Skulle det ikke vare lengre?

Jo, det skal det!

Jeg har hatt det skikkelig bra de siste dagene. Skikkelig digg liksom. Og nå sitter jeg og kjenner litt på håpløshet og sånt. Så kom tanken: «Skulle det ikke vare lengre?» Men, jo det skal det. Det er ikke meg som har det dårlig nå, det er omstendighetene som gjør meg dårlig akkurat nå. Og de kan jeg gjøre noe med, og jeg kan endre min innstilling til omstendighetene. For jeg har det jo egentlig bra, men alle kan bli stressa, frustrert og lei av en hjemmeeksamen. Det betyr ikke at man er syk for den grunn.

Av og til må man gjøre skumle ting og

Her om dagen kom semesterplanen for neste semester ut, jeg så den i dag. Det var egentlig ikke noe urovekkende med den. Det var en helt normal plan, men likevel, den satt i gang noe i meg jeg ikke liker, en følelse av angst og av å ikke ha kontroll. Og jeg syns det var ufattelig tidlig å begynne å grue seg til eksamen, tre måneder før liksom.

Jeg føler meg iallefall ikke bra. Og jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal gjøre. Livet virker så vanskelig av og til, men heldigvis, er det bedre enn hva det har vært den siste tida. Men bedre betyr ikke alltid bra, og det gjør det ikke i denne situasjonen her.

Men, tilbake til overskriften, jeg vet jo at det var denne semesterplanen som gjorde alt så vanskelig, men ikke om jeg har tenkt til å slutte på studiene av den grunn nei. Jeg skal fortsette med det, mestre det, og en eller annen gang i fremtiden bli ferdig utdanna, og det, det ser jeg ganske så fram til for av og til må man gjøre skumle ting og!

Bestått eksamen

Veien videre

«Jeg skal selvsagt støtte deg fram mot eksamen, men etter det må vi se på veien videre» Skulle ønske jeg visste hva de ordene betydde. Hva skjer med veien videre? Hvor går veien? Hvem går jeg med? Må jeg gå alene? Det er så mange spørsmål. Alt ut fra den setningen du sa. Sannheten fra min side er kanskje at jeg syns det er fryktelig skummelt å gå videre. Kanskje jeg liker å ha det vondt. Kanskje jeg er litt hypokonder og ikke vil komme videre i livet. Jeg vet ikke. Iallefall blir det ansvarsgruppemøte om to uker der vi skal se på veien videre og jeg må vel kanskje ha noen tanker om hvor jeg vil at veien videre skal gå. Og egentlig så vet jeg vel det og, jeg er bare redd for å si det, for tenk om noen syns jeg er teit, at jeg forlanger for mye, eller at de tenker at jeg vil være psyk. For jeg vil vel egentlig ikke det?

Et liv?

Dine ord gjør så vondt. Jeg har hørt dem før, av en annen. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Jeg trenger jo hjelp, men jeg trenger også noe som kan holde meg i live. Og hvis studiene holder meg i live, kan de og da gjøre det motsatte, nærmest drepe meg. Jeg husker ordene han sa da han syns jeg burde slutte på studiene. At de ordene skulle komme igjen, fra deg, nå, gjør vondt. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Vil jeg ha noe å leve videre for uten studiene? Jeg klarer ikke forestille meg det. Gir jeg opp nå kan jeg bare gi opp hele livet. Da kommer det aldri til å bli noe av meg, da kan jeg like godt gi opp alt. Men vil jeg overleve eksamenstida slik det er nå? Og vil det være verdt det, alt bare for å en eksamen, en utdanning, et liv? Ja, det vil jeg tro. Men hvordan jeg skal overleve, det vet jeg ikke enda.

I dag er ingen god dag!

I dag er ingen god dag. Jeg har vondt. Lyst å gi opp. Lyst å grine. Lyst å legge meg ned og grine mens jeg gir opp. Det svinger litt, men jeg er mest oppe. Og når jeg er nede har det vært gode grunner til å være nede. Nå er det bare nede uten grunn. Det gjør vondt og er frustrerende, jeg burde lese til eksamen, men klarer ikke åpne permen. Må vel bare ta meg selv i nakkeskinnet og gjøre det med en gang. Jo, det gjør jeg, og vi snakkes!

C på eksamen!

Jeg er så heftig stolt av meg selv! Stolt og imponert! Kanskje litt rart å imponere en selv, men jeg har i MANGE år bare strøket og strøker og strøket på eksamner, iallefall nesten, og jeg har aldri fått noe bedre enn D på en eksamen. Så det at jeg faktisk står på en eksamen og får en C i tillegg er virkelig DIGG!

Am I a quitter?

