Redd

I går svikta kroppen min litt. Hele kroppen gjorde vondt. Jeg klarte ikke å sitte, og nesten ikke gå eller stå og reise meg. Alt gjorde så vondt. Det var nok fordi jeg var sliten. Jeg har hatt en miniversjon av det de forgje dagene, men ejg har oversett det litt. Ikke tenkt på at det var et tegn på at kroppen var sliten. Men i går hadde jeg ikke noe valg annet enn å kaste årene og legge meg i senga og slappe av. Og selvom kroppen gjorde skikkelig vondt, så var det litt godt å bare ligge, selv om jeg var skikkelig redd. Redd for at det skulle vare, redd for at det ikke bare var litt slitenhet. Men i dag er jeg mye bedre. Kroppen er litt mørbanka og jeg er litt trett og sliten. Men den fryktelige smerten er heldigvis vekke. Selv om jeg ikke helt har stått opp enda, noe jeg egentlig ikke hadde planer om å gjøre heller, så er denne dagen til nå mye bedre enn i går.

Ellers er jeg fortsatt litt redd. Redd for at kroppen skal bli mer sliten. Redd for å ikke klare å fullføre studiene. Redd for at jobben skal bli litt for mye. Redd for det meste egentlig. Jeg har jo vært så sliten den siste tiden at jeg har ikke orket å lese noe særlig. Orker ikke å bla i boka, orker ikke bevege øynene. Orker ingenting nesten. Men jeg håper på at det er en forbigående fase.

Reklamer

Å tenke framsiktig

Å tenke framsiktig (hvis det er noe som heter det i det  hele tatt da?) er noe jeg ikke liker. Jeg vil leve i nuet, bare danse og være fri! Men jeg ser jo at det er en fordel og tenke framsiktig. Jobbe mens man er oppe, så hvis man skulle falle igjen, så har man jobba opp en liten grunn så fallet ikke blir så stort. Men kjedelig, ja det er det! Jeg vil jo være fri! Jeg vil at slik jeg har det nå skal vare evig, at jeg aldri faller igjen. Jeg vil leve som at jeg aldri faller igjen. Men jeg vet og at om jeg gjør det, lever som om jeg aldri faller igjen vil fallet bli mye større enn om jeg jobber nå som jeg er oppe med å lage en grunn. Men det går vel an å gjøre begge deler, gjør det ikke? Leve i nuet, og beskytte framtiden. Det tenker jeg at jeg vil, jeg må bare finne ut hvordan jeg skal gjøre det først!

Jeg vet hvor haren hopper

og det gjør vondt.

Jeg ser tydelig at det går nedover. Jeg vet jeg har sagt det så mange ganger før. Jeg vet at jeg kanskje klager over det. Men det verste er når jeg vet det går nedover. Det er verre enn når jeg er på dypeste dalen. Jeg vet det helt bevisst, jeg har full innsikt i at ting ikke går rette veien, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å slippe. Jeg ser det som i sakte filmen at jeg faller og faller, dypere og dypere og det er ingenting jeg kan gjøre. Vær så snill, redd meg!

Ta kontrollen!

Jeg skulle ønske noen bare kunne ta kontrollen for meg. Si: Nå kan du hvile litt, du slipper å tenke på alt ansvaret, bare legg deg ned og hvil, ikke tenk på alt som må gjøres, rom som må ryddes, bøker som må leses, mat som må lages, bare hvil, jeg tar alt ansvaret, jeg tar kontrollen i livet ditt nå.

JEG TRENGER AT NOEN TAR KONTROLLEN FOR MEG, eller at noen hjelper meg å ta kontrollen selv. Når alt bare raser for lenge av gangen er det så vanskelig å komme seg opp igjen og jeg kjenner at det begynner å rase enda litt lengre ned.

Hvor går grensene nå?

Du tøyer grensene.
Du drar det for langt.
Jeg balanserer allerede på stupet,
og du står klar for å dytte.
Jeg er redd for å falle.
Jeg vet ikke hvor.
Jeg vet ikke hvorfor.
Men grensene du tøyer,
de flytter seg mer og mer.
Bare for at jeg skal holde meg opp
bittebittegranne til.
Jeg er sliten.
Jeg er redd.
Og jeg vet så alt for godt
at du drar det alt for langt.
Men likevel klamrer jeg meg til kanten.
Jeg vil, jeg vil,
men svimmelheten kommer.
Når skal jeg falle?
Når skal det skje?
Ikke la meg falle.
Ikke la meg slippe.
Jeg vil, jeg vil.
Svimmelhet gå.
Jeg må leve nå!
Men hvordan?
Men hvordan?
Hvor går grensene nå?