Dagen derpå …

Eller, det har jo bare gått noen timer, så burde vel heller si timene derpå. Timene etter man har levert fra seg stæsjet, fluktmuligheten, redningsveien, den lette veien til døden. Om det finnes noe lett vei til døden i det hele tatt da. Jeg har iallfall levert fra meg stæsjet mitt jeg hadde for å ta livet av meg på den mest ønskelige måten. Men hvis jeg vil, så gjør jeg det jo bare på en annen måte da. Men jeg vil ikke, samtidig som jeg så virkelig vil. Jeg er så ambivalent, men som en brevvenn av meg sa, selvmord bør ikke gjøres i affekt. Men jeg er bare meg nå, ikke veldig lei meg, ikke veldig glad, ikke noe spesiell lav eller høy, bare veldig, veldig lei. Og kanskje litt sånn på tuppa etter hva jeg har gjort. Så kanskje jeg bør la det gå en stund før jeg bestemmer meg for noe. Kan jo alltid utsette alt noen dager. Skal jo snakke med behandleren min om to dager. Kan jo vente til etter da og se. Se hvordan det går da. Kanskje det kan hjelpe litt. Kanskje blir ting bedre da. Jeg venter, puster, holder ut, tar minutt for minutt, prøver å la være å tenke, la være å føle, la være å være, bare eksistere. Det går nok over denne gangen og skal du se …

Snart jul og sånt

Snart er det jul, eller det er vel kanskje jul nå. Er jo bare to dager til julafta. Skremmende å tenke på. Her i heimen er det ingenting, bortsett fra en haug med julegaver som viser at julafta nærmer seg med stormskritt. Jeg vet ikke hva jeg tenker om jula egentlig. Eller jeg vet jo hva jeg tenker om romjula, men selve julefeiringa, hva tenker jeg egentlig om den? Kanskje at det er bortkasta? Kanskje at det blir koselig? Jeg pleier jo alltid glede meg til gavene. Men, i år tenker jeg egentlig at å gi meg julegaver er bortkasta. Hva skal jeg vel med dem, jeg som ikke vil leve lengre uansett.

Nyttårsafta er det iallefall sikkert at jeg gruer meg til. Mye folk, nytt år, vennlighet og glede. Nei, fytti så lite jeg gleder meg. Vær så vennlig å la meg slippe!

Nyttårsafta har jeg egentlig grua meg litt til de siste årene som oftes. I år kanskje mer enn vanlig. Det får meg til å tenke på livet og døden, framtiden og håpløsheten. Alle dagene med smerte som skal komme det neste året. Jeg burde jo tenke på alle gledene som kommer neste år, alt jeg har å se fram til og alt slikt. Men jeg klarer det ikke helt. Nei, vær så vennlig å la meg slippe.

Hvorfor skal jeg ville dø, jeg som er så lykkelig?

 Hvorfor skal jeg ville dø, jeg som er så lykkelig? har jeg tidligere skrevet i et innlegg her på bloggen. Det må ha vært en relativt god dag, siden jeg var lykkelig. Ja, jeg ville kanskje dø, men jeg var likevel lykkelig. Det er jeg ikke nå, tror jeg. Nå er jeg ulykkelig, ensom og forlatt. Eller det er jeg jo egentlig ikke. Vi har til og med besøk, men jeg er ensom likevel. Tro det eller ei, jeg er mest ensom sammen med andre, jeg tror det må være noe galt med meg. Jeg får det liksom bare ikke helt til … Jeg klarer ikke å glede meg over så meget, jeg savner mye og føler meg skikkelgi forlatt. Alt jeg egentlig skulle ønske var at ting ble bra igjen. Igjen, skriver jeg, men har det egnetlig vært bra noen sinne? Jeg husker ikke. Jeg vet bare at det ikke er bra nå og at jeg er lei meg. Jeg husker ikke en gang hvor det var jeg skulle med dette innlegget. Kanskje bare få ut litt frustrasjon. Selvom jeg egentlig er mer frustrert nå, enn da jeg begynte å skrive …

Feil vei

2014-12-03 14.32.08

Jeg vet jeg går feil vei. Jeg vet det går dårlig. Jeg vet at jeg må sove, men jeg fortjener det ikke. Alt jeg fortjener er å ha det vondt. Bli skada, dø. Det er slike ting jeg fortjener. Jeg fortjener ikke ha det bra. Jeg fortjener ikke å være uthvilt og klar for en ny dag. Jeg fortjener å sitte oppe og skade meg. Det er det jeg fortjener.

Er det dette jeg vil dø fra?

Er det dette jeg vil dø fra? Jeg ligger i armkroken til mannen min. Mitt favoritt sted å ligge, det tryggeste sted på jord. Jeg kjenner varmen fra kroppen hans og vet at han elsker meg. Det er da jeg tenker det. Er det dette jeg vil dø fra? Min kjære mann, som elsker meg mer enn alt annet, som alltid stiller opp, som alltid er der. Min kjære mann, som jeg elsker mer enn alt annet. Er det dette jeg vil dø fra? Hvorfor skal jeg ville dø, jeg som er så lykkelig? Jeg som har alt. En stor venngjeng, nære venner, god familie, en bra menighet, en mann som elsker meg, og som jeg elsker. Hva er det som mangler i livet mitt siden jeg vil dø? Jeg skjønner det ikke. Jeg ser ingenting som mangler. Jeg har jo alt, men likevel så er jeg så trett av dage. Likevel så lengter jeg til å få slappe av. Jeg lengter etter å slippe å være. Slippe å ta ansvar, slippe å være noe, noen. Kan det bare komme, sånn uten grunn? Kan det være at det egentlig ikke er noe grunn? Kan det være at jeg bare virkelig er skrudd feil sammen, eller er det noe jeg ikke vet om som mangler så sårt i livet mitt at jeg ikke orker mer?

Sorg og smerte

Det er så mye som gjør så vondt, spesielt det å ikke ha en far. Det er langt mye verre enn å stryke på eksamen som jeg også nettopp har gjort. Dagen etter bryllupet kom det til meg. Det var pappa som skulle ha følgt meg opp til alteret. Selvsagt er jeg virkelig glad for at min kjære bror ville følge meg opp. Jeg er glad i ham, det er ikke det, men det er jo en fars oppgave. Jeg kjenner jeg har en sorg i hjertet, og tillater jeg meg å kjenne på den så gjør det veldig veldig vondt. Heldigvis klarer jeg å velge å ikke føle på den, da kjenner jeg bare en liten umsk følelse i hjertet, men kjenner jeg på den, da gjør det så vondt at jeg ikke klarer å la være å grine.
Heldigvis er jeg lykkelig på bunnen, jeg er jo nygift! Så sorgen er ikke så vond, jeg står på god grunn. Jeg er heldig, selv uten en far.

Angsten for dø

Tenk om det skjer igjen. Tenk om de kommer igjen. Tenk om jeg er alene. Tenk om jeg ikke har kontroll. Tenk om, tenk om, tenk om. Jeg er så redd for at selvmordstankene skal komme igjen. Jeg er så redd for at stemmene skal komme og befale meg til å dø. Jeg er så veldig veldig redd for å dø. Men hva skal jeg gjøre? Jeg er jo frisk mesteparten av tiden, jeg kan jo ikke låse meg inne heller da. Jeg vet jo aldri når det kommer. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg vet bare at jeg er veldig veldig redd.