Jeg kan ikke si

Jeg kan ikke si at jeg elsket deg. For jeg vet ikke om det er sant. Kanskje jeg elsket den rollen du hadde. Kanskje jeg elsket deg. Jeg kan ikke si hva som var var. Var det deg eller papparollen jeg elsket?

Jeg kan ikke si om du var en snill pappa eller en slem pappa. Jeg husker ikke. Det er stygt å lyve, så jeg sier ingenting.

Jeg kan ikke si så mye om deg. Jeg kan si du var min pappa, men om du var pappa med stor eller liten p, det kan jeg ikke si. Jeg husker ikke om du fortjener den store p’en.

Jeg kan ikke si om jeg elsket deg, eller elsker deg. Det eneste jeg vet og kan si er at jeg savner deg, hva enn du var. Og det kan jeg si uten å lyve.

Wake me up when September ends

«Wake me up when September ends» er det en sang av Green Day som heter. Den syns jeg passer veldig godt på hvordan jeg føler det nå. Jeg har kanskje «sovet» de to siste månedene og nå er på tide og våkne, men det hjelper ikke å sove, ting blir ikke bedre når en våkner. Husker da pappa døde (for ja, dette er enda et innlegg om den etterlengta pappaen min) da skulle jeg ønske mamma aldri hadde vekka meg, at jeg bare kunne sovet for alltid.

Så nå, da august kom lata jeg som ingenting da pappa hadde hatt bursdag, fikk til og med telefon av tante angående det, men jeg lata som ingenting. Orka ikke å forholde meg til det. Og så kom september og det ble 16 år siden pappa døde og jeg lata fortsatt som om ingenting hadde skjedd. Men nå klarer jeg ikke å late som ingenting mer. Jeg har sprukket. Alt gjør for vondt, jeg savner pappaen min! Jeg savner følelsen av å ha en pappa bare, en som lever liksom. En som kan hjelpe med ting, en som en kan prate til. Bare en pappa.

Pappa, du døde så alt for tidlig, ikke bare var du ung, men du døde for tidlig i mitt liv og. Jeg syntes det var urettferdig, og det syns jeg ennå! Jeg vil bare at du skal være her, her i livet mitt. Jeg husker da jeg var liten så drømte jeg om at du ble levende igjen. Det skjedde jo med Lasarus i Bibelen. Og selvom jeg vet at det har gått lang tid, og at alle er på et annet sted i livet så drømmer jeg fortsatt av og til om at du skal bli levende igjen. Jeg savner deg nemlig sånn og det gjør så vondt. Jeg vet ikke om livet hadde vært så mye bedre om du hadde levd, kanskje, kanskje ikke, men jeg hadde iallefall hatt deg.