Drømmer.

Nittende desember 2010, altså nesten nøyaktig fem år siden skrev denne lista over drømmene mine. Noen av dem skal jeg gå litt i dybden av. Andre flenger jeg lett forbi. Jeg skrev i blogginnlegget om disse drømmene at dette var ikke nyttårsforsetter, det var noe mye vakrer, nemlig livsdrømmer. Og noen av dem er fortsatt livsdrømmer, noen er i oppfyllelse, noen er uaktuelle, andre har jeg for øyeblikket lagt på is. Uansett, her er listen:

  • Å bli ferdig utdanna
  • Å være lykkelig
  • Å få flere venner i S*
  • Å kunne bety noe for andre
  • Å kunne vise flere hvem Jesus er
  • Å vise mamma hvor glad jeg er i henne
  • Å finne på mer sammen med min bror
  • Å få besøk av K*
  • Å ta en liten reise med T* sted
  • Å få en fantastisk kjæreste som jeg kan gifte meg med å få barn med
  • Å erklære meg selv frisk
  • Å ha en fantastisk blogg
  • Å utgi en bok
  • Å lese den perfekte bok

 

Å bli ferdig utdanna, ja det er selvsagt en drøm, men nå en helt annen utdanning, og det er ikke lengre et must, det er et I hope it will happen, hvis dere skjønner forskjellen.

Å være lykkelig, ja, det er jo selvsagt en drøm, men kanskje jeg må slutte å drømme om å være lykkelig og begynne å heller være det? Ikke vet jeg, jeg bare spør.

Å kunne bety noe for andre. Ja, selvsagt dette er en drøm, men det er og en drøm jeg lever! Med å være med som ungdomsleder i et ungdomsarbeid så tror jeg at jeg betyr en forskjell for andre.

Å kunne vise flere hvem Jesus er. Her er litt av det samme som på forgje punkt. Jeg føler jeg peker på Jesus med å vise ungdommer kjærlighet gjennom å bry meg om dem, gi dem oppmerksomhet og klemmer.

Å ha en fantastisk kjæreste som jeg kan gifte meg med å få barn med. Ja, jeg er nå iallefall gift, og selv om barn kanskje ikke er et tema nå, så har vi det bra sammen.

Å erklære meg selv frisk, selvsagt er det en drøm, men det er heller ikke et must. Det er et must å leve et godt liv, men jeg trenger ikke være frisk for å gjøre det.

Resten gidder jeg ikke å kommentere, kanskje fordi de er uaktuelle, unaturlige eller fordi jeg ikke har noe å utdype om dem.

 

Reklamer

Have your way

Jeg skulle ønske jeg kunne mene ordene i sangen Have your way av Britt Nicole, men jeg klarer det ikke. Jeg skulle ønske jeg kunne synge «Just have your way» men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare det når ting gjør så vondt. Kanskje er det derfor jeg trenger påminnelsen om at «you take the broken things and turn them into beautiful» Men jeg klarer ikke dette refrenget: «I‘ll stop searching for the answers I’ll stop praying for an escape And I’ll trust you God with where I am And believe that you will have your way» Men en ting er sikkert, og det er at jeg gjør mitt beste for at dette skal stemme: «Even if my dreams have died And even if I don’t survive I’ll still worship you with all my life» Og om jeg ikke får det til, så er det iallefall sant at dette stemmer: «But you never said the road would be easy But you said that you would never leave And you never promised that this life wasn’t hard But you promised you’d take care of me«

Det psykosenære som de sier

94981baecb9d889594af2425e024bedd

Jeg er redd det meste, redd for å lukke øynene, redd for å være alene, redd for vann, redd for å kjøre buss, ja og mer til, egentlig det meste. Og er jeg ikke redd så gjør det vondt. Vondt i ørene. Det suser så mye i dem. Kjennes ut som om de skal sprenge. Vil holde meg for ørene slik at det skal bli stillere, men det bråker like mye uansett. Det kommer utenfra inni ørene mine. Som om sitter en mann med en megafon med klang på der inne. Føles ut som om jeg må kaste opp. Jeg trodde alt skulle bli bedre da jeg hadde fått levere oppgaven jeg har holdt på med den siste tiden, men det gjorde det ikke. Heller tvert imot. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Skriver og skriver for å holde fokuset i denne verden. Vil egentlig bort, vil reise fra alt det vonde, gi meg over. La de spise meg, bruke meg, kaste meg. Jeg orker ikke leve, jeg er for opptatt med å overleve som bildet over sier.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle alt dette. I går da jeg var hos behandleren min og psykologen så ville de først ha meg innlagt, så ville de vente og se hvordan det gikk til i morgen, altså i dag, og i dag så var det «vi sees om en måned, ring hvis det er noe». Selvsagt er det noe. Jeg er jo helt full av noe. De tar jo hele meg! Dreper meg sakte men sikkert på en eller annen måte. Men tør jeg ta kontakt? Jeg håper det. Ting går nemlig ikke så veldig bra. Og jeg er redd.

38485d5d4acc554f5d52003ff98624a5Jeg vil egentlig bare legge meg til å sove, ikke våkne før alt er over, og det vet jeg ikke når er. Kanskje våkne av og til for å kjenne om ting har blitt bedre, og hvis ikke, legge meg til å sove igjen. Få en pause, litt hvile, noe annet enn alt det vonde. Vær så snill, la meg drikke, selvmedisinere og skade til jeg ikke er mer, til jeg sover like lenge som Tornerose, for livet mitt er ikke et vakkert eventyr nettopp nå.

