Jeg må si det til meg selv.

10388637_10152649014891179_5687353871053910215_nNå holdt jeg på å begynne å skrive dette innlegget på nynorsk, men det vil jeg ikke utsette dere for, så blir på bokmål dette og. Men, som overskrifta sier, jeg må si det til meg selv. Jeg må rett og slett minne meg selv på det, jeg vil ikke være fornøyd med å kravle når jeg har muligheten til å fly. Jeg vil fly, lette, flakse over alt det vonde. Sette meg i høyden og se ned på at problemene mine, det vonde, all sykdommen blir knust som mauren under en sko. Og hvem som knuser? Jo det er min Gud og meg!

Men, som sagt, jeg må minne meg selv på det. I dag er visst en vond dag. Ikke like ille som søndag, men vonde. Jeg har vonde tanker, vonde følelser. Derfor var det så bra at jeg mimra litt på facebook og så at det i fjor på denne dagen delte jeg bildet over på facebook og jeg vil det skal være sant. Eller, det er sant! Jeg skal fly, må bare få tørka vingene først.

Svart på hvitt, og nå litt grått

På Facebook har jeg noe som heter «On this day» og det gjør at jeg kan gå tilbake og se hva jeg har gjort på facebook denne datoen her de årene jeg har vært på facebook. Og i dag som de fleste andre dager så gjorde jeg dette, men i dag fant jeg noe som var litt annerledes enn det det pleier å være. Jeg fant en status for fem år siden der det bare stod «Svart på hvitt» og jeg visste med en gang hva det betydde og bladde tilbake i bloggen min til jeg kom til dette blogginnlegget her: Svart på hvitt: psykose. Det handler kort fortalt om hvordan jeg reagerte da jeg fikk høre at jeg sleit med psykoser. Hvordan jeg ikke ville at det skulle være en del av meg, hvordan jeg ikke ville ta hensyn. Nå, fem år senere har jeg valgt å kalle dette innlegget her «Svart på hvitt, og nå litt grått» rett og slett fordi verden ikke er svart på hvit selv om jeg har fått en psykose-diagnose. Selv om jeg visste at det kom den dagen for fem år siden, så var det et sjokk, det var det. Men, nå, fem år senere så er det ikke så ille. Jeg lever et liv jeg er ganske fornøyd med mesteparten av tiden. Ja, jeg har slutte på sykepleiestudiene, to ganger, men vet dere hva? Det er jeg glad for. Jeg har funnet noe mye mer interessant, noe jeg trives med, noe uten like mye press og strev. Ja, kanskje klarer jeg ikke studere på fulltid, for det går sånn akkurat nå på deltid, men jeg jobber og går i behandling og. Pluss at jeg har et rikt sosialt liv. Å få det psykosestemplet var kanskje der og da noe av det verste som har hendt meg, men nå, nå er det ikke så ille. Selvsagt ville jeg vært foruten, selvsagt vil jeg være frisk. Men livet er ikke en dans på blomstrede enger under blå himmel uten en slik diagnose eller stempel heller. Så, dette er faktisk et innlegg som jeg ikke bare skriver for min egen del, men og for andre. Hvis noen der ute skulle få et stempel, eller en diagnose eller noe, og det føles som om verden er over, at det ikke er noe vits å fortsette lengre, at dette er slutten. DET ER IKKE DET! Se, jeg lever enda, fem år senere, og jeg lever et enda bedre og rikere liv enn jeg gjorde da. Du trenger ikke være redd. Og dette gjør jeg iallefall ikke til vanlig, men hvis dette innlegget traff meg, og du føler for det; send meg en mail på eneogalene@gmail.com da.

Ikke bare deaktivere, men å slette

IMG_2185

I høst, vinter, i fjor så har jeg hatt veldig lyst til å deaktivere, nei, ikke bare deaktivere, rett og slett slette livet. Ja, rett og slett, jeg har hatt lyst til å dø. Ikke bare sånn «åh, alt hadde vært bedre om jeg var død»-tanker, mer konkrete planer om når, hvor og hvordan. Det har vært vondt for meg, og enda verre for de rundt meg tror jeg nok. Jeg har vel enda ikke kommet til det stedet hvor jeg kan si jeg er glad for at noe slikt ikke skjedde. Men jeg kan vel si at jeg er mer der jeg har lyst til å deaktivere enn å slette livet.

