Å elske deg

Jeg elsker deg så veldig, veldig mye. Jeg skulle ønske du kunne sett det, skulle ønske du kunne forstå hvor mye jeg elsker deg. Jeg tror nemlig ikke du forstår hvor mye du betyr for meg. Du er min faste havn, min trygghet, min store kjærlighet, min første ordentlig kjærlighet, min ektemann og min venn.

Jeg vet vi har våre uoverstemmelser. Jeg vet jeg kan være vanskelig å leve med. Jeg vet jeg kan bli sur og tverr. Jeg vet alt det der. Jeg vet og jeg kan bli skikkelig irritert på deg når du ikke forstår meg. Når du ikke hører etter. Når du ikke tar meg på alvor. Men jeg vet og at jeg elsker deg likevel, og jeg håper at du og elsker meg på tross av mine svakheter.

Jeg har gode minner med deg og dårlige minner med deg. Men vi skal jo holde sammen i gode og onde dager og jeg håper virkelig at det blir mange flere gode enn onde i framtiden.

Det å elske deg gjør nemlig at livet nesten er verdt å leve og når jeg elsker deg så glemmer jeg nesten å hate meg selv.

Reklamer

Jeg vil leve …

Jeg er nå på det punktet der jeg vil leve. Egentlig. Jeg vil det kanskje ikke for min egentlig skyld. Jeg vet bare at jeg vil det for din skyld. Fordi jeg elsker deg så veldig, veldig høyt.

Jeg vil ikke at du skulle måtte leve uten meg, men likevel. Det er så veldig vanskelig for meg å leve med meg. Men, det er sikkert vanskeligere for deg å leve uten meg, enn for meg å leve med meg. De sier iallfall det. Jeg vet ikke om jeg tror dem.

Skulle ønske jeg var glad i livet. At ting ikke gjorde så vondt. At ting var litt lettere. Men man kan ikke få i både pose og sekk. Man kan ikke få alt man peker på.

 

Er det verdt det?

Er det verdt det, jeg tenker å leve videre? Vil jeg noen gang bli et menneske, vil jeg noen gang føle meg ordentlig? Det gjør ganske så vondt å bare være her og ha det vondt. Og nå tenker du kanskje at dette høres ut som syting og alt det der. Og ja, kanskje det er det jeg gjør, syter, men jeg har det vondt og vet ikke hva annet jeg skal gjøre. Har du noen tips til meg så vil jeg gjerne høre … Jeg har så vondt at jeg ikke vet helt hva jeg skal gjøre. Jeg har prøvd selvskading, det hjelper litt, men så gjør det like vondt igjen. Jeg har prøvd å gå til legen, men der må jeg bare vente enda en uke på hjelp. Jeg har prøvd å bare være stille og vente på Herren, men det funker ikke. Så jeg tenker, er det verdt det? Er det verdt det å gråte seg i søvn, er det verdt det å ha så vondt at en er villig til å skade sin egen kropp, er det verdt det å såre alle rundt en? Er det verdt det?

En ting jeg har tenkt en del på i det siste er at jeg er jo gift med en herlig skjønn mann som jeg virkelig elsker, men likevel sårer gang på gang med min sinte stemme og vonde ord. Er det verdt det for han å holde ut med meg, jeg gjør han jo bare vondt gang på gang. Hvorfor gidder han tenker jeg. Og selvsagt vil han ha barn, hvem vil vel ikke det? Jo, jeg. Eller jeg vil gjerne ha barn, men vil jeg påføre et barn med viten og vilje og måtte leve med meg? Nei, det vet jeg faktisk ikke om jeg. Jeg vet ikke om det er verdt det, hverken for meg eller et eventuelt barn. Tenk om jeg ikke klarer å ta meg sammen … Tenk om jeg gaper, gauler eller slår … Tenk om jeg aldri blir ordentlig … Vil det da være verdt det, det å leve videre?

Fortreng at du ikke elsker nok

Dette er et gammelt dikt som egentlig ikke betyr noe for meg lengre, men som jeg vil dele med dere likevel.

Hvorfor starter du på løpet når du ikke kan fullføre det?
Vet du det ikke?
Vet du heller ikke at ingen vil syns godt om deg for det stykket du orket å gå?
Alle vil bare tenke at du ikke klarte det til mål.
Vet du ikke hvor tøft løp det er?
Vet du ikke at du burde gi opp nå?
Gi opp før du har begynt.
Slik at de ikke kan si du endte løpet før du var i mål.
Vet du ikke at det blir så mye lettere for alle?
Så mye letter for meg som slipper å se at du bryter.
Vet du ikke at det er det du burde?
Kan du ikke bare forstå det selv?
Slik jeg slipper å si det.
Slik jeg slipper å være den slemme.
Ikke fordi jeg ikke vil være den slemme.
Men fordi jeg ikke vil være slem mot deg.
Jeg skal ikke si til så mange at du er den slemme.
Jeg kan godt holde tett.
Men bare vær så snill.
Forstå det nå.
Forstå at du ikke kommer til å klare å stå hele løpet nå.
Gå hjem og glem alt.
Lukk øynene dine og lat som at intet løp finnes.
Fortreng at jeg finnes og at du ikke elsker nok til å stå løpet ut.

