Et monster.

Jeg har så lyst å si noe. Fortelle noe. Egentlig rope det ut. Men jeg får det ikke til. Får ikke sagt noen ting. Jeg bare har det inni meg og det gjør så vondt. Men jeg kan ikke si det, vil ikke si det. Det er får vondt, for ekkelt, for fælt, for rystende. Det ligger bare inni meg, som et stort altoppslukende monster. Det er fælt!

De siste dagene har jeg gått inn og ut av meg selv. Fram og tilbake. Fått falshbacks og dissosiert. Og det har vært fælt. Frytkelig. Vondt. Søvnen forsvant. Appetitten forsvant. Jeg forsvant. Jeg følte meg røsket i biter. Ødelagt. Som om jeg hadde gått i stykker. Alt gjorde vondt.

Heldigvis har jeg funnet meg litt tilbake. Plukket opp bit for bit. Styrt og limt sammen de bitene jeg har funnet. Og det er ikke noe kunstverk. Det er ikke vakkert limtsammen med gull. Det er rotete og humpete limt sammen. Alt bare for å holde ut litt til. Et øyeblikk til.

Jeg prøver å puste, men alt jeg klarer er å tenke, føle og se for meg hva som hendte. Det som hendte for over ti år siden. Som plutselig fikk nytt liv. Som lå der i dvale inni meg helt til nå nettopp, da det våknet og ble et monster. Et vondt monster.

 

Ikke verdt no’!

Jeg føler meg ikke verdt noe, jeg vet at jeg er det, men jeg føler det ikke slik. Jeg føler meg ubrukelig! Bortkasta oksygen, det er meg det. Hva er vitsen med meg? Det er totalt bortkasta at jeg finnes på denne planeten, og jeg kunne egentlig like godt gå bort og forsvunnet, sånn uten at verden hadde blitt et verre sted å være. Jeg føler meg bare så fortapt, så bortkasta, så lite verdt. Og jeg vet at det sikkert er min feil og alt det derre, men at «alle» fordømmer meg gjør ikke ting noe lettere å være meg. For ja, jeg vet faktisk hvor usunt det er å røyke, dere trenger ikke å minne meg på det hele tiden. Dere trenger ikke å kalle meg en dårlig kristen selv om jeg røyker, dere trenger ikke å fylle hodet mitt med masse piss om meg, det klarer jeg helt fint selv faktisk! Jeg vet faktisk hvor dårlig menneske jeg er, jeg vet hvor lite jeg er verdt, jeg vet at jeg er ubrukelig, bortkasta, teit, stygg, ekkel og alle disse andre ordene og. Dere trenger ikke minne meg på det hele tiden! Jeg hater meg selv, og det vet jeg sikkert er bare min skyld, men dere gjør det ikke noe bedre heller.

 

MAT MAT MAT

Jeg er så drittlei! Jeg orker rett og slett nesten ikke mer mat nå. Jeg spiser og spiser og blir ikke mett. Har ikke vært mett en eneste dag her i jula, og jeg har spist en god del. Både ser, føler og vet at jeg har lagt på meg MASSE! Det vises på vekta, det vises på dobbelhaka, det vises på magen. Det er ekkelt ekkelt ekkelt.  Og det verste er at jeg bare vil ha mer mat, vil spise, spise, spise. Jeg blir ikke kvalm, jeg kan trykke i meg middag etter middag, kake etter kake og jeg blir ikke kvalm. Lille julafta hadde jeg tre middag på rappen og jeg ble ville ha mer! Jeg er så lei, så lei.

Det er nesten så jeg savner den tida da stemmene styrte over min egen vilje og nekta meg å spise. Jeg savner i alle fall tida der jeg merket buksene ble for store, jeg savner tida da folk kommenterte jeg hadde tatt av meg. Ingen kommenterer at du har lagt på deg. Det betyr at du er stygg og feit. Jeg hater å være stygg og feit. Det er nesten, bare nesten slik at jeg har lyst å slutte å ta medisinene mine bare for å oppleve det igjen. Selvsagt er stemmestyret plagsomt, vondt, skadelig, ja kanskje farlig, men man blir ikke feit av det! Jeg kunne gå dagevis nesten uten mat. Jeg trengte ikke å stappe noe i meg hele tiden, jeg trengte ikke mat, jeg kunne fint gå uten mat. Jeg kunne farte rundt hele natta og bruke energi. Jeg trengte ikke mat. Jeg var ikke sulten. Jeg var sterk, stemmene gjorde meg sterk. De hjalp meg å stå imot fristelsene. Jeg savner dem. Jeg savner å kjenne at klærne blir større, at jeg blir mindre. Jeg savner komplimentene. Jeg savner å føle meg vel. Jeg savner stemmene. Men likevel vet jeg, innerst inne, at det er egentlig ikke verdt det. Jeg vet det er skadelig, jeg vet det er farlig, men likevel, jeg savner det og jeg klarer det ikke alene. Jeg er ikke sterk nok alene. Kanskje blir det bedre når jeg kommer tilbake til hybelen, der slipper jeg å ha mat rundt meg hele tiden. Da slipper jeg å spise. Ingen mat i skapet – Ingen mat i magen. Jeg vil være sterk, selv uten stemmene. Jeg vil føle meg vel, og jeg trenger ikke være dødstynn for å føle meg det, jeg trenger bare å ikke være feit som nå. Jeg savner å være vakker.