Hjemme igjen!

Og da var jeg endelig hjemme igjen. Eller endelig og endelig, var jo bare borte åtte dager, men er lenge nok det syns jeg. Deilig å komme hjem til en seng som ikke knirker sånn og en mann på sida av meg når jeg sover.

Det har vært en utfordrende innleggelse på det punktet at stemmene kom og angrep meg en gang. Jeg var i deres varetekt lenge og jeg var redd. Heldigvis var jeg omslutta av en fantastisk psykolog og noen gode pleiere. Jeg var virkelig redd og det gjorde virkelig vondt.

Stemmene er der enda, men de er ikke så altoppslukende. Da jeg var på DPS turde jeg ikke sove med lyset av blant annet. Det gjør jeg heldigvis her hjemme, ellers hadde jeg nok hatt en litt irritert mann. Men det at han ligger ved siden av meg i senga hjelper på tryggheten rundt det å sove. For søvn, det er livsviktig.

Jeg merker og at når jeg er på DPS sover jeg mye mindre, og det er egentlig litt deilig. Selv om det er plagsomt å våkne i seks-tida på morgenen så er det bedre enn å sove/halvsove til klokka blir ett.

Noe som har skuffet meg, men ikke overraska meg er at jeg ikke er så mye bedre enn da jeg ble lagt inn. Det er ganske skuffende egentlig. Jeg har fått beskjed om å kjenne på det vonde, trosse stemmene og å aktivisere meg. De to førstnevnte er skumle saker å gjøre helt alene syns jeg. Iallefall i begynelsen. Den siste visste jeg jo fra før av at var viktig. Men ikke alltid like lett å få til. Når stemmene er for store og kraftige er det ikke lett å «bare» aktivisere seg. Da er det lettere å gjøre som stemmene sier, selv om jeg egentlig vet at det er en dårlig måte å takle det på. Men de blir jo mer stille når jeg gjør som de sier, så jeg skjønner godt at jeg gjør det, samtidig som jeg vet at de blir mektigere da.

Men nå sitter jeg her like klok og stemmefull som for en halvanne uke siden, eneste forskjellen er at jeg er sint. Sint fordi det ikke hjelper meg noe å være innlagt på DPS. Sint fordi jeg føler at jeg bare er på oppbevaring. Selvsagt er jeg takknemlig for at jeg hadde noen rundt meg som kunne være der når stemmene angrep. Men jeg skulle ønske jeg kunne fått litt hjelp slik jeg takle ting som det hjemme heller enn å bli innlagt. Derfor har meg og min mor bestemt oss for å begynne å kjempe for at jeg skal få noe hjelp som funker. Hvordan vi skal gjøre det vet vi ikke helt enda. Men vi skal nok få det til. Så hvis noen har noen tips til behandlingssteder eller former eller hvordan man går fram, så sier vi tusen takk!

Godt/vondt

Den siste tida har jeg hatt det veldig bra. Ikke sånn overnaturlig, syklig bra, men godt bra, normalt bra, som et helt vanlig menneske-bra, hvis du skjønner hva jeg mener. Det har vært godt, jeg har nyt det, nyt å bare være meg og å ha det bra. Men så kommer det vonde, som en sky foran sola. Som noe som kveler gleden innen fra og ut. Det gjør vondt. Jeg blir litt trist, litt urolig. Kjenner på angsten. Vil helst ikke være alene. Vil helst bare ligge i armkroken til mannen min og føle meg litt trygg. For det er der jeg føler meg mest trygg, i armkroken til mannen min.

Det største nedlaget med å plutselig få det vondt, må være at jeg har skrytt villt og hemningsløst av at jeg har det bra. Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg gjør det, for det blir jo bare dårlig igjen uansett. Jeg hadde jo gledet meg til timen hos behandleren min i morgen, gledet meg til å si at det fortsatt går bra. Men det virker det som jeg bare drite i nå.

Å gå fra å glede seg til livet og se fram til en ny dag har jeg gått til å heller ikke ville stå opp, grue meg til å være alene, ville selvskade og sove. Men, siden det alltid blir dårlig igjen når jeg har det bra, betyr ikke det at det alltid vil bli bra igjen når jeg har det dårlig, eller? Jeg håper det.

Og god jul skal du ha!

Det er vel ingen hemmelighet at jeg har grua meg til jul, og alt det styret. Men nå som julafta er i morgen er jeg plutselig veldig rolig. I kveld skal vi på kino og se Hobbieten (endelig!) Og fra i går av har jeg hatt besøk av verdens beste mamma (nemlig min.) Hun reiste nettopp og min kjære mann kom hjem igjen. Jeg er i skrivende øyeblikk ganske sliten, men life must go on! Jeg har det relativt bra tror jeg. Men har egentlig ikke så mye å meddele. Ville bare ønske alle leserne mine en riktig god jul!