Hvordan går det egentlig?

Ja, det lurer du kanskje på? Jeg føler jeg skylder mine lesere en liten oppdatering om hvordan det egentlig går siden jeg blogger så lite for tiden. Og den eneste grunnen til at jeg blogger lite for tiden er fordi jeg har det bra. Det er ikke så mye å blogge om, og blogger jeg blogger jeg på den positive bloggen min, og vil du ha adressa til den så si i fra.
Jeg går fortsatt på medisiner og de holder alt i sjakk. De får meg til å kunne leve noe såkalt normalt. Jeg sliter fortsatt med noen ting. Høye lyder, skremmende høyder og en smule angst, men det er levelig. Selvsagt skulle jeg ønske jeg kunne gå på kino uten å føle ubehag for de høye lydene, men det minner meg bare for mye om hvordan det er å stemmekaos. Selvsagt skulle jeg ønske jeg kunne gå opp i stilas uten å være livredd for å falle ned å skade meg, men forloveden min for bare finne noen andre som kan hjelpe ham. Og sist, og absolutt ikke minst skulle jeg ønske jeg ikke hadde denne ubehagelige angsten hele tiden. Denne angsten som får meg til å røyke mer enn en skorstein og som gjør meg ukonsentrert, urolig og fjern. Selvsagt skulle jeg ønske jeg kunne leve uten denne angsten, men jeg klarer og å leve med denne angsten og det er det viktigste for nå.
Og ja, jeg skal gifte meg til høsten. Med verdens mest herligste gutt. Som ser hele meg og elsker hele meg. Som ikke liker min sykdom, men som aksepterer den og det som følger med den. Som hjelper meg gjennom vonde dager. Som styrker meg og tror på meg. En som tror at jeg en dag skal bli helt frisk, og de dagene jeg ikke klarer å tro det selv, så tror han for meg.
Jeg har nå noen måneder vært dagpasient ved dpset i kommunen. Jeg har gått tur, spilt ballspill, brent bål, lest aviser, slappet av, lekt og spist mye god mat. Jeg har gått fra å være hjemme hver eneste dag til å to dager i uka være med andre. Være sosial, bevege meg og få nye inntrykk. Ved schizofreni er hverken for lite eller for mye inntrykk bra, men en balanse er bra. Jeg føler jeg har funnet denne, og selv om jeg fortsatt blir sliten av å være på dpset så gjør det godt. Selv om jeg har angst hver morgen før drosjen kommer og henter meg så er det deilig å gjøre noe, noe som helst annet enn å bare sitte hjemme. Jeg trives, og det beste ved det hele, jeg hadde noe å ta ferie i fra. Jeg kunne si, nå har jeg ferie. Ikke det at jeg ikke ville være der, men det var noe å ta ferie fra. Det var noe som gjorde meg litt mer normal, litt mer likestilt. Jeg hadde ferie, slik som alle andre.
Jeg begynner på skole til høsten. Jeg skal ta opp sykepleien igjen. Begynner på nytt, i håp om en enklere start. Jeg vet helt ærlig ikke hvordan det skal gå. Jeg gruer meg for å ikke mestre det. Jeg gruer meg for at jeg enda en gang skal treffe veggen, og jeg vet, at denne gangen kommer det til å skje i all for høy hastighet, for jeg har ikke tenkt å gi meg med det første. Jeg har tenkt å kjempe til siste slutt, for dette vil jeg klare. Selv om jeg ikke vet om det er sykepleier jeg vil bli, vet jeg at jeg må gjøre noe. Jeg kan ikke bare bli sittende som en pasient. Jeg er lei av å bare være en pasient. Jeg vil være noe mer, noe annet også. Jeg kan godt være pasient, for det er jeg, og det har jeg godtatt, men jeg har behov for å være noe annet også. Jeg har behov for å være noe mer. Så jeg gleder meg, og gruer meg til studiestart. Jeg vet ikke hvordan det vil gå, men jeg det er noe annet, noe mer.
Så dette er hvordan det går. Jeg gleder meg til i morgen, jeg gleder meg til framtiden. Jeg lever, jeg er ikke bare i live. Jeg elsker mer enn jeg hater. Jeg ønsker å leve mer enn jeg ønsker å dø. Jeg er stabil og levende. Jeg er fornøyd.