Jeg hadde glemt hvordan det føles

Det er lenge siden jeg har følt på depresjon sånn ordentlig. Jeg har vært lei og fed up av livet, men jeg har ikke vært deprimert. Derfor har jeg helt glemt hvordan det føles. Jeg har glemt hvilke varselstegn jeg skal se etter så derfor kom dette jeg tror er en depresjon ganske brått på og jeg tenkte at det kunne være noe helt annet. Kanskje det bare er latskap som gjør at jeg ikke orker noe. Men så kom angsten og manglen på søvn og selvsagt selvskadingstrangen.

Hodet mitt er ikke på plass. Er det rart jeg ikke sover når hodet sier at jeg må skade meg for å fortjene og sove.  Og nei, det er ikke stemmer, det er mitt eget hode. Jeg blir svimmel av å ligge i senga. Angsten stiger. Jeg har heldigvis klart å holde meg unna selvskading og det har jeg tenkt å fortsette med og.

Det er slitsom å ha det slik her. Det suger rett og slett og det er lov og si selv om det kunne vært mye verre. Det er lov og si selv om andre har det mye verre og. Det faktisk lov og syns litt synd på seg selv bare ikke selvmedlidelsen ikke tar helt over. Jeg tar små øyeblikk der jeg syns synd på meg selv. Jeg gjør det ikke i timesvis, men et øyeblikk av og til.

 

Jeg vet fortsatt ikke …

Jeg vet fortsatt ikke hvem jeg er, men jeg vet hva jeg føler meg som. En mislykka dritt. Det er det jeg føler meg som. En skikkelig mislykka liten dritt som ikke fortjener en dritt. En liten, liten stygg, stygg dritt! Jeg vet vel egentlig at jeg ikke er det, men jeg føler det så sterkt. Jeg føler meg mislykka og slem. Verdiløs og bortkasta.

Jeg vet kanskje ikke helt hvem jeg er, men jeg vet hva jeg vil. Jeg vet hva jeg trenger. En liten pause-knapp som jeg kan trykke på. Sette livet litt på pause. En time-out. Ett eller annet som kan døyve smerten med å være i live litt.

Jeg vet kanskje ikke helt hvem jeg er, men jeg vet hvem jeg ikke vil være, og det er meg …

Vær så snill. Hjelp meg.

Jeg vet ikke …

Jeg vet ikke hvem jeg er. Hva jeg er. Hvorfor jeg er. Og ikke minst, hvordan jeg skal reagere. Jeg skjønner ingenting. Ingenting av hva som skjer. Hvorfor det skjer. Hvem jeg er. Hvorfor jeg er. Jeg skjønner ingenting.

Jeg vet ikke om jeg er oppe eller nede. Jeg vet bare at jeg ikke er normal og i såfall hvis dette er normalt vil jeg ikke ha det slikt. Jeg håper og tror at dette ikke er nomalt.

Jeg er oppe. Fri som fuglen på himmelen. Mange planer. Store planer. Glad. Masse energi.

Jeg er nede. Fanget som fuglen i buret. Tiltaksløs. Lei. Suicidal. Deprimert. Ingen energi.

Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg vet ikke hvem er. Jeg vet ikke hvorfor jeg er. Hva er jeg? Hvor er identiteten min? Er jeg oppe? Er jeg nede?

Jeg er forvirra. Lei. Trist. Hyper. Verdensmester. Håpløs. Energisk. Lat.

Hvem er jeg? Hva er jeg?

Jeg skjønner ikke dette.

Vær så snill. Hjelp meg!

Jeg vil ikke innrømme det

Jeg vil ikke innrømme det. Vil ikke at det skal være et faktum. Vil ikke at ting skal være slik det er. Vil lyve for alle, og ikke minst for meg selv. Likevel vet jeg at jeg kommer ingen vei med å lyve, iallfall ikke til meg selv.

Jeg tror jeg begynner å bli deprimert igjen. Sånn, der var katta ute av sekken.

Det gjør vondt. Skikkelig vondt. Jeg trodde jo jeg hadde det bra. Trodde dette var gangen der det ikke skulle komme en dyp nedtur igjen. Trodde jeg skulle få være normal nå. Men  som jeg har sagt før og andre har sagt før meg. Gleden varer ikke lenge i et bipolart liv tydeligvis.

Jeg trodde det var medisinene som funka, trodde de gjorde underverk. Ja, jeg vet de bare skal ta den verste toppene og bunnene, men jeg føler med langt på bunn. Umotivert, demotivert, ikke motivert, nedlåst, avslått, utslukka, nedtrykt, ja, rett og slett på bunn.

Jeg vet det nok kommer bedre dager, men hva hjelper vel det når det alltid kommer tøffe nedturer igjen?

Tenk om det var en pille som kunne gjøre alt bra!

