Det er en dag for alt

Folk kommer og går
Som en evig karusell
Vennskap stiftes
Vennskap brytes
Alt er på begrenset tid
Alt er på de andres premisser
Folk kommer og går
Og jeg vet
At jeg og kom en dag
Og at jeg en gang må gå

Det er en dag for alt, også en dag for å avslutte noe, begynne på ett nytt kapittel, klare seg selv mer alene.  Men skremmende det er det. Og kanskje litt vondt og. Egentlig ganske vondt syns jeg. Det å skulle avslutte noe, som har betydd noe i lang tid. Som til tider har vært mitt eneste liv.

Ja, jeg skal avslutte noe, jeg skal avslutte noe som har vært viktig for meg. Jeg skal ha min siste dag på dagavdeling hvor jeg har gått i over et år nå. Det blir spesielt, å si farvell til både de ansatte og pasientene. Jeg fikk en prøvesmak på det på onsdag. Det var spesielt, men jeg tror det blir verre i dag. Å si farvell til kontakten min. Å si farvell til alle røykepartnere mine. Å si farvell til alle aktivitetene og selve stedet.

Likevel er det jeg gruer meg mest til er likevel ikke å ta farvell, men å være alene. Mutters alene. Uten noe form for ordentlig støtteapperat. Det skremmer meg. Det er skummelt! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Selvsagt er det noe på gang. Det er selvsagt søkt inn til poliklinisk behandling, men hva om jeg ikke får det? Hva om jeg blir stående alene ute i regnet? Ja, hva gjør jeg da?

Ja, jeg er innlagt

Etter mye fram og tilbake, opp og ned, og inn og ut, og til alle kanter så ligger jeg på min femte natt på DPSen. Det var godt, trygt og skremmende å komme inn. Jeg har hatt to tidligere innleggelser på DPS og de var fryktlige. Første gangen var jeg 17 år gammel og det var en mann i stua som ropte at han var Hitler og var ganske vill. Jeg ble redd, naturlig nok. Jeg var ung, uviten og ble kastet ut i noe jeg aldri hadde vært oppi før, og det var absolutt ikke rette stedet for meg. Den andre gangen satt minnene om forgje gang forsatt sterkt i minne, og det skremte meg. Men sammen med min nåværende mann fant vi ut at det var det beste for oss begge, og jeg ble innlagt. Dette gjorde meg veldig psyk. Jeg fikk samme rom som sist. Kanskje det bare lå i veggene. Men stemmene kom kraftig da. Kraftigere enn før jeg ble innlagt, og jeg endte opp med å sove flere netter hjemme enn der, rett og slett fordi det var for vanskelig å være der.

Denne gangen derimot er det godt å være her. Det var skremmende i forkant på grunn av mine tidligere erfaringer, men jeg har det siste året gått jevnlig på dagavdelingen her på DPS. Jeg har lært å stole på de på dagavdelinga og jeg har både spist og snakka med mange av dem på døgnposten. Så det var rett og slett tryggere denne gangen. Det var ikke fullt så utrygt. Og man kan vel og si at det hjelper at det ikke sitter en hylende mann i stua og tror han er Hitler.

I alle fall, på onsdag lovet jeg på tro og ære og ikke ta livet av meg selv før torsdag og vi ordna barnevakt og greier hele kvelden så fikk jeg dra hjem med en mann som kanskje ikke helt forstod alvoret før vi fikk snakket sammen samme kveld, og da, da fant vi, i alle fall jeg, at det beste var innleggelse. Både for meg, han og forholdet vårt. For meg, for at jeg skulle slippe å deale med tankene alene, for han, for at han skulle slippe å bekymre seg, og for at det ikke skulle slite på forholdet vårt.

Så nå har jeg vært innlagt fem netter, og jeg klarer meg bra. Selvsagt, det har ikke bare vært lett. Det har vært regelrett vanskelig noen ganger, men jeg er trygg. Jeg har folk rundt meg jeg kan snakke med. Jeg har folk rundt meg jeg kan se på tv med. Jeg har folk rundt meg jeg kan spille med. Ja, jeg har alltid folk rundt meg. Jeg føler meg trygg, og det er jo det viktigeste.