Ikke bare deaktivere, men å slette

IMG_2185

I høst, vinter, i fjor så har jeg hatt veldig lyst til å deaktivere, nei, ikke bare deaktivere, rett og slett slette livet. Ja, rett og slett, jeg har hatt lyst til å dø. Ikke bare sånn «åh, alt hadde vært bedre om jeg var død»-tanker, mer konkrete planer om når, hvor og hvordan. Det har vært vondt for meg, og enda verre for de rundt meg tror jeg nok. Jeg har vel enda ikke kommet til det stedet hvor jeg kan si jeg er glad for at noe slikt ikke skjedde. Men jeg kan vel si at jeg er mer der jeg har lyst til å deaktivere enn å slette livet.

Men ja, livet er bedre nå, mye bedre. Heldigvis. Jeg har vært redd for å si det tidligere fordi jeg er så redd for at det skal bli dårlig igjen og det vet jeg at det en dag blir og. Du tenker kanksje at jeg er negativ nå, men jeg vil ikke si jeg er det, jeg er bare realist. Men, nå som jeg er litt mer oppe enn det jeg var på slutten av året i fjor så kan jeg si at selv om jeg vet at det blir dårlig igjen så gjør ikke det så mye.

Tingen er at jeg må nyte livet mens det er godt. Det nytter ikke å gå og tenke «Det blir dårlig igjen, det blir dårlig igjen, det blir dårlig igjen.» Nei, jeg må «glemme» det og heller nyte livet som det er nå. Og selv om livet ikke er sommer-godt, så er det iallefall ikke jeg dø-vondt. Jeg har mye å se fram til egentlig. Jeg har mye godt i livet mitt. Og jeg føler vel egentlig at jeg burde være fornøyd, men det vet jeg ikke helt hvordan jeg skal klare å være når livets mørke side kommer og tar meg med ujevne mellomrom. Men, akkurat nå, kanskje ikke i morgen, kanksje ikke om en uke, men akkurat nå, vet jeg at livet er litt verdt å leve for, og litt verdt er bedre enn ikke verdt.

Spør meg hvordan jeg har det!

Vær så snill, bare spør meg hvordan jeg har det!

«Hvordan har du de?»

«Helt normal!»

Ja, jeg har det helt normalt. Ja, ikke normalt til å være meg, men normalt til å være menneske og det er herlig. Jeg blir faktisk litt ekstra glad av det. Så egentlig har jeg det litt bedre enn normalt, rett og slett fordi jeg er glad for å ha det normalt. Jeg har dårlige dager, og har gode dager. Verden går ikke unna bare fordi jeg har en dårlig dag, for dagen etter blir kanskje bra. Sånn er normalt tror jeg, jeg vet egentlig ikke. For jeg har vært frem og tilbake deprimert i halve livet mitt og den andre halvdelen husker jeg ikke. Men jeg tror det er normalt å ha både gode og dårlige dager. Og så lenge det ikke blir for mange dårlige dager kan jeg leve med det. Et par dager klarer jeg fint å leve med, men lengre perioder, det er ikke normalt, og da, da trenger jeg hjelp. Og da er det viktig at jeg får hjelp og, og ikke bare møtes med et «beklager vi kan ikke hjelpe deg»-svar. Men nå går det bra, så nå vil jeg fokusere på forbygging og å leve livet.

Så til alle dere som tror jeg er høy på noe, er overtrett eller har glemt å ta medisinene mine; jeg er bare helt normalt lykkelig!