Alle endringer starter med små steg

Jeg prøver å gjøre noe med livet mitt. Som jeg sa til ei venninne på facebook i dag, når jeg føler at ingen andre kan hjelpe meg må jeg jo gjøre det selv. Og det er jo egeninnsatsen i behandling som teller. Det behandlingsteamet kan komme med er bare en liten prosent i forhold til hva jeg må gjøre.

Her om dagen var jeg så sliten at jeg hadde vondt i hele meg. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg nesten de få gangene jeg våknet, bare for å snu meg på sofaen igjen for å sove videre. Men den ene ganga jeg våkna fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe med dette. Så jeg fikk med mannen min og gikk tur. Det var ikke lange turen, men det var begynnelsen på noe. Og jeg har fortsatt, omtrent hver dag siden å gå tur. Bare for å komme meg ut, få frisk luft, skifte fokus og få bevegd meg. Og nå har jeg holdt på i cirka en uke og det er så deilig å komme seg ut. Jeg gleder meg til turen, og det gjør noe med energinivået mitt.

Fra i morgen av så skal jeg prøve meg på litt sunnere frokost. Ikke at frokosten min har vært usunn, iallfall ikke de dagene jeg har vært på jobb. Men en endring til. Så, om et par måneder er planen å slutte å røyke. Alt steg for steg for enhver (stor) endring starter med et lite steg.

Jeg vil ikke ha dere nå!

Jeg vil ikke ha dere nå! Gå bort! Jeg vil være lykkelig!

Jeg hadde det flott, var med gode venner og var noe jeg anså som lykkelig da stemmene begynt å suse i hodet. Det passet meg dårlig. Jeg kunne ikke klare å være både der og med stemmene i kveld. Jeg kjente det. Det kom til å bli bare stemmer eller bare verden. Jeg valgte verden.  Jeg sa til stemmene mine: Jeg vil ikke ha dere nå! Gå bort! Jeg vil være lykkelig! og de forsvant!

Det er første gangen jeg har opplevd at jeg har kontroll over mine egne stemmer i hodet. Det var veldig spesielt og veldig godt. Jeg tror denne opplevelsen vil endre mye i livet mitt.