Jeg hadde glemt hvordan det føles

Det er lenge siden jeg har følt på depresjon sånn ordentlig. Jeg har vært lei og fed up av livet, men jeg har ikke vært deprimert. Derfor har jeg helt glemt hvordan det føles. Jeg har glemt hvilke varselstegn jeg skal se etter så derfor kom dette jeg tror er en depresjon ganske brått på og jeg tenkte at det kunne være noe helt annet. Kanskje det bare er latskap som gjør at jeg ikke orker noe. Men så kom angsten og manglen på søvn og selvsagt selvskadingstrangen.

Hodet mitt er ikke på plass. Er det rart jeg ikke sover når hodet sier at jeg må skade meg for å fortjene og sove.  Og nei, det er ikke stemmer, det er mitt eget hode. Jeg blir svimmel av å ligge i senga. Angsten stiger. Jeg har heldigvis klart å holde meg unna selvskading og det har jeg tenkt å fortsette med og.

Det er slitsom å ha det slik her. Det suger rett og slett og det er lov og si selv om det kunne vært mye verre. Det er lov og si selv om andre har det mye verre og. Det faktisk lov og syns litt synd på seg selv bare ikke selvmedlidelsen ikke tar helt over. Jeg tar små øyeblikk der jeg syns synd på meg selv. Jeg gjør det ikke i timesvis, men et øyeblikk av og til.

 

Advertisements

Jeg vet fortsatt ikke …

Jeg vet fortsatt ikke hvem jeg er, men jeg vet hva jeg føler meg som. En mislykka dritt. Det er det jeg føler meg som. En skikkelig mislykka liten dritt som ikke fortjener en dritt. En liten, liten stygg, stygg dritt! Jeg vet vel egentlig at jeg ikke er det, men jeg føler det så sterkt. Jeg føler meg mislykka og slem. Verdiløs og bortkasta.

Jeg vet kanskje ikke helt hvem jeg er, men jeg vet hva jeg vil. Jeg vet hva jeg trenger. En liten pause-knapp som jeg kan trykke på. Sette livet litt på pause. En time-out. Ett eller annet som kan døyve smerten med å være i live litt.

Jeg vet kanskje ikke helt hvem jeg er, men jeg vet hvem jeg ikke vil være, og det er meg …

Vær så snill. Hjelp meg.

Jeg vet ikke …

Jeg vet ikke hvem jeg er. Hva jeg er. Hvorfor jeg er. Og ikke minst, hvordan jeg skal reagere. Jeg skjønner ingenting. Ingenting av hva som skjer. Hvorfor det skjer. Hvem jeg er. Hvorfor jeg er. Jeg skjønner ingenting.

Jeg vet ikke om jeg er oppe eller nede. Jeg vet bare at jeg ikke er normal og i såfall hvis dette er normalt vil jeg ikke ha det slikt. Jeg håper og tror at dette ikke er nomalt.

Jeg er oppe. Fri som fuglen på himmelen. Mange planer. Store planer. Glad. Masse energi.

Jeg er nede. Fanget som fuglen i buret. Tiltaksløs. Lei. Suicidal. Deprimert. Ingen energi.

Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg vet ikke hvem er. Jeg vet ikke hvorfor jeg er. Hva er jeg? Hvor er identiteten min? Er jeg oppe? Er jeg nede?

Jeg er forvirra. Lei. Trist. Hyper. Verdensmester. Håpløs. Energisk. Lat.

Hvem er jeg? Hva er jeg?

Jeg skjønner ikke dette.

Vær så snill. Hjelp meg!

Jeg vil ikke innrømme det

Jeg vil ikke innrømme det. Vil ikke at det skal være et faktum. Vil ikke at ting skal være slik det er. Vil lyve for alle, og ikke minst for meg selv. Likevel vet jeg at jeg kommer ingen vei med å lyve, iallfall ikke til meg selv.

Jeg tror jeg begynner å bli deprimert igjen. Sånn, der var katta ute av sekken.

Det gjør vondt. Skikkelig vondt. Jeg trodde jo jeg hadde det bra. Trodde dette var gangen der det ikke skulle komme en dyp nedtur igjen. Trodde jeg skulle få være normal nå. Men  som jeg har sagt før og andre har sagt før meg. Gleden varer ikke lenge i et bipolart liv tydeligvis.