Sorg og smerte

Det er så mye som gjør så vondt, spesielt det å ikke ha en far. Det er langt mye verre enn å stryke på eksamen som jeg også nettopp har gjort. Dagen etter bryllupet kom det til meg. Det var pappa som skulle ha følgt meg opp til alteret. Selvsagt er jeg virkelig glad for at min kjære bror ville følge meg opp. Jeg er glad i ham, det er ikke det, men det er jo en fars oppgave. Jeg kjenner jeg har en sorg i hjertet, og tillater jeg meg å kjenne på den så gjør det veldig veldig vondt. Heldigvis klarer jeg å velge å ikke føle på den, da kjenner jeg bare en liten umsk følelse i hjertet, men kjenner jeg på den, da gjør det så vondt at jeg ikke klarer å la være å grine.
Heldigvis er jeg lykkelig på bunnen, jeg er jo nygift! Så sorgen er ikke så vond, jeg står på god grunn. Jeg er heldig, selv uten en far.

Å ha noen å snakke med

Jeg tror at å ha noen å snakke med er ekstremt viktig, og kan være veldig godt. Ihvertfall syns jeg det. Selv om det man snakker om kanskje ikke er så veldig godt, så hjelper det å snakke. Jeg merket dette veldig godt da jeg var innlagt. Jeg har savnet noen å snakke med, og der hadde jeg folk å snakke med hele døgnet om jeg ville. Selvsagt, alle var ikke like gode å snakke med. Noen var bare helt håpløse, men jeg hadde også gode samtaler som gjorde en forskjell i livet mitt. Jeg hadde samtaler som hjalp meg videre. Jeg hadde samtaler som gjorde at jeg kom meg gjennom dagen/natta. Jeg hadde spesielt to samtaler som hjalp meg veldig mye. Den ene var etter at jeg motvillig hadde tatt medisinene mine første dagen, og den andre var ei natt jeg var veldig urolig.
I den første samtalen snakket vi løst og fast om det meste, spesielt bryllup. Og så smart som denne pleieren var så dro hun fram hvor viktig det var at jeg spiste, sov og tok medisinene mine. Jeg skulle jo gifte meg. Da var det viktig. Dette ble tankegangen min hele veien, det var derfor jeg gjorde ting. Kun fordi jeg skal gifte meg. Det var en gyldig unnskyldning til å gjøre mot det stemmene sa jeg skulle gjøre.
Den andre samtalen var en kveld/natt jeg hadde veldig mye stemmekaos og ikke kunne få slappe av. Og når jeg har stemmekaos er det ikke alltid hva vi snakker om som er så viktig, men at vi snakker som er viktig. Så denne samtalen handlet om alt fra stemmer til studie til barn til bryllup, og det var en god samtale. Pleieren forstod meg og tok meg på alvor. Hun hadde troa på meg og oppmuntret meg til å studere samtidig som hun forstod at jeg hadde noen handicap når det kom til å studere. Hun gav råd og gav av seg selv og fortalte om sin egen studietid. Det var godt å høre på, og det gjorde meg mer rolig og klar for å starte å studere.
Og nå, nå som jeg er ute i det virkelig livet savner jeg dette å ha noen å snakke med. Men heldigvis har jeg en god kontakt på DPSet som har sagt at vi skal ha ordentlige samtaler fra nå av, og ikke bare ha en «Hvordan føler du at det går her»-samtale.
Så jeg er heldig. Jeg har folk og snakke med, og har ikke du det så anbefaler jeg deg virkelig å oppsøke noen du kan snakke med for det er viktig, det er godt og livsforandrende om man finner den rette og har du ikke funnet den rette så be om noen andre å snakke med. Det er viktig!

Letter to daddy

Hey daddy I just came to talk

I?m getting married soon

And you won?t be there

My brother is going to walk me down to the aisle

It was supposed to be you

But you won?t be there

And that is a sad thing

I?m going to miss you that day

I want to take a picture with you and mom

I want you to be proud of me

I want you to meet my boyfriend

I want you to like him

And me

I want you to show your love to me

I want you to be here

Hvordan går det egentlig?

