Jeg burde være takknemlig

Jeg burde være takknemlig. Takknemlig for at jeg er inni systemet. Takknemlig for at jeg får behandling. Takknemlig for at at jeg får tid til å bli bedre i dette himla trange systemet kalt psykiatrien som har så veldig, veldig dårlig tid og lite plass. Likevel klager jeg. Det gikk nettopp opp for meg at jeg er en bortskjemt liten drittunge som aldri blir fornøyd. Eller, jeg har vært fornøyd. Det har jeg. Og det er kanskje derfor det er så vanskelig å si seg fornøyd med noe som er mindre bra.

Selvsagt, jeg er ikke misfornøyd med alt og alle i behandlingsapperatet mitt. Det er jeg ikke. Men jeg er en person som sliter med å føle meg trygg på folk. Det tar lang tid før det skjer, og det er ikke noe som blir bedre og bedre eller som bygger seg opp. Det skjer bare plutselig. Det er derfor det virker så veldig bortkasta og meningsløst å gå til en behandler jeg ikke er trygg på. For det blir jo ikke bedre og bedre og jeg glemmer at kjemien som trengs bare plutselig kommer.

Selv om jeg ikke er trygge på personer før jeg plustelig er det så har jeg lært meg at folk kanskje ikke er helt bortkasta, spaca eller totalt inkompetente. Og det var med åpent sinn jeg gikk inn i et samarbeid med min nåværende behandler. Jeg tenkte faktisk at hun her, hun kan hjelpe meg. Ting kan bli bedre. Jeg kan bli frisk(ere). Det er bare litt vanskelig for meg å klare å holde denne innstillinga her når jeg ikke er trygg og kjemien ikke er på plass.

Behandleren min skal snart slutte i sin jobb. Det er mindre enn et år til, en god del mindre. Planen er at jeg skal få en ny behandler da siden jeg sannsynligvis ikke er frisk nok til å avslutte. I det siste har jeg tenkt på hva som er vitsen med å fortsette hos en behandler jeg sliter med å stole på, ikke er trygg på, ikke føler forstår meg og ikke har kjemi med når hun skal slutte snart likevel. Kanskje rekker jeg å bli trygg på henne, kanskje ikke. Men hva er vitsen med å fortsette hvis jeg ikke blir trygg nok på henne til at jeg får noe ut av behandlingen? Og hva om jeg blir trygg på henne to måneder før hun slutter, eller kanskje ikke før uka før. Er det ikke da bare dumt å bli trygg på henne da? Er det ikke bare å skape en relasjon som skal brytes igjen? Ja, for det gjør faktisk vondt å bryte en relasjon selv om det «bare» er en pasient-behandler-relasjon. Det gjør vondt selv om hun får betalt for å høre på meg snakke, gi råd, hjelpe og behandle.

Så jeg vet ikke om jeg ser vitsen med å fortsette hos henne. Jeg vet at hun er dyktig på sitt felt. Jeg vet jeg er heldig som har fått nettopp henne. Jeg vet jeg er heldig som får behandling i det hele tatt. Jeg har sittet og lest litt på nettet om folk som kjemper år etter år for å få riktig behandling eller behandling i det hele tatt. Jeg blir flau av mine egne tanker. Jeg burde vært takknemlig. Sjeleglad. Tilfreds. Fornøyd. Men det er jeg ikke. Jeg vet ikke hva som er galt med meg egnetlig. Kanskje jeg bare er en bortskjemt liten druttunge.

Gresset er ikke grønnere på den andre siden. Gresset er grønnere på den siden som får rett mengde sol, vann og gjødsel. 

Reklamer

Ingen superhelt

Jeg er ingen superhelt. Tro det eller ei. Jeg trenger også hvile. Balansen mellom aktivitet og hvile er viktig. Trekke meg tilbake å bare være meg. Ikke være oversosial. Jeg er ingen superhelt. Heller intet supermenneske. Og, tro det eller ei, jeg trenger også søvn. Kanskje litt ironisk at jeg sitter nå og skriver dette, nå som klokka er nesten halv fire. Men som dere kanskje skjønner skriver jeg dette til meg selv. Ikke for å kunne se tilbake senere eller spare på tankene mine og følelsene mine, men for å gi meg selv streng beskjed om hvordan jeg fungerer her og nå. Det gjelder ikke bare i framtiden, det gjelder også her og nå. Selv om jeg av og til føler meg som et supermenneske, spesielt nå som jeg går inn i min tredje natt uten søvn på fire netter. Det er alt for lite. Jeg vet jo egentlig det. Fornuften min vet det iallfall.

Problemet er bare at jeg ikke alltid hører like mye på fornuften som på følelsene. Følelsene mine vil jeg skal bli enda dårligere enn det jeg er innad. Supermenneske er bare kroppen og det ytre. Inni meg lider jeg. Inni meg har jeg mørke og skumle tanker. Og det er derfor følelsene mine vil skakkjøre meg, for at jeg skal bli ustabil og impulsiv. Så ustabil og impulsiv at fornuften ikke lengre har kontroll. At den bare blir en liten hvisking man ikke kan høre med mindre man lytter veldig, veldig godt etter og når jeg er så dårlig som følelsene mine vil jeg skal bli så hører jeg ikke etter.