Jeg har tenkt på å blogge lenge. Og jeg skulle ønske det kunne være et jeg har det bra-innlegg. Men det er det ikke. Jeg har det piss, dritt, ræva, vondt, noe så inni hampen vondt og! Og jeg skulle ønske det var en pille som kunne gjøre alt bra! Jeg skulle ønske det var noe som kunne ta vekk alt dette vonde. Gjøre meg lykkelig igjen. Få meg til å ha det godt. Men jeg vet ikke om noe slik pille, og jeg tror egentlig ikke det finnes heller. Det frister å hive innpå med nozinan så jeg kan slippe å være litt, men jeg vet jo egentlig at det ikke løser problemet. Men det får meg iallfall til å sove.

Jeg er lei av å ha det dårlig, selv om det ikke har vart så lenge, så gjør det vondt fordi om. Spesielt siden jeg trodde ting var bra for alltid nå, men jeg må vel bare innse at livet ikke er en dans på roser, men heller en skikkelig ubehagelig berg og dalbane som gjør livet fryktelig vondt til tider. Og, selvsagt. Jeg vet jo at livet ikke er en dans på roser, men trenger man å være så deprimert og ha så vondt at eneste utveien man ser er døden? Hva med et normalt, litt opp og ned-liv. Det hadde jeg satt veldig pris på.

Og størst av alt er sorgen over å ikke ha det bra lengre.

Hvilken verdi man har.

Det er ikke lett å se hvilken verdi man har i Gud når alle andre tramper ned på den verdien man føler man har. Det er vanskelig å holde fokus på det gode når alt føles så vondt. Det er ikke lett å holde oppe håpet og ikke gi opp når man føler alle andre har gitt en opp. Det er vanskelig å være glad når man føler seg så trist. 

Jeg har prøvd lenge å være positiv, gjøre positive ting, tenke positivt, putte i meg positiv mat, men nå orker jeg bare ikke lengre. Jeg er sliten og lei. Jeg klarer ikke lengre å holde hodet over vannet. Jeg føler jeg drunker i min egen dritt. Jeg tenker onde ting om folk. Jeg tenker onde ting om meg. Jeg føler at jeg er en ond person. Jeg vet jeg er (selv)destruktiv person. Jeg hater livet mitt. Jeg tenker på å avslutte det. Jeg er flau over å si det, men det er min flukt. Det jeg gjør når livet blir for vanskelig, det å tenke på  å avlutte det. Jeg vil ikke si det til noen. Jeg er flau over det. Det skal jo gå bra. Men det gjør det jo ikke. Jeg er og flau over det fordi jeg tørr jo (u)heldigvis aldri gjøre noe med det heller. Jeg er en pingle. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe med et eller annet. Og det kan jeg nok og, jeg vet bare ikke hva eller hvordan. Sutre. Sutre.

Jeg mangler ord

Jeg har lyst å formulere noen ord om hvordan jeg har det, men jeg har liksom ikke orda til det. Jeg har deaktivert meg fra facebook. Vet ikke hvor lenge det varer da, men jeg tror det var en symbolsk handling for hva jeg har lyst til å gjøre med livet. Jeg vet ikke hva som er så forbarska galt egentlig, det bare er sånn. Alt er så vondt, og jeg er så onde mot alle som liksom skal være glad i meg. Skulle egentlig ønske ingen var glad i meg.Da kunne jeg gjort som jeg ville. Skulle ønske jeg bare kunne ligge i en seng og sove helt til jeg forduftet. Jeg mangler ord.

Pain is temporary because quitting last forever

Ikke bare deaktivere, men å slette

I høst, vinter, i fjor så har jeg hatt veldig lyst til å deaktivere, nei, ikke bare deaktivere, rett og slett slette livet. Ja, rett og slett, jeg har hatt lyst til å dø. Ikke bare sånn «åh, alt hadde vært bedre om jeg var død»-tanker, mer konkrete planer om når, hvor og hvordan. Det har vært vondt for meg, og enda verre for de rundt meg tror jeg nok. Jeg har vel enda ikke kommet til det stedet hvor jeg kan si jeg er glad for at noe slikt ikke skjedde. Men jeg kan vel si at jeg er mer der jeg har lyst til å deaktivere enn å slette livet.

Men ja, livet er bedre nå, mye bedre. Heldigvis. Jeg har vært redd for å si det tidligere fordi jeg er så redd for at det skal bli dårlig igjen og det vet jeg at det en dag blir og. Du tenker kanksje at jeg er negativ nå, men jeg vil ikke si jeg er det, jeg er bare realist. Men, nå som jeg er litt mer oppe enn det jeg var på slutten av året i fjor så kan jeg si at selv om jeg vet at det blir dårlig igjen så gjør ikke det så mye.

Tingen er at jeg må nyte livet mens det er godt. Det nytter ikke å gå og tenke «Det blir dårlig igjen, det blir dårlig igjen, det blir dårlig igjen.» Nei, jeg må «glemme» det og heller nyte livet som det er nå. Og selv om livet ikke er sommer-godt, så er det iallefall ikke jeg må dø-vondt. Jeg har mye å se fram til egentlig. Jeg har mye godt i livet mitt. Og jeg føler vel egentlig at jeg burde være fornøyd, men det vet jeg ikke helt hvordan jeg skal klare å være når livets mørke side kommer og tar meg med ujevne mellomrom. Men, akkurat nå, kanskje ikke i morgen, kanksje ikke om en uke, men akkurat nå, vet jeg at livet er litt verdt å leve for, og litt verdt er bedre enn ikke verdt.

