Tretten år

Jeg vil bare dele diktet Tretten år av Rolf Hiort-Schøyen, fordi det sier så ekstremt godt hvordan jeg hadde det da jeg var tretten år, og forsåvidt av og til den dag i dag.

 

Jeg er bare tretten år,
Og jeg vil gå hen og dø;
For alle de lengsler som blomstrer i meg,
De skal ikke stå og forblø

 

For ingen kan svare de tusen svar
På alt som jeg ikke forstår
Så måtte jeg vemmes ved hus og hjem
Og så løp jeg min vei i går

 

Og jeg har revet min hånd til blods
Og flakkes et døgn omkring –
Og jeg har grått meg i søvn i en grøft
Og fablet om ingenting.

 

Og nå har jeg mistet hvert spor jeg fant
Og glemt hvem jeg engang var.
Jegspeiler meg kanskje i dag i en dam
Og tigger meg selv om et svar…

 

Jeg går til jeg finner et stille sted,
Hvor ingenhører og ser.
For nå har jeg levet i tretten år
Og vil ikke leve mer.

Reklamer

Jeg vet ikke hvor lenge jeg orker å være meg

Jeg er sliten og redd. Utmattet. Orker ikke mer. Hadde jeg kunnet, hadde jeg sagt opp mitt liv som menneske. Dette blir for mye. Alt for mye. Dette alt. Jeg har ikke ord på hva jeg føler. Jeg har ikke ord på hva jeg tenker. Alt jeg vet er at jeg har kasta bort alt for mye penger på nye briller for å bare dø … Så please, hjelp meg …

Er det dette de kaller depresjon?

Jeg har det bra. Jeg er ute i det fri. Jeg har fått meg jobbpraksis gjennom NAV. Jeg er med gode venner. Jeg tror på en god Gud. Jeg har så mye godt. Men likevel, likevel ønsker jeg å skade meg selv. Likevel ønsker jeg å dø. Likevel vil jeg gråte. Likevel gråter jeg. Likevel, likevel, likevel. Likevel er jeg så trist. Er det dette de kaller depresjon? Si meg, er det dette de kaller depresjon, jeg er desperat.