Jeg har en avtale med psykologen min er på DPSen jeg er innlagt på at hvis jeg ikke sover på to døgn må jeg ta sovemedisiner for å sove den tredje natta. Dette er jo selvsagt for at jeg ikke skal bli helt ødelagt og skjør. For at jeg ikke skal bli ustabil og impulsiv til jeg skal etter planen skrives ut på mandag.

Jeg vet det er lurt å sove, selvsagt gjør jeg det. Men likevel … Kanskje jeg klarer å holde meg våken på tross av sovemedisinene. Jeg håper og ønsker det. Jeg er destruktiv, ja jeg vet det. Men jeg er så inderlig lei av å ha det vondt. Men, don’t worry, jeg klarer ikke lyve til en sjel. Jeg kommer til å være helt åpen om hva jeg gjør og hvordan jeg har det til folka her på DPS og føler jeg meg ikke klar til å utskrives på mandag så sier jeg det og forhåpentligvis så hører de på meg.

 

Opp og ned – det er visst ikke like langt

Jeg ligger her i senga på DPS nå. Innlagt, for andre gang på svært kort tid. En uke her og en uke der. Av og til skulle jeg ønske jeg kunne få en lengre og mer stabil innleggelse. Ikke en evig runddans med inn og ut, inn og ut, inn og ut. Du skjønner det at opp og ned, det er ikke like langt. Det tar lang tid å komme opp og så veldig kort tid å komme ned. Og klarer man ikke å komme helt opp før man blir sparka ut i livet igjen er det så tar det ikke bare veldig kort tid å komme ned, det er også veldig kort avstand ned.

 

Stemmer eller støy?

Er det stemmer eller støy? Er det mine tanker eller stemmer jeg hører? Er alt bare innbildning? Jeg er rett og slett ikke sikker.

Det hele begynte med støy. Kloring i ørene. Øresus. Jeg ble redd. Første kvelden fornekta jeg det. Ville bare ha mye kos fra mannen. Trodde litt kjæling kunne fikse det. Dagen etterpå var det der igjen. Jeg visste at jeg måtte si det til noen så jeg sa det til mannen min på kvelden og dagen etterpå ringte jeg DPS. JEg visste jo at behandleren min ikke var der og det er hun som styrer medisinene mine. Fikk snakka med og forklart for henne i resepsjonen og hun bad meg ringe legekontoret mitt. Der visste jeg jo at fastlegen min ikke var, men jeg fikk snakke med annen lege som måtte snakke med en kollega av seg for han kjente meg jo ikke. De ble enige om å koble inn AAT. Jeg ville jo egentlig ikke det. Jeg ville bare høre at jeg fikk lov å øke medisinene mine, men siden de ikke kjente meg kunne de ikke si at jeg kunne det. Så da AAT endelig ringte meg hadde de snakka med overlegen på døgnavdelinga på DPS og hun hadde sagt at jeg kunne øke Abilifyen selv om de egentlig ikke ville blande seg inn i medisinene mine. Jeg sa at jeg ville øke og vi ble enige om at AAT skulle ringe meg dagen etterpå. Siden jeg ikke fikk økt før dagen etterpå så hadde Abilifyen enda ikke begynt å virke. Hun leste i kriseplanen min der det står at jeg skal ha en lengre innleggelse hvis jeg får psykosesymptomer, men det ville jeg ikke siden jeg skulle feire nyttårsaften med bestevenninnen min og typen hennes. Vi ble enige om at hun skulle ringe meg igjen på mandag og at jeg skulle ta kontakt med legevakta hvis det ble for ille. Det skal ikke skje! Orker ikke en tur til på psykiatrisk for å si det slikt siden DPS  her ikke har innleggelser i helgene.

Nå sitter jeg her og er usikker på om alt bare er innbildning. Jeg skulle nesten håpe det, men jeg tror det egentlig ikke. I gårkveld (Det er ofte verst på kveldene) var jeg usikker på om det var støy eller stemmer jeg hørte. Jeg følte iallfall at jeg ikke fortjente mat og burde skade meg. Jeg vet ikke om det er følelser eller mine tanker fordi ejg er vant med å høre at jeg fortjener å skade meg og å ikke spise og sove når jeg hører stemmer eller om det faktisk var stemmene som sa det. Det høres og føleles egentlig ut som om noen hvisker meg i øret, men det er bare støy. Jeg klarer ikke høre helt hva som blir sagt.