Og slik er det nå

Jeg har liksom lyst å si noe om hvor vondt jeg har og hvor redd jeg er og hvor dårlig det går. Men, jeg vet ikke hva jeg skal si. Livet går liksom ikke helt min vei. Jeg har enda ikke fått begynt ordnetlig på studiene, derimot har jeg fått lest litt på bilteorien, og det er jo positivt. Ikke at det er så mye som synker inn, men litt er det nå forhåpentligvis. Ligger på en 11 feil cirka på teoritentamen.no. Og det kunne jo vært betraktelig mye verre. Og det var vel det positive i livet mitt. 11 feil på teoritentamen liksom. Så mye har jeg å glede meg over. Nei, nå syns jeg jeg kanskje ble litt for negativ. Men jeg føler det er mye negativt i livet mitt nettopp nå. Hodet er helt blåst. Er ikke noe vits å bry seg om det. Jeg er livredd og får vondt av mange lyder som de fleste ikke tenker over. For eksempel blinklyset på bilen, men også tastelydene på tastaturet på macen min gjør og vondt, og selvfølgelig alle skjærende høye lyder og sånt. Men vanligvis pleier jeg ikke reagere på tastaturet, og det er litt smertefullt å innrømme, men her jeg sitter og skriver kjenner jeg bare hvordan det nærmest eksploderer i ørene mine for hvert tastetrykk. Du tenker kanskje hvorfor jeg gidder å skrive da? Jeg trenger det, jeg må få ut noe før hele meg eksploderer eller noe …

Det hjelper ikke så veldig at det begynner å bli høst heller, tidligere mørke hjelper nemlig ikke når man er redd. Jeg tørr nemlig så vidt se ut vinduene når det er lyst, og da er det jo enda verre når det er mørkt. Det er også skremmende å se langt fram. Okei, jeg vet, det høres rart ut, men når jeg ser rett framover ser jeg Dem. Jeg skjønner ikke hvorfor, men De blir så tydlige da, ja, De, skyggene, stemmene, kall dem hva du vil. Jeg kjenner de ser på meg, kjenner de er nære. Jeg vet ikke om jeg tror på at man kan ense ting som egentlig ikke er der og slikt, liksom spøkelser eller slike ting, men jeg enser Dem. Ser De ikke hele tiden, men kjenner at De er der. Og ja, det er skremmende!

Som du kanskje skjønner er det ikke lett å ha det slik som det er nå. Håper iallefall du skjønner det. Jeg er redd, lei og deprimert, og av og til forbanna! Det at jeg er forbanna er vel egentlig en god ting, de tre andre er ikke. Det hjelper nemlig ikke på humøret og framtidshåpet og ha det slik her. Det er så hemmende. Spesielt det å være så var for lyder. Orker ikke å være så sosial da, hvis flere snakker samtidig er det umulig å holde fokus. Hvis det er høy musikk setter jeg ørepropper i og håper på det beste, men det gjør vondt likevel.

Å ta beslutninger er heller ikke lett. Jeg blir nesten som et lite hjelpeløst barn. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre noe, jeg er redd for å gjøre feil og klarer ikke å bestemme meg for hva jeg skal gjøre. Heldigvis fungerer impulsiteten min, så får jeg en impulsiv tanke så tar jeg vare på deg og prøver å ikke tenke for mye på den. Slik som på mandag da ville jeg ha pizza, så vi handla inn til pizza. Derfor ble det pizza i dag fordi jeg impulsivt hadde lyst på det for to dager siden.

Så det var litt hvordan det går nå. I morgen skal vi ha ansvarsgruppemøte, og det blir nok interessant. Jeg vet ikke helt hva som skal taes opp, men det blir nok veien videre og status nå. Håper bare at jeg ikke føler meg overkjørt og trampa på etter møtet i morgen, for det vet jeg rett og slett ikke hvordan jeg skal takle.

Et liv?

Dine ord gjør så vondt. Jeg har hørt dem før, av en annen. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Jeg trenger jo hjelp, men jeg trenger også noe som kan holde meg i live. Og hvis studiene holder meg i live, kan de og da gjøre det motsatte, nærmest drepe meg. Jeg husker ordene han sa da han syns jeg burde slutte på studiene. At de ordene skulle komme igjen, fra deg, nå, gjør vondt. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Vil jeg ha noe å leve videre for uten studiene? Jeg klarer ikke forestille meg det. Gir jeg opp nå kan jeg bare gi opp hele livet. Da kommer det aldri til å bli noe av meg, da kan jeg like godt gi opp alt. Men vil jeg overleve eksamenstida slik det er nå? Og vil det være verdt det, alt bare for å en eksamen, en utdanning, et liv? Ja, det vil jeg tro. Men hvordan jeg skal overleve, det vet jeg ikke enda.