Men ja, livet er bedre nå, mye bedre. Heldigvis. Jeg har vært redd for å si det tidligere fordi jeg er så redd for at det skal bli dårlig igjen og det vet jeg at det en dag blir og. Du tenker kanksje at jeg er negativ nå, men jeg vil ikke si jeg er det, jeg er bare realist. Men, nå som jeg er litt mer oppe enn det jeg var på slutten av året i fjor så kan jeg si at selv om jeg vet at det blir dårlig igjen så gjør ikke det så mye.

Tingen er at jeg må nyte livet mens det er godt. Det nytter ikke å gå og tenke «Det blir dårlig igjen, det blir dårlig igjen, det blir dårlig igjen.» Nei, jeg må «glemme» det og heller nyte livet som det er nå. Og selv om livet ikke er sommer-godt, så er det iallefall ikke jeg dø-vondt. Jeg har mye å se fram til egentlig. Jeg har mye godt i livet mitt. Og jeg føler vel egentlig at jeg burde være fornøyd, men det vet jeg ikke helt hvordan jeg skal klare å være når livets mørke side kommer og tar meg med ujevne mellomrom. Men, akkurat nå, kanskje ikke i morgen, kanksje ikke om en uke, men akkurat nå, vet jeg at livet er litt verdt å leve for, og litt verdt er bedre enn ikke verdt.

Selv om livet gjør vondt, så har vi en god Gud.

I dag satt jeg og tenkte på om jeg skulle oppdratere statusen min på facebook med noe slikt som at selv om livet gjør vondt, så har vi en god Gud, og det er godt! Men jeg har ikke gjort det. Fant heller ut at jeg skulle blogge litt om det etter å ha hørt sangen He knows av Jeremy Camp. Her kommer teksta til sangen.

«He Knows»

All the bitter weary ways

Endless striving day by day

You barely have the strength to pray

In the valley low

And how hard your fight has been

How deep the pain within

Wounds that no one else has seen

Hurts too much to show

All the doubt you’re standing in between

And all the weight that brings you to your knees

[Chorus:]

He knows

He knows

Every hurt and every sting

He has walked the suffering

He knows

He knows

Let your burdens come undone

Lift your eyes up to the one

Who knows

He knows

He knows

We may faint and we may sink

Feel the pain and near the brink

But the dark begins to shrink

When you find the one who knows

The chains of doubt that held you in between

one by one are starting to break free

[Chorus]

Every time you feel forsaken

Every time that you feel alone

He is near to the brokenhearted

Every tear

He knows

He knows

[Chorus]

Av og til kan vi føle oss mutters alene med problemene våre, men vet dere hva ?!?!? Som de synger i sangen, He knows, Han veit hvordan det er! Han veit hvordan det er å ha det vondt. Han har faktisk vært menneske Han og! Og Han var ikke et hellig menneske, eller Han var kanskje det, MEN, Han hadde følelser slik som oss (Joh 11,35). Og Han tok faktisk på seg all vår smerte og sykdom på korset (Jes 53,4-5). Så Han vet faktisk hvordan det er, og Han er MED deg i smerten! Og når vi finner ut at Han er med oss OGSÅ når vi har et nedbrutt hjerte (Sal 34,19) og ikke bare når livet vårt er helt på topp, da kan vi finne stor trøst i Gud og Jesus og mørket kan begynne å krympe.

Jeg sier ikke at Gud fikser alt alltid på 1, 2, 3, men jeg sier at Gud er en STOR trøst, og når du tenker at Han vet ikke hvordan det er å være meg, han skjønner ikke hvor vondt jeg har det. Så husk, Han var der, Han er der og Han vet.