Som jeg skrev i forrige innlegg er jeg veldig lei meg for at dette har hendt. Jeg skulle jo være frisk fra dette. Det skulle ikke komme igjen. Jeg ville jo trappe ned enda mer på Abilify. Nå kjenner jeg på en så stor sorg at jeg nesten ikke klarer å glede meg til nyttårsfeiringa som jeg har sett fram til så lenge. Jeg er skikkelig lei meg rett og slett.

Hjemme

Jeg er hjemme fra DPS nå, for godt, iallfall til neste gang. Før pleide jeg å tenke at dette, dette er siste gangen. Nå er det mer på gjensyn enn farvell når jeg drar derfra. Ikke fordi jeg vil inn igjen, men fordi jeg er litt realist. Jeg har ikke hatt en innleggelsesfritt år på mange år. De siste årene har jeg hatt flere innleggelser i året. Det gjør meg ikke så mye så lenge det holder meg i live og hjelper meg til et bedre liv. Det gjør iallfall det førstnevnte. Det siste kan vel diskuteres. Men jeg er iallfall hjemme og det er godt. I dag har jeg brukt dagen til å sove lenge og å pakke ut fra denne og forrigje innleggelse og å pakke inn de siste julegavene, så nå kan jula bare komme. Om vi ikke blogges før jul så må dere alle ha en god jul!

To dager av gangen.

Natt til onsdag ble jeg lagt inn på psykiatrisk. Var der litt over et døgn før jeg ble overført til DPS. Da var planen at jeg skulle være der i fire dager til mandagen. Så snakka meg med behandleren min og de fant ut at vi kunne forlenge oppholdet med to dager, så ble det onsdag og behandleren min var syk. Jeg fikk snakke om overlegen og hun fant ut at vi skulle la det gå til fredag. I går var jeg hos behandleren min der igjen og da hadde han snakka med overlegen igjen og de hadde blitt enige om at de skulle utsette utskrivelsen til mandag. Jeg tenker, hadde jeg bare fått en uke eller halvanne med en gang istedenfor det jaget om at man skal hjem om to dager hele tiden og at det utskrivelsen blir utsatt hele tiden tror jeg det hadde vært bedre for meg.

Det har vært en god innleggelse det har det. Snakka med en behandler hver dag og blitt tatt på alvor. Men det er slitsomt å aldri vite hva en skal forholde seg til og at jeg føler jeg må forte meg med å bli bedre hele tiden for det funker ikke. Jeg tørr nesten å påstå at hvis de bare hadde gitt meg en uke eller halvanne med en gang hadde jeg hatt det bedre og vært tryggere på å reise hjem fortere.

Og jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor jeg får så korte innleggelser. Selvsagt vet jeg at det ikke er ideelt å være innlagt og det er en fare for jeg skal bli for vant med å være på instutisjon. Mange er jo på DPS mye lengre enn fire dager.

I vår da jeg var dårlig kan vi vel kalle meg en skikkelig svingdørspasient. Tror jeg hadde tre innleggelser på en måned eller to. Rett og slett fordi de skrev meg ut for tidlig, hver bidige gang. Og når de ikke skrev meg ut så forlenga de innleggelsen med få dager hver gang. Det skaper en uro og utrygghet inni meg osm iallfall ikke gjør det bedre.

Jeg skjønner at det er venteliste og kan være fullt på avdelinga. Og siden de hele tiden gir meg så korte frister føler jeg de vil ha meg ut på grunn av plassmangel og det gir meg skyldfølelse for å ta opp noen andre sin plass på avdelinga.

Men, nå er jeg iallfall hjemme på perm til i morgen og hvis ikke alt skjærer seg i helga tror jeg jeg fløer meg klar for å dra hjem på mandag. Litt av tryggheten på å dra hjem er nok også fordi vi skal ha ansvargruppemøte på mandag  med alle parter, både NAV, fastlege, DPS-døgn(primærkontakt+behandler), psykiatreren min, kontakten min i psykisk helse i kommunen og min mor og ektemann. Vi blir mange folk, men jeg håper på et bra og oppklarende møte likevel. Jeg håper jeg klarer å ta opp denne problemstillingen med innleggelsene til kontakten min i kommunen slik at vi kan ta det opp på ansvarsgruppemøtet. Det må jo være en grunn til de gjør slik de gjør, jeg ser den bare ikke. 123

Jeg gråt over deg

Jeg gråt over deg, over hva du gjorde. Jeg snakket om det og kjente tårene presset på, men jeg gjorde ikke noe for å stoppe dem, jeg bare lot dem komme. Og det var litt godt. Og det som var enda bedre var å få en bekreftelse på at du oppførte deg uproffesjonelt. At hele situasjonen jeg ble satt i var feil og ikke til det gode for meg. Det var rett og slett godt å få snakke ut om det til noen. Godt å gråte litt over det. Forhåpentligvis så har du sluppet litt taket i hjertet mitt for jeg vil ikke ha deg der. Jeg vil ikke tenke på deg, på det som hendte og forhåpentligvis har jeg klart å slippe en liten bit av deg i dag.

14947658_672552849577882_6738911876565189680_n