Jeg vet ikke …

Jeg vet ikke hvem jeg er. Hva jeg er. Hvorfor jeg er. Og ikke minst, hvordan jeg skal reagere. Jeg skjønner ingenting. Ingenting av hva som skjer. Hvorfor det skjer. Hvem jeg er. Hvorfor jeg er. Jeg skjønner ingenting.

Jeg vet ikke om jeg er oppe eller nede. Jeg vet bare at jeg ikke er normal og i såfall hvis dette er normalt vil jeg ikke ha det slikt. Jeg håper og tror at dette ikke er nomalt.

Jeg er oppe. Fri som fuglen på himmelen. Mange planer. Store planer. Glad. Masse energi.

Jeg er nede. Fanget som fuglen i buret. Tiltaksløs. Lei. Suicidal. Deprimert. Ingen energi.

Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg vet ikke hvem er. Jeg vet ikke hvorfor jeg er. Hva er jeg? Hvor er identiteten min? Er jeg oppe? Er jeg nede?

Jeg er forvirra. Lei. Trist. Hyper. Verdensmester. Håpløs. Energisk. Lat.

Hvem er jeg? Hva er jeg?

Jeg skjønner ikke dette.

Vær så snill. Hjelp meg!

Reklamer

Jeg vil ikke innrømme det

Jeg vil ikke innrømme det. Vil ikke at det skal være et faktum. Vil ikke at ting skal være slik det er. Vil lyve for alle, og ikke minst for meg selv. Likevel vet jeg at jeg kommer ingen vei med å lyve, iallfall ikke til meg selv.

Jeg tror jeg begynner å bli deprimert igjen. Sånn, der var katta ute av sekken.

Det gjør vondt. Skikkelig vondt. Jeg trodde jo jeg hadde det bra. Trodde dette var gangen der det ikke skulle komme en dyp nedtur igjen. Trodde jeg skulle få være normal nå. Men  som jeg har sagt før og andre har sagt før meg. Gleden varer ikke lenge i et bipolart liv tydeligvis.

Jeg trodde det var medisinene som funka, trodde de gjorde underverk. Ja, jeg vet de bare skal ta den verste toppene og bunnene, men jeg føler med langt på bunn. Umotivert, demotivert, ikke motivert, nedlåst, avslått, utslukka, nedtrykt, ja, rett og slett på bunn.

Jeg vet det nok kommer bedre dager, men hva hjelper vel det når det alltid kommer tøffe nedturer igjen?

Tenk om det var en pille som kunne gjøre alt bra!

Jeg har tenkt på å blogge lenge. Og jeg skulle ønske det kunne være et jeg har det bra-innlegg. Men det er det ikke. Jeg har det piss, dritt, ræva, vondt, noe så inni hampen vondt og! Og jeg skulle ønske det var en pille som kunne gjøre alt bra! Jeg skulle ønske det var noe som kunne ta vekk alt dette vonde. Gjøre meg lykkelig igjen. Få meg til å ha det godt. Men jeg vet ikke om noe slik pille, og jeg tror egentlig ikke det finnes heller. Det frister å hive innpå med nozinan så jeg kan slippe å være litt, men jeg vet jo egentlig at det ikke løser problemet. Men det får meg iallfall til å sove.

14233027_976667199126680_4364163658139652890_n

Jeg er lei av å ha det dårlig, selv om det ikke har vart så lenge, så gjør det vondt fordi om. Spesielt siden jeg trodde ting var bra for alltid nå, men jeg må vel bare innse at livet ikke er en dans på roser, men heller en skikkelig ubehagelig berg og dalbane som gjør livet fryktelig vondt til tider. Og, selvsagt. Jeg vet jo at livet ikke er en dans på roser, men trenger man å være så deprimert og ha så vondt at eneste utveien man ser er døden? Hva med et normalt, litt opp og ned-liv. Det hadde jeg satt veldig pris på.

Og størst av alt er sorgen over å ikke ha det bra lengre.

Spør meg hvordan jeg har det!

Vær så snill, bare spør meg hvordan jeg har det!

«Hvordan har du de?»

«Helt normal!»

Ja, jeg har det helt normalt. Ja, ikke normalt til å være meg, men normalt til å være menneske og det er herlig. Jeg blir faktisk litt ekstra glad av det. Så egentlig har jeg det litt bedre enn normalt, rett og slett fordi jeg er glad for å ha det normalt. Jeg har dårlige dager, og har gode dager. Verden går ikke unna bare fordi jeg har en dårlig dag, for dagen etter blir kanskje bra. Sånn er normalt tror jeg, jeg vet egentlig ikke. For jeg har vært frem og tilbake deprimert i halve livet mitt og den andre halvdelen husker jeg ikke. Men jeg tror det er normalt å ha både gode og dårlige dager. Og så lenge det ikke blir for mange dårlige dager kan jeg leve med det. Et par dager klarer jeg fint å leve med, men lengre perioder, det er ikke normalt, og da, da trenger jeg hjelp. Og da er det viktig at jeg får hjelp og, og ikke bare møtes med et «beklager vi kan ikke hjelpe deg»-svar. Men nå går det bra, så nå vil jeg fokusere på forbygging og å leve livet.

Så til alle dere som tror jeg er høy på noe, er overtrett eller har glemt å ta medisinene mine; jeg er bare helt normalt lykkelig!

Surt sukkerspinn

Nei, det er ikke en oppskrift på en delikatesse, det er livet mitt. Slik jeg føler det. Slik jeg har det. Det er ikke et søtt sukkerspinnliv der alt er flott og godt, det er et surt sukkerspinnliv. Et liv som er surt og vondt. Fylt av surt sukkerspinn. Fylt med smertefult spinn på alle steder. Hvor enn jeg går, hvor enn jeg hviler hodet er det fylt av surt sukkerspinn. Livet mitt er surt som melka som har stått alt for lenge åpna i kjøleskapet. Og det er ikke noen andre som har glemt den der. Det er meg. Det er ikke noen andre som gjør livet mitt surt, det bare er slikt. Ingen har vært stygge eller slemme mot meg. Nei, jeg bare våknet deprimert. Jeg bare våknet og det eneste jeg ønsket var å dø. Det gjorde så vondt, det var så kjipt, ja det var rett og slett surt, det var det det var. Surt som sure føtter i sukkerspinn. Jeg vet ikke hvorfor jeg våknet så deprimert. Kanskje har det kommet krypende lenge, uten at jeg helt har merket det. Nå er det i alle fall her for fullt. Jeg er sliten og lei. Jeg vil ikke ha det slik her. Jeg ønsker ikke å dø. JEG VIL LEVE OG VÆRE LYKKELIG. Jeg er lei av surt sukkerspinn og vonde dager. Jeg vil jo bare være lykkelig.