Ja, det lurer du kanskje på? Jeg føler jeg skylder mine lesere en liten oppdatering om hvordan det egentlig går siden jeg blogger så lite for tiden. Og den eneste grunnen til at jeg blogger lite for tiden er fordi jeg har det bra. Det er ikke så mye å blogge om, og blogger jeg blogger jeg på den positive bloggen min, og vil du ha adressa til den så si i fra.
Jeg går fortsatt på medisiner og de holder alt i sjakk. De får meg til å kunne leve noe såkalt normalt. Jeg sliter fortsatt med noen ting. Høye lyder, skremmende høyder og en smule angst, men det er levelig. Selvsagt skulle jeg ønske jeg kunne gå på kino uten å føle ubehag for de høye lydene, men det minner meg bare for mye om hvordan det er å stemmekaos. Selvsagt skulle jeg ønske jeg kunne gå opp i stilas uten å være livredd for å falle ned å skade meg, men forloveden min for bare finne noen andre som kan hjelpe ham. Og sist, og absolutt ikke minst skulle jeg ønske jeg ikke hadde denne ubehagelige angsten hele tiden. Denne angsten som får meg til å røyke mer enn en skorstein og som gjør meg ukonsentrert, urolig og fjern. Selvsagt skulle jeg ønske jeg kunne leve uten denne angsten, men jeg klarer og å leve med denne angsten og det er det viktigste for nå.
Og ja, jeg skal gifte meg til høsten. Med verdens mest herligste gutt. Som ser hele meg og elsker hele meg. Som ikke liker min sykdom, men som aksepterer den og det som følger med den. Som hjelper meg gjennom vonde dager. Som styrker meg og tror på meg. En som tror at jeg en dag skal bli helt frisk, og de dagene jeg ikke klarer å tro det selv, så tror han for meg.
Jeg har nå noen måneder vært dagpasient ved dpset i kommunen. Jeg har gått tur, spilt ballspill, brent bål, lest aviser, slappet av, lekt og spist mye god mat. Jeg har gått fra å være hjemme hver eneste dag til å to dager i uka være med andre. Være sosial, bevege meg og få nye inntrykk. Ved schizofreni er hverken for lite eller for mye inntrykk bra, men en balanse er bra. Jeg føler jeg har funnet denne, og selv om jeg fortsatt blir sliten av å være på dpset så gjør det godt. Selv om jeg har angst hver morgen før drosjen kommer og henter meg så er det deilig å gjøre noe, noe som helst annet enn å bare sitte hjemme. Jeg trives, og det beste ved det hele, jeg hadde noe å ta ferie i fra. Jeg kunne si, nå har jeg ferie. Ikke det at jeg ikke ville være der, men det var noe å ta ferie fra. Det var noe som gjorde meg litt mer normal, litt mer likestilt. Jeg hadde ferie, slik som alle andre.
Jeg begynner på skole til høsten. Jeg skal ta opp sykepleien igjen. Begynner på nytt, i håp om en enklere start. Jeg vet helt ærlig ikke hvordan det skal gå. Jeg gruer meg for å ikke mestre det. Jeg gruer meg for at jeg enda en gang skal treffe veggen, og jeg vet, at denne gangen kommer det til å skje i all for høy hastighet, for jeg har ikke tenkt å gi meg med det første. Jeg har tenkt å kjempe til siste slutt, for dette vil jeg klare. Selv om jeg ikke vet om det er sykepleier jeg vil bli, vet jeg at jeg må gjøre noe. Jeg kan ikke bare bli sittende som en pasient. Jeg er lei av å bare være en pasient. Jeg vil være noe mer, noe annet også. Jeg kan godt være pasient, for det er jeg, og det har jeg godtatt, men jeg har behov for å være noe annet også. Jeg har behov for å være noe mer. Så jeg gleder meg, og gruer meg til studiestart. Jeg vet ikke hvordan det vil gå, men jeg det er noe annet, noe mer.
Så dette er hvordan det går. Jeg gleder meg til i morgen, jeg gleder meg til framtiden. Jeg lever, jeg er ikke bare i live. Jeg elsker mer enn jeg hater. Jeg ønsker å leve mer enn jeg ønsker å dø. Jeg er stabil og levende. Jeg er fornøyd.

Å ville gifte seg

Jeg har en drøm om å bli frisk og når jeg blir frisk skal jeg gifte meg med verdens beste mann.
I lengre tider har det gått bra og vi begynner å tenke på bryllup. Jeg tenker på det, snakker om det, drømmer om det, begynner så vidt å planlegge. Ja, jeg er lykkelig, men så er det alltid denne lille tanken om hva hvis jeg får tilbakefall, det har skjedd så veldig mange ganger før, hva om det skjer igjen. Jeg er så veldig veldig redd for at jeg ikke skal være frisk. Men takk Gud for alle de gode dagene jeg har og fy så lyst jeg har til å gifte meg.