Jeg trodde det var medisinene som funka, trodde de gjorde underverk. Ja, jeg vet de bare skal ta den verste toppene og bunnene, men jeg føler med langt på bunn. Umotivert, demotivert, ikke motivert, nedlåst, avslått, utslukka, nedtrykt, ja, rett og slett på bunn.

Jeg vet det nok kommer bedre dager, men hva hjelper vel det når det alltid kommer tøffe nedturer igjen?

Tenk om det var en pille som kunne gjøre alt bra!

Jeg har tenkt på å blogge lenge. Og jeg skulle ønske det kunne være et jeg har det bra-innlegg. Men det er det ikke. Jeg har det piss, dritt, ræva, vondt, noe så inni hampen vondt og! Og jeg skulle ønske det var en pille som kunne gjøre alt bra! Jeg skulle ønske det var noe som kunne ta vekk alt dette vonde. Gjøre meg lykkelig igjen. Få meg til å ha det godt. Men jeg vet ikke om noe slik pille, og jeg tror egentlig ikke det finnes heller. Det frister å hive innpå med nozinan så jeg kan slippe å være litt, men jeg vet jo egentlig at det ikke løser problemet. Men det får meg iallfall til å sove.

14233027_976667199126680_4364163658139652890_n

Jeg er lei av å ha det dårlig, selv om det ikke har vart så lenge, så gjør det vondt fordi om. Spesielt siden jeg trodde ting var bra for alltid nå, men jeg må vel bare innse at livet ikke er en dans på roser, men heller en skikkelig ubehagelig berg og dalbane som gjør livet fryktelig vondt til tider. Og, selvsagt. Jeg vet jo at livet ikke er en dans på roser, men trenger man å være så deprimert og ha så vondt at eneste utveien man ser er døden? Hva med et normalt, litt opp og ned-liv. Det hadde jeg satt veldig pris på.

Og størst av alt er sorgen over å ikke ha det bra lengre.

Hvilken verdi man har.

Det er ikke lett å se hvilken verdi man har i Gud når alle andre tramper ned på den verdien man føler man har. Det er vanskelig å holde fokus på det gode når alt føles så vondt. Det er ikke lett å holde oppe håpet og ikke gi opp når man føler alle andre har gitt en opp. Det er vanskelig å være glad når man føler seg så trist. 

Jeg har prøvd lenge å være positiv, gjøre positive ting, tenke positivt, putte i meg positiv mat, men nå orker jeg bare ikke lengre. Jeg er sliten og lei. Jeg klarer ikke lengre å holde hodet over vannet. Jeg føler jeg drunker i min egen dritt. Jeg tenker onde ting om folk. Jeg tenker onde ting om meg. Jeg føler at jeg er en ond person. Jeg vet jeg er (selv)destruktiv person. Jeg hater livet mitt. Jeg tenker på å avslutte det. Jeg er flau over å si det, men det er min flukt. Det jeg gjør når livet blir for vanskelig, det å tenke på  å avlutte det. Jeg vil ikke si det til noen. Jeg er flau over det. Det skal jo gå bra. Men det gjør det jo ikke. Jeg er og flau over det fordi jeg tørr jo (u)heldigvis aldri gjøre noe med det heller. Jeg er en pingle. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe med et eller annet. Og det kan jeg nok og, jeg vet bare ikke hva eller hvordan. Sutre. Sutre.

Jeg mangler ord

Jeg har lyst å formulere noen ord om hvordan jeg har det, men jeg har liksom ikke orda til det. Jeg har deaktivert meg fra facebook. Vet ikke hvor lenge det varer da, men jeg tror det var en symbolsk handling for hva jeg har lyst til å gjøre med livet. Jeg vet ikke hva som er så forbarska galt egentlig, det bare er sånn. Alt er så vondt, og jeg er så onde mot alle som liksom skal være glad i meg. Skulle egentlig ønske ingen var glad i meg.Da kunne jeg gjort som jeg ville. Skulle ønske jeg bare kunne ligge i en seng og sove helt til jeg forduftet. Jeg mangler ord.

Skjermbilde 2016-02-27 17.00.36

Pain is temporary because quitting last forever