Av og til drømmer jeg …

Av og til drømmer jeg om hvordan livet kunne vært. Hvordan det kunne vært hvis jeg bare hadde fått hjelp litt tidligere, hvis behandlerene på BUP hadde tatt meg litt mer seriøst. Hvis de hadde trodd på meg da jeg sa jeg så skygger, hvis de hadde tatt det alvorlig, hvis jeg hadde fått hjelp til å face disse skyggene, hvis jeg ikke bare hadde blitt mer og mer redd dem. Hvis noen hadde hjulpet meg da jeg fortalte om de døde menneskene i trappa og spøkelsene på skolegården. Hvis noen hadde tatt tak i stemmene i hodet mitt før de fikk ødelagt meg så mye som de gjorde.

Av og til drømmer jeg om hvordan livet kunne vært om noen bare hadde tatt tak i disse tingene. Jeg tenker på alle årene jeg har «mistet.» Jeg tenker på alt jeg kunne gjort. Kanskje hadde jeg studert nå, kanskje hadde jeg hatt en utdannelse. Kanskje hadde jeg vært fri for NAV-stønaden. Kanskje hadde jeg reist. Kanskje hadde jeg opplevd verden. Kanskje, kanskje, kanskje.

Det nytter ikke å drømme. Gjort er gjort og spist er spist. Men tenk om … Tenk om bare noen hadde tatt symptomene mine seriøst. Tenk på alle arrene jeg kanskje hadde sluppet å ha, både fysisk og i sjela. Tenk, tenk, tenk. Nei, det nytter ikke å drømme. Ungdomstida mi er tatt fra meg. Jeg hadde selvsagt gode dager i ungdommen og, men all smerten, den kunne jeg vært for uten. Og jeg sier ikke det hadde vært perfekt om noen tok tak. Men kanskje hadde livet vært litt lettere. I sjette-sjuende klasse begynte jeg på BUP. Det er over ti år siden. Ti år med dritt. Selvsagt har det vært gode behandlere og inni bildet, de kan du lese om her.

Nei, det nytter ikke å drømme, og det nytter ikke å bli bitter, men bare tenk om noen hadde tatt tak i noe for lenge lenge siden …

Jeg skulle jo bli frisk

For et år siden snakket jeg med en venninne i telefon mens jeg gikk langs stranda og tenkte på livet. Vi snakket om alt mulig, alt fra Gud og hvermann til alle våre hverdagsproblemer. Jeg husker denne samtalen godt. Jeg tror den betydde mye for oss begge. Den betydde i alle fall mye for meg. Jeg sa noe i denne samtalen som jeg trodde skulle forandre livet mitt helt. Jeg satte meg et mål jeg skulle nå samme hva, og det var jeg sikker på. Nå vet jeg ikke hva det jeg sa betyr lengre. Jeg vet ikke om det er mål eller hva det. For meg er det bare tomme ord. «Når jeg er ferdig med denne bachelorutdanninga skal jeg være frisk nok til å begynne å jobbe.» Det var de ordene jeg sa. Og som de som har lest bloggen min kanskje har forstått så har det skjedd litt endringer i drømmen min. Jeg har sluttet på studiene og begynt på et deltidstudium. Jeg vet ikke lengre hva jeg vil bli, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt. Jeg studerer bare noe for å ha noe å gjøre, for å ha et sted å høre til. Jeg kan ikke lengre si at når jeg er ferdig med bachelorutdanninga mi skal jeg være frisk, for jeg har slutta på den. Det er sårt, litt tomt. Jeg hadde jo et mål om å bli frisk når jeg var ferdig. Jeg hadde tenkt å begynne å jobbe da, legge alt annet bak meg. Nå vet jeg ikke annet enn at jeg ønsker å bli frisk, når enn det blir, hva enn jeg blir, og blir jeg det ikke skal jeg leve slik jeg får mest mulig ut av livet mitt.

En ny drøm

Selv om det bare blir med drømmen, så betyr ikke det at drømmen må være fast, drømmer kan komme og drømmer kan gå. Er den ene drømmen for stor, for vanskelig å oppnå, ja rett og slett uoppnåelig så finn en annen drøm, en realistisk en, en god en. En du vet du kan fullføre, en du vet er for deg.
Jeg har funnet meg en drøm, gjort helvending i livet, byttet studie, tatt et lite friår, begynt på noe gøy, utfordrende og mer meg.
Å ikke klare å oppfylle en drøm betyr ikke at jeg feiler, det betyr bare at jeg kanskje trenger en annen drøm, og det er helt opp til meg hva min drøm skal være.
Som Christina Madsen sa:
“I recovered my immense will to live when I realized that the meaning of my life was the one I had chosen for it.” Paolo Coelho …

For syk til å leve drømmen.

Jeg har for første gang ikke gjort noe, bare fordi at jeg ikke tror jeg kommer til å klare det. Jeg har tenkt at jeg er for syk. At det ikke kommer til å gå bra. At jeg ikke burde gjøre det. Og det gjør skikkelig vondt. Jeg vil ikke si hva det gjelder, men det er en relativ stor ting, noe jeg hadde gledet meg til, noe jeg hadde sett fram til, noe jeg virkelig ville og virkelig gledet meg til. Det gjør kjempe vondt. Jeg har aldri merket så godt at det har vært noe gale som nå. Men det kommer vel nye sjangser en annen gang.  Man blir ikke frisk på en dag, og som min behandler så, nok ikke et år heller, om man noen gang blir det. Men jeg ønsker så veldig å leve et «normalt liv» og det vet han like godt som meg, og det er jo egentlig en trøst.