Beklager, men medisiner gjør livet mitt mye enklere

Jeg må bare beklage til alle der ut som er så motkjempere mot medisiner, men jeg går på medisiner daglig, og de gjør livet mitt så mye enklere. Ja, det har vært fryktelig å prøve og finne de rette medisinene og å stå imot bivirkninger og overmedsinering. Men det har vært verdt det! Nå har jeg funnet et par medisiner jeg «trives» med og som kroppen min liker. Det gjør meg ingenting om jeg må gå på disse resten av livet mitt, så lenge livet mitt er verdt å leve. Selvsagt er ikke jeg heller for neddoping og slikt, men ikke la meg skammes av å gå på medisiner. Ikke la meg skammes av å ha innsett at jeg ikke får til livet uten. Det er noe kjemisk gale i hodet mitt som gjør at jeg trenger litt korrigeringer. For å sette det helt på spissen, skulle en med kreft skamme seg over å få cellegift? Ja, jeg vet det er helt på spissen, men uten min medisiner er det også en kjangs for at jeg dør. Jeg er ikke meg selv uten. Jeg er syk uten. Medisinene gjør slik at jeg kan leve et tilnærma normalt liv, så vær så snill. Ikke få andre til å skamme seg over at de går på medisiner, av og til er det faktisk nødvendig for å leve.

Til pappa

Pappa. Jeg tror jeg savner deg. Men jeg vet ikke helt sikkert. Du kunne være et rævhol å leve med. Jeg var ofte redd deg. Jeg husker du skrek og brølte. Men jeg husker også du var god og snill. Da du døde var jeg glad for det. Jeg tenkte at når du er død så slipper du og mamma å skille dere. For jeg var redd for at dere skulle det, og da tenkte jeg at det var bedre at du døde. Nå føler jeg det er slemt å tenke slikt, men jeg var jo bare et barn. Barn tenker enkelt. Og det var det enkleste. Og når jeg tenker tilbake på barndommen og ungdommen min så tenker jeg også at det kanskje var lettest at du døde. Det er slemt, jeg vet det. Men jeg vet ikke hvordan jeg skulle orket å leve med all bråkinga hjemme. Jeg var livredd. Jeg husker spesielt den ene sene kvelden da mamma ville dra på grunn av dere kranglet. Jeg husker ikke om hva, men heldigvis var jeg syk så vi kunne ikke dra likevel. Tenk om jeg ikke hadde vært syk den dagen. Hva hadde skjedd da? Hadde du dødd likevel. Hadde du kanskje ligget død alene i ditt eget hus i flere dager før noen hadde funnet deg. Nei, jeg er glad vi ikke dro den dagen. Jeg er glad du døde gift med mamma. Jeg er glad du døde hjemme, med familien din.

Jeg husker jeg ikke ville våkne den dagen da mamma vekka meg og sa du var død. Jeg skulle ønske jeg kunne sovet for alltid. Men jeg er våken. Jeg lurer ofte på hvordan livet hadde vært hvis du ikke hadde dødd. Jeg vet ikke om livet hadde vært noe bedre da. Kanskje hadde jeg blitt syk uansett. Kanskje ikke. Hvordan hadde du takla det om du hadde levd og jeg var syk. Jeg forestiller meg at du hadde blitt sint over det. Jeg håper det ikke er sannheten, men det er slik jeg husker deg. Jeg har blitt fortalt at du var en god mann. Du passa på farmor helt til hun døde. Men du var og feig. Du sendte ofte bort broren min for å se til henne hvis hun var dårlig. Du var redd for å finne henne død. Hadde det vært bedre om min bror hadde funnet henne? Hadde det vært bedre om en liten gutt hadde funnet henne? Nei, det hadde ikke det, derfor kaller jeg deg feig. Men også god. Jeg tror du døde av hjertesorg. Du døde rett etter farmor døde. Hjertet ditt klarte ikke mer. Jeg tror det var på grunn av farmor du døde. Du døde før begravelsen hennes. Jeg tror ikke du hadde klart begravelsen hennes, at det var derfor du døde. Derfor sier jeg at du var god. God fordi du elsket noen så høyt at du ikke kunne leve uten.

Jeg gråter nå når jeg skriver dette. Jeg har sagt noen stygge ting om deg i denne teksten, og det jeg skriver står jeg inne for. For ingen mennesker er bare gode. Kanskje skal man ikke snakke stygt om de døde. Men jeg må være ærlig. Man kan ikke leve på en løgn, selv om det kanskje hadde vært lettere.

Så pappa. Jeg tror jeg savner deg. Jeg savner ikke kranglinga og bråkinga. Men jeg savner en far. Jeg skulle ønske du var her i dag. Du har gått glipp av så mye. Og det har jeg og.

 

Gratulerer med farsdagen!

Hvorfor vil du at jeg skal dø?

Vil du jeg skal dø? Det er mitt spørsmål til deg. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg har dette spørsmålet, men det dukker opp gang på gang.  Folk sier så mye om deg, og så meget får meg til å tenke det igjen og igjen. Du vil jeg skal dø. Du. du som skal elske meg mer enn noen andre ønsker at jeg skal dø. Du vil jeg skal ta livet av meg. Det høres så veldig rart ut. Hvorfor vil du det? Hva godt kommer det ut av det? Jeg skjønner det ikke. Og jeg er redd. Redd for å oppfylle dine ønsker. Redd for hva som vil skje med meg. Redd for hvor jeg vil havne. Jeg er redd. Så, kjære Gud, hvorfor vil du at jeg skal dø? Og hvorfor er jeg da så redd for det?

Hvorfor skal jeg ville dø?

Når livet egentlig kan være så veldig veldig vakkert. Å være oppe hele natten. Høre på fuglesang og okulele. Spise grillribbe og is dagen lang. Glede seg med venner og bekjente. Gå turer gjennom skog og hei. Ja, hvorfor skal jeg ville dø, når livet er så veldig veldig vakkert i det små?

Å se det vakre i det små er av og til alt man kan klare.

Dødsfarlig?

Jeg følte jeg ikke brydde meg. Visste det vi gjorde var livsfarlig. Visste at vi hadde null kontroll. Visste at vi ikke hadde noe sikt i det hele tatt. Visste hva som helst kunne komme rundt neste sving. Visste det var speilglatt. Visste vi lekte med livet. Visste det vi gjorde var livsfarlig. Men jeg brydde meg ikke. Hva så om vi kræsjer? Håper vi dør. Håper vi bare kræsjer nå. Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Jeg var ikke redd. Jeg pleier å være det. Men jeg var ikke det i dag. Jeg brydde meg ikke. Jeg visste når jeg ville gått fra å være urolig til redd. Men den eneste forskjellen var at jeg ble mer klar for å kræsje. Mer klar for å dø. Klar for å kjøre av veien. Klar for at noe skulle skje. Det skjedde ikke. Det var ikke meg som kjørte. Jeg pleier å la være å kjøre når jeg er dårlig. Men hadde det vært meg som kjørte i dag, ville vi fortsatt vært i live i nå?