En som het en

Her sitter jeg med macen min. Jeg tenker på at jeg burde lest gjennom oppgaven min som jeg snart skal levere inn, men jeg havna heller inn her på bloggen min. Jeg skulle egentlig bare inn og sjekke feeden om jeg hadde noen interessante innlegg der jeg ville lese. Det hadde jeg selvsagt og. Jeg leste min gode venninne Christine sin blogg og leste dette innlegget. Hun skriver Uten nett hadde mitt nettverk bare vært verk. Og jeg skjønner godt hva hun mener med det, tror jeg. Jeg vet iallfall hva jeg mener med det. Christine skriver om ensomhet. En som het en. Jeg syns det er så fint å dele det opp slik. Annie Riis har skrevet en bok som heter En som het En. Det er en diktbok. Jeg skal og snart selge diktboka mi. Den er på vei i trykken. Det er spennende. Der har jeg skrevet litt om en som het en min. Og mange av de andre diktene du finner her på bloggen.

Jeg har følt mye på ensomhet. Joik i Norge la ut bildet under og jeg fikk det opp i min feed på facebook. Det stakk så i magen at jeg har stjelt det og legger det ut her. 

Det var sjeldent jeg hadde noen å overføre sanger med. Jeg tror ikke at det var på grunn av at jeg hadde dårlig musikksmak. Jeg hørte jo på Rosa Helikpoter av Peaches jeg og. Likevel hadde jeg sjeldent noen å dele sanger med. Telefonen min hadde infrarød og jeg var en av de første til å få blåtann og faktisk.

Når man ikke har noen å dele sanger med, med hjelp av infrarød eller blåtann så har man sjeldent noen å være med ellers heller. Så det hadde jeg ikke. Noen ganger hadde jeg det som jeg tidligere har skrevet så hadde jeg mange å være med når folk trengte hjelp med leksene eller noe lignende, men ikke sånn ellers. Derfor sier jeg som Christine: Uten nett hadde mitt nettverk bare vært verk. Jeg brukte nettet til alt det var verdt. Jeg fikk venner. Venner jeg fortsatt har (litt) kontakt med. Jeg er venn med mange av dem på facebook, følger dem på instagram og snapchat. Ja, noen har jeg til og med mobilnummeret til. Selv om jeg kanskje ikke har like mye kontakt med dem som jeg hadde kontakt med da jeg var 15 år så har jeg fått nye nettvenner. De er like gode venner som IRL-venner. Jeg bare er ikke med dem på ordentlig vil noen si. Jeg vil si det kanskje er dem jeg er mest med på ordentlig. De gode venninnene jeg har på nettet er lette å være med. De forventer ikke at jeg skal møte dem da og da. De forventer ikke at jeg skal smile og være hyggelig når jeg møter dem på gata for jeg møter dem ikke på gata. Jeg slipper at de vinker til meg og jeg ikke vinker tilbake på grunn av at jeg ikke har sett dem på grunn av mitt dårlige syn. Jeg skal forresten få nye briller. Bestilte dem i dag.

Min nettvenner har jeg plukka ut selv. Det er ikke pliktvennskap. Det er vennskap jeg selv ønsker å ha, ikke bare vennskap jeg burde ha fordi vi er i samme sosiale omgangskrets eller være ektemenn er venner. Jeg liker mine nettvenner. De tåler hele meg. Jeg har valgt dem så godt ut at de tåler meg på både gode og dårlige dager. Det er jeg takknemlig for.

Nå begynner jeg å få venner, steg for steg i mitt «virkelige» liv. Jeg kan telle tre nye venner. De er jeg veldig takknemlige for og. Venner er viktig for meg. De er viktige for meg om det er venner jeg «bare» skriver med, venner jeg skriver mest med men av og til møter eller venner jeg nesten bare møter og sjeldent skriver med.

Det er godt å ha venner på nett, men for meg er det viktig å ha venner IRL og. Det har vært en mangelvare i mange år. Jeg har fått venner og mistet venner. Jeg har fått venner og de har flyttet fra meg. Vennene mine vil studere. Det skjønner jeg godt, men det gjør likevel veldig vondt når de velger å flytte bort. De velger jo ikke bort meg. De velger bare noe annet og det klarer jeg veldig godt å skjønne, men det gjør likevel vondt.

Et skap av venner kan kanskje få bort en som het en, men man kan være like ensom med et skap av venner og. Av og til tar det bare en venn til å få bort en som het en, andre ganger kan ikke et helt skap av venner fjerne en som het en. Men det er en helt annen historie og fortjener et helt annet blogginnlegg. En som het en som ligger inni er vondere og vanskeligere enn en som het en som ligger utpå. Men jeg er iallfall veldig takknemlig for alle vennene mine uansett hvordan jeg holder kontakten med dem. Jeg er glad i dem og, også dem jeg ikke har kontakt med, men det gjør vondt. Det kan gjøre vondt å være glad i vennene mine jeg har kontakt med og, spesielt når de har det vondt. Jeg håper jeg kan gjøre en forskjell i deres liv for de gjør en forskjell i mitt liv.

