Jeg er sjalu på deg

Ja, jeg vet vel egentlig ikke hvem du er. Du er vel egentlig ingen, men jeg innbiller meg at du finnes. Du som får god hjelp. Du som har et støtteapperat rundt deg som fungerer. Du som har et nettverk rundt deg som vet hva de skal gjøre. Du som blir tatt på alvor. Jeg føler det er så mye som mangler i livet mitt. Eller, jeg har det allermeste egentlig, en flott ektemann, en fin mor, en bra menighet, fin jobb, mange venner, noe nære, andre fjerne, men mange nok av begge delene. Ja, flotte, gode dyr har jeg og. Men jeg har vondt og jeg føler ikke at jeg blir tatt på alvor fordi alle disse tingene er på plass liksom. Av og til skulle jeg ønske jeg ikke fungerte så godt som jeg gjør rett og slett fordi jeg tror det hadde vært lettere å få hjelp om jeg ikke gjorde det. Som jeg tidligere har sagt så har jeg det tøft fordi jeg er tøff og jeg lider meg gjennom det fordi det er det jeg er god på. Så ja, jeg sier det rett ut, jeg er sjalu på deg! Du som får hjelp, du som får det du trenger, du som ikke må kjempe for alt, selv om du sikkert og har kjempet og det sikkert bare er meg som ikke klarer å ta meg sammen nok eller noe slikt. Kanskje jeg ikke fortjener hjelp …