Ja, er jeg en slutter, eller er jeg bare for syk? Angsten spiste meg opp. Gjorde alt vondt, umulig å konsentere seg, umulig å følge med. Alt handlet bare om hvordan jeg kunne dø. Hvordan jeg kunne ta livet av meg her og nå. Alt var bare svart og vondt. Jeg kom ingen vei med noe. Jeg lærte ingenting, jeg strøyk på alle eksamner. Ja, jeg har slutta på skolen, IGJEN! Jeg tror jeg vet det var rett valg. Selvom jeg fortsatt angrer på at jeg sluttet første gangen. Jeg føler jeg ble presset til å slutte. Jeg blir så lei meg når jeg tenker på at folk ikke tror jeg kunne gjort en bra jobb. Spesielt når dette er folk jeg stoler på og virkelig setter min lit til. Det gjør faktisk vondt i hjertet mitt. Denne gangen var det og en person jeg stoler veldig på og ser opp til som sa at jeg burde gjøre noe annet. Jeg hadde mest lyst å slå han. Jeg har fortsatt lyst å slå han. Jeg er forbannet, rett og slett lei meg. Kan ikke folk støtte meg i steden for å trykke meg ned? Greit nok at jeg ikke klarte utdanninga, men jeg tror jeg kunne gjort en godt jobb!

Stemmene bråker for mye.

Jeg skulle ønske jeg kunne si: «Nei, i dag orker jeg ikke å lese til eksamen, stemmene mine bråker så mye. De sier jeg ikke skal. De sier jeg ikke klarer det.» Og jeg tror på dem, jeg kommer aldri til å klare noen ting. De er i veien. Jeg kommer aldri til å kunne få en jobb når de holder på som de gjør. Jeg kommer ikke til å klare noen ting med dem. De er i veien og ødelegger hele livet. Jeg hater dem, men jo mer jeg hater dem, jo mer hater jeg meg selv. De er i meg, og det er meg som er mislykket.

Jeg er ikke helt klar for et nytt år!

Det er tøft å være på vei inn i et nytt år. Jeg føler ikke dette året har vært helt mitt år. Jeg har klart mye dette året, jeg har blitt ferdig med videregående og begynt på studiene, jeg har stått på to eksamener og flyttet for meg selv. Jeg har klart hele året uten innleggelse, i motsetning til året før der jeg hadde to. Jeg kan si jeg er stolt av det, men  er jeg egentlig det? Selvsagt, jeg er gjennomført skikkelig stolt over å ha gjennomført videregående. Ingen trodde jeg skulle klare det, en liten periode gjorde ikke jeg det heller. Den lille perioden før russetida der vi begynte å planlegge, da hadde ikke jeg troa på at jeg skulle klare det, ikke tal om, men jeg klarte det. Det var russ, jeg stod som russ sammen med resten av kullet mitt, jeg var blant en av dem som faktisk stod i alle fag våren 2010! Selv om det var nære nippen at jeg ikke gjorde jeg det! Jeg stod!

At jeg begynte på studiene og flyttet ut var kanskje en feil. Jeg har ikke klart meg så bra, men jeg har klart meg, jeg strøk bare på en eksamen. Det kunne vært verre, jeg kan ta den opp til våren igjen. Jeg har kanskje valgt helt feil linje, men jeg gjør i alle fall noe. Jeg ligger ikke bare hjemme i senga hos foreldrene mine. Jeg lever et såkalt liv.

Et såkalt liv som går ut på å stå opp, gå på forelesninger, legge seg, av og til se litt tv, av og til vaske når det er min tur til det, av og til handle, av og til lage noe mat. Jeg føler ikke det er et liv. Jeg kaller det et såkalt liv. Jeg lever det ikke, men jeg er i alle fall i live. Jeg har overlevd dette året. Jeg syns nesten det er en stor bragd det. Ikke at jeg noen gang har vært i stor fare for å ikke å gjøre det, men så mye dritt det har vært dette året og så vondt det noen ganger har gjort så syns jeg det er en bra ting å ha klart. Jeg har ligget i fosterstiling og gråt av angst jeg har vært så redd jeg ikke har klart å bevege meg ut av senga, jeg har svimla rundt i min egen dritt og smerte, men jeg har klart det. Jeg har klart det!

Men likevel, samme hvor mye jeg har klart å gjennomføre så skulle jeg ønske det ikke var over enda. Jeg skulle ønske det varte litt til, slik jeg kunne sagt med hånda på hjerte at dette var et godt år, dette året er jeg fornøyd med. Så nei, jeg er ikke helt klar for et nytt år, men la det komme som det kommer og la oss håpe på at det blir et bedre år for oss alle.

God nytt år!