Jeg er takknemlig og ikke like ensom som før.

Ensom og venneløs.

Jeg føler meg så veldig, veldig ensom og føler meg så fryktelig venneløs. Her om dagen møtte jeg en mann, en mann som alltid har mast hull i hodet på meg, en skikkelig irriterende mann som jeg faktisk ikke liker i det hele tatt. Og nå overså han meg helt. Svarte ikke da jeg sa hei eller noen ting. Så ikke på meg en gang, og vi satt rett ved siden av hverandre. Normalt sett hadde han prata og prata og prata om totalt uinteressante ting. Men nå sa han ingenting. Og, jeg vet jo at jeg burde være glad til, men det gjorde faktisk vondt. Kanskje kan man si at karma is a bitch, siden jeg ikke likte han. Men, jeg var da alltid hyggelig mot han.

Jeg vet at jeg ikke er en av dere lengre, jeg vet at jeg bare er noen. At jeg egentlig ikke betyr noe, men jeg skulle ønske du, dere, noen iallfall kunne vise at dere brydde dere. Selv om dere faker det så er det bedre enn ingenting. Smil, hils, ett eller annet. Bare vis at jeg fortsatt eksisiterer, for av og tli tviler jeg på det. Av og til stikker jeg en gaffel i meg selv for å se om den går rett gjennom, for hvis den gjør det er det helt sikkert at jeg er usynelig. Men den gjør aldri det og det betyr jo bare at jeg er synlig, men at ingen bryr seg.

Jeg har snart bursdag og jeg er så veldig, veldig redd for at ingen skal ville feire den med meg. Redd for at ingen skal virkelig gratulere meg med dagen. Bare copy/paste en hilsen på facebook-veggen slik folk gjør til alle vennene sine. Og ja, jeg vet jeg har ordentlig gode venner som bryr seg om meg og sånt, iallfall noen, og de husker nok bursdagen min. Problemet mitt er bare at alle de jeg er sånn skikkelig glad i bor så langt borte og ikke har mulighet til å komme i bursdagen min.

Du har sagt at du ikke kan komme i bursdagen min, og det er helt greit, for jeg ville egentlig ikke ha deg der. Jeg inviterte deg bare for høflighetens skyld, men likevel gjør det vondt å tenke på at du ikke tar deg tid til å komme. Det handler bare om piroriteringer. Og jeg blir atter en gang nedprioritert av det. Jeg burde jo være vant med det og kanskje er jeg det og, men det gjør likevel vondt. Så innmari vondt. Jeg er jo egentlig ikke glad i deg, jeg klarer bare ikke la være og være glad i deg. Og det gjør og så innmari vondt.

Jeg fant bildet under på instagram her om dagen og jeg lagra det. Ikke fordi jeg er så veldig enig, kanskje mer fordi jeg er så veldig uenig. Jeg er et menneske, jeg trenger kontakt med mennesker og. Er det feil eller? Jeg trenger å føle at andre enn Gud er glad i meg. Jeg trenger annerkjennelse fra andre. Jeg trenger en klem av og til. Jeg trenger kontakt med andre mennesker og, ikke bare Gud. Jeg er ensom!

Er jeg ikke en av dere lengre?

Er jeg ikke en av dere lengre? Blir jeg ikke inkludert, invitert og regna som en av dere lengre? Er jeg ikke med i gjengen lengre? For jeg blir ikke invitert, ikke inkludert, ikke regna med. Hvis jeg i det hele tatt får vite om at ting skjer på forhånd så blir jeg iallfall ikke invitert, men som oftest så får jeg bare vite i etterkant at ting har skjedd. Jeg er liksom ikke lengre noe naturlig del av den sosiale gruppa vi var og som dere enda er uten meg. Og, får å være helt ærlig så savner jeg det. Ikke fordi jeg savner dere så veldig. For jeg var/er kanskje ikke like glad i dere alle sammen. Og noen av dere skulle jeg ønske jeg egentlig aldri ble så veldig glad i. Men, jeg savner å være en del av et fellesskap. Det fellesskapet. Jeg savner å bli invitert, inkludert og regna med. Nå vet jeg ikke hvem jeg er lengre. Jeg føler meg som ingen. Ubetydelig. Verdiløs. Bortkasta. Jeg føler alt jeg har invistert og lagt i vennskapet vårt er bortkasta. Alt jeg har ofra og gjort for felleskapet, hvor høyt jeg satt pris på dere, alt dere betydde for meg. Ja, alt er bortkasta. Jeg skulle bare ønske noen kunne ta insj og invitere meg, inkludere meg, regna med meg. Men vårt vennskap var vel bare et pliktvennskap. Det betydde vel ingenting. Det var vel bare fordi vi hadde et felles oppdrag. Jobba for samme sak. Gjorde det samme. Og da ble det naturlig at vi var sammen, men nå begynner jeg å tvile på at vi i det hele tatt noen gang har vært venner.