde den ene bedre unnskyldningen enn den andre, og til slutt var det bare meg og ei anna igjen. Og hun sa det rett ut, hvis ikke noen andre kommer vil ikke jeg heller, men du kan komme bort på den festen jeg skal på i steden for. Jeg valgte å takke nei da. Jeg burde kanskje ha takket ja, men knust som jeg var takket jeg heller nei. Det gjorde vondt det husker jeg, og det var nok siste gangen jeg inviterte alle jentene i klassen.

Da jeg fylte atten år, så måtte jo dette feires. Jeg hadde begynt i ny klasse og kjente ikke alle så godt. Jeg valgte å ikke invitere noen i klassen. Jeg var for redd for at de ikke ville komme. Jeg valgte heller å invitere folk i fra kirka, og jeg inviterte MANGE for å være sikker på at noen i alle fall kom. Og heldigvis kom noen og. Jeg inviterte og ei venninne fra langvekkistan som kom og var hos meg den helga, bare i tilfelle ingen andre kom så kom hvertfall hun. Bare for sikkerhetsskyld.

Jeg kjenner enda når vi skal intivetere til fest samme hva som er årsaken at jeg er redd for at ingen skal komme. Heldigvis har jeg fått gode venner som stiller opp og kommer så langt de kan og som sier i fra hvis de ikke kommer som oftes. Men hver gang, er jeg fortsatt redd.

Så slikt setter spor. Kjære foreldre, ikke la barna deres være som mine «venner» var da jeg gikk på ungdomsskolen. Kjære du som tenker på å få barn, hvis du får barn samtidig som meg. Ikke la ditt barn svikte mitt barn når det kommer til en bursdag. Det setter spor, det skaper sår i sjela. Vær så snill. Ikke la barnet mitt, eller noe annet barn for den saks skyld bli sviktet i en bursdag. Bursdager skal jo være noe av det beste som finnes.