Ja, jeg er innlagt

Etter mye fram og tilbake, opp og ned, og inn og ut, og til alle kanter så ligger jeg på min femte natt på DPSen. Det var godt, trygt og skremmende å komme inn. Jeg har hatt to tidligere innleggelser på DPS og de var fryktlige. Første gangen var jeg 17 år gammel og det var en mann i stua som ropte at han var Hitler og var ganske vill. Jeg ble redd, naturlig nok. Jeg var ung, uviten og ble kastet ut i noe jeg aldri hadde vært oppi før, og det var absolutt ikke rette stedet for meg. Den andre gangen satt minnene om forgje gang forsatt sterkt i minne, og det skremte meg. Men sammen med min nåværende mann fant vi ut at det var det beste for oss begge, og jeg ble innlagt. Dette gjorde meg veldig psyk. Jeg fikk samme rom som sist. Kanskje det bare lå i veggene. Men stemmene kom kraftig da. Kraftigere enn før jeg ble innlagt, og jeg endte opp med å sove flere netter hjemme enn der, rett og slett fordi det var for vanskelig å være der.

Denne gangen derimot er det godt å være her. Det var skremmende i forkant på grunn av mine tidligere erfaringer, men jeg har det siste året gått jevnlig på dagavdelingen her på DPS. Jeg har lært å stole på de på dagavdelinga og jeg har både spist og snakka med mange av dem på døgnposten. Så det var rett og slett tryggere denne gangen. Det var ikke fullt så utrygt. Og man kan vel og si at det hjelper at det ikke sitter en hylende mann i stua og tror han er Hitler.

I alle fall, på onsdag lovet jeg på tro og ære og ikke ta livet av meg selv før torsdag og vi ordna barnevakt og greier hele kvelden så fikk jeg dra hjem med en mann som kanskje ikke helt forstod alvoret før vi fikk snakket sammen samme kveld, og da, da fant vi, i alle fall jeg, at det beste var innleggelse. Både for meg, han og forholdet vårt. For meg, for at jeg skulle slippe å deale med tankene alene, for han, for at han skulle slippe å bekymre seg, og for at det ikke skulle slite på forholdet vårt.

Så nå har jeg vært innlagt fem netter, og jeg klarer meg bra. Selvsagt, det har ikke bare vært lett. Det har vært regelrett vanskelig noen ganger, men jeg er trygg. Jeg har folk rundt meg jeg kan snakke med. Jeg har folk rundt meg jeg kan se på tv med. Jeg har folk rundt meg jeg kan spille med. Ja, jeg har alltid folk rundt meg. Jeg føler meg trygg, og det er jo det viktigeste.

 

Hvordan går det egentlig?

Ja, det lurer du kanskje på? Jeg føler jeg skylder mine lesere en liten oppdatering om hvordan det egentlig går siden jeg blogger så lite for tiden. Og den eneste grunnen til at jeg blogger lite for tiden er fordi jeg har det bra. Det er ikke så mye å blogge om, og blogger jeg blogger jeg på den positive bloggen min, og vil du ha adressa til den så si i fra.
Jeg går fortsatt på medisiner og de holder alt i sjakk. De får meg til å kunne leve noe såkalt normalt. Jeg sliter fortsatt med noen ting. Høye lyder, skremmende høyder og en smule angst, men det er levelig. Selvsagt skulle jeg ønske jeg kunne gå på kino uten å føle ubehag for de høye lydene, men det minner meg bare for mye om hvordan det er å stemmekaos. Selvsagt skulle jeg ønske jeg kunne gå opp i stilas uten å være livredd for å falle ned å skade meg, men forloveden min for bare finne noen andre som kan hjelpe ham. Og sist, og absolutt ikke minst skulle jeg ønske jeg ikke hadde denne ubehagelige angsten hele tiden. Denne angsten som får meg til å røyke mer enn en skorstein og som gjør meg ukonsentrert, urolig og fjern. Selvsagt skulle jeg ønske jeg kunne leve uten denne angsten, men jeg klarer og å leve med denne angsten og det er det viktigste for nå.
Og ja, jeg skal gifte meg til høsten. Med verdens mest herligste gutt. Som ser hele meg og elsker hele meg. Som ikke liker min sykdom, men som aksepterer den og det som følger med den. Som hjelper meg gjennom vonde dager. Som styrker meg og tror på meg. En som tror at jeg en dag skal bli helt frisk, og de dagene jeg ikke klarer å tro det selv, så tror han for meg.
Jeg har nå noen måneder vært dagpasient ved dpset i kommunen. Jeg har gått tur, spilt ballspill, brent bål, lest aviser, slappet av, lekt og spist mye god mat. Jeg har gått fra å være hjemme hver eneste dag til å to dager i uka være med andre. Være sosial, bevege meg og få nye inntrykk. Ved schizofreni er hverken for lite eller for mye inntrykk bra, men en balanse er bra. Jeg føler jeg har funnet denne, og selv om jeg fortsatt blir sliten av å være på dpset så gjør det godt. Selv om jeg har angst hver morgen før drosjen kommer og henter meg så er det deilig å gjøre noe, noe som helst annet enn å bare sitte hjemme. Jeg trives, og det beste ved det hele, jeg hadde noe å ta ferie i fra. Jeg kunne si, nå har jeg ferie. Ikke det at jeg ikke ville være der, men det var noe å ta ferie fra. Det var noe som gjorde meg litt mer normal, litt mer likestilt. Jeg hadde ferie, slik som alle andre.
Jeg begynner på skole til høsten. Jeg skal ta opp sykepleien igjen. Begynner på nytt, i håp om en enklere start. Jeg vet helt ærlig ikke hvordan det skal gå. Jeg gruer meg for å ikke mestre det. Jeg gruer meg for at jeg enda en gang skal treffe veggen, og jeg vet, at denne gangen kommer det til å skje i all for høy hastighet, for jeg har ikke tenkt å gi meg med det første. Jeg har tenkt å kjempe til siste slutt, for dette vil jeg klare. Selv om jeg ikke vet om det er sykepleier jeg vil bli, vet jeg at jeg må gjøre noe. Jeg kan ikke bare bli sittende som en pasient. Jeg er lei av å bare være en pasient. Jeg vil være noe mer, noe annet også. Jeg kan godt være pasient, for det er jeg, og det har jeg godtatt, men jeg har behov for å være noe annet også. Jeg har behov for å være noe mer. Så jeg gleder meg, og gruer meg til studiestart. Jeg vet ikke hvordan det vil gå, men jeg det er noe annet, noe mer.
Så dette er hvordan det går. Jeg gleder meg til i morgen, jeg gleder meg til framtiden. Jeg lever, jeg er ikke bare i live. Jeg elsker mer enn jeg hater. Jeg ønsker å leve mer enn jeg ønsker å dø. Jeg er stabil og levende. Jeg er fornøyd.