Skulle det ikke vare lengre?

Jo, det skal det!

Jeg har hatt det skikkelig bra de siste dagene. Skikkelig digg liksom. Og nå sitter jeg og kjenner litt på håpløshet og sånt. Så kom tanken: «Skulle det ikke vare lengre?» Men, jo det skal det. Det er ikke meg som har det dårlig nå, det er omstendighetene som gjør meg dårlig akkurat nå. Og de kan jeg gjøre noe med, og jeg kan endre min innstilling til omstendighetene. For jeg har det jo egentlig bra, men alle kan bli stressa, frustrert og lei av en hjemmeeksamen. Det betyr ikke at man er syk for den grunn.

Av og til må man gjøre skumle ting og

Her om dagen kom semesterplanen for neste semester ut, jeg så den i dag. Det var egentlig ikke noe urovekkende med den. Det var en helt normal plan, men likevel, den satt i gang noe i meg jeg ikke liker, en følelse av angst og av å ikke ha kontroll. Og jeg syns det var ufattelig tidlig å begynne å grue seg til eksamen, tre måneder før liksom.

Jeg føler meg iallefall ikke bra. Og jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal gjøre. Livet virker så vanskelig av og til, men heldigvis, er det bedre enn hva det har vært den siste tida. Men bedre betyr ikke alltid bra, og det gjør det ikke i denne situasjonen her.

Men, tilbake til overskriften, jeg vet jo at det var denne semesterplanen som gjorde alt så vanskelig, men ikke om jeg har tenkt til å slutte på studiene av den grunn nei. Jeg skal fortsette med det, mestre det, og en eller annen gang i fremtiden bli ferdig utdanna, og det, det ser jeg ganske så fram til for av og til må man gjøre skumle ting og!

Veien videre

«Jeg skal selvsagt støtte deg fram mot eksamen, men etter det må vi se på veien videre» Skulle ønske jeg visste hva de ordene betydde. Hva skjer med veien videre? Hvor går veien? Hvem går jeg med? Må jeg gå alene? Det er så mange spørsmål. Alt ut fra den setningen du sa. Sannheten fra min side er kanskje at jeg syns det er fryktelig skummelt å gå videre. Kanskje jeg liker å ha det vondt. Kanskje jeg er litt hypokonder og ikke vil komme videre i livet. Jeg vet ikke. Iallefall blir det ansvarsgruppemøte om to uker der vi skal se på veien videre og jeg må vel kanskje ha noen tanker om hvor jeg vil at veien videre skal gå. Og egentlig så vet jeg vel det og, jeg er bare redd for å si det, for tenk om noen syns jeg er teit, at jeg forlanger for mye, eller at de tenker at jeg vil være psyk. For jeg vil vel egentlig ikke det?

Et liv?

Dine ord gjør så vondt. Jeg har hørt dem før, av en annen. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Jeg trenger jo hjelp, men jeg trenger også noe som kan holde meg i live. Og hvis studiene holder meg i live, kan de og da gjøre det motsatte, nærmest drepe meg. Jeg husker ordene han sa da han syns jeg burde slutte på studiene. At de ordene skulle komme igjen, fra deg, nå, gjør vondt. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Vil jeg ha noe å leve videre for uten studiene? Jeg klarer ikke forestille meg det. Gir jeg opp nå kan jeg bare gi opp hele livet. Da kommer det aldri til å bli noe av meg, da kan jeg like godt gi opp alt. Men vil jeg overleve eksamenstida slik det er nå? Og vil det være verdt det, alt bare for å en eksamen, en utdanning, et liv? Ja, det vil jeg tro. Men hvordan jeg skal overleve, det vet jeg ikke enda.

I dag er ingen god dag!

2015-02-10 13.25.31

I dag er ingen god dag. Jeg har vondt. Lyst å gi opp. Lyst å grine. Lyst å legge meg ned og grine mens jeg gir opp. Det svinger litt, men jeg er mest oppe. Og når jeg er nede har det vært gode grunner til å være nede. Nå er det bare nede uten grunn. Det gjør vondt og er frustrerende, jeg burde lese til eksamen, men klarer ikke åpne permen. Må vel bare ta meg selv i nakkeskinnet og gjøre det med en gang. Jo, det gjør jeg, og vi snakkes!