Jeg blir ikke noe bedre kristen av å gå i kirka

Dette innlegget vet jeg ikke helt hvordan jeg skal formulere, men jeg prøver nå likevel. Jeg snakka med en i går og vi kom inn på dette med at jeg syns det er så innmari vanskelig å gå i kirka. Og han sa noe som for meg gjør det mye lettere å syns at det er vanskelig å gå i kirka. Han sa nemlig det at i kirka så skal de ofte ha en til å tenke (og føle) så mye. Det blir sagt og gjort ting som gjør at en skal tenke over ting. Og det er ikke bra for meg. Jeg trenger ikke tenke og føle mer enn det jeg allerede gjør. Det er et evig kaos i hodet mitt fra før av, jeg trenger ikke flere tanker eller følelser som gjør det hele verre. Og selvsagt er det av og til bra å tenke over ting og kirka gjør ingenting galt når de forkynner som de gjør (som oftes) men jeg trenger ro i hodet mitt. Jeg trenger ikke masse input som forvirrer meg og gjør meg engstelig (tror jeg).

Egentlig var det en lettelse at han sa de ordene som han gjorde. For jeg har følt meg skikkelig fæl som ikke har klarer å være tilstede i kirka når jeg er der, og av og til ikke vil dra dit i det hele tatt. Men, jeg blir ikke noe bedre kristen av å gå i kirka, jeg vil nesten tørre og påstå at jeg blir en «dårligere» kristen av å gå i kirka for mye for jeg får alt dette med Gud oppi halsen for det gjør så vondt å være der. Og det er ikke det Gud har tenkt for mitt liv. Gud har tenkt at det skal være godt å være med han. Så jeg gjør ingenting galt om jeg ikke går i kirka og heller velger å være hjemme en kveld. Det er mitt forhold til Han som teller, ikke hvor mange ganger jeg går i kirka.

Å vente …

Å vente, ja det er det jeg har gjort den siste uka, venta på telefoner fra den ene og den andre, bare for å få høre at vi snakkes over helga, og så i morgen, og så enda en gang i morgen, for så å vite at DPS her er fullbooka, for så å vente enda litt mer, for så å be dem søke til et annet DPS og nå venter jeg på svar angående det. Jeg hater å vente på slike telefoner, det sliter i hele meg. Jeg klarer ikke slappe av et minutt. Og med en fastlege som jobber omtrent hele døgnet nytter det ikke å tenke at nå er klokka tre, så telefonen kommer ikke i dag. Nei, jeg må vente helt til jeg legger meg. Ha lyd på telefonen om natta, i tilfelle han ringer tidlig neste morgen. Våkne tidlig om morgenen for å vente på at han ringer. Vente hele dagen, passe på at telefonen har dekning hele dagen. Ha nerver hver gang det tikker inn en melding. Er det et tapt anrop som ikke kom gjennom på grunn av dårlig dekning? Jeg blir helt dårlig av dette. Vondt i magen, brukt opp en hel dorull på under et døgn. Tørr ikke legge telefonen i lomma, redd for å miste dekninga, redd for å ikke høre at det ringer, må gå med den i hånda hele tiden, eller legge den i vinduskarmen med best dekning. Guri, som jeg gleder meg til han har ringt, selv om det sikkert blir lenge til. Sist ringte han vel i åtte-tida på kvelden. Det er ganske sent det. Iallfall når man står opp halv ni om morgenen for å vente på telefonen. Og Guri, som jeg gruer meg til han har ringt, tenk om det ikke er plass til meg noe sted. Tenk om han sier jeg er for frisk. Tenk om han sier at vi kan vente. Tenk om jeg bare må lide meg gjennom livet enda litt til. Jeg sier ikke at alt blir bedre med en innleggelse, men det finnes et håp i meg om at det skal hjelpe. Om at ting kan bli litt bedre med litt hjelp, en timeout, noen å snakke med, litt miljøskifte. Ett eller annet. Ett eller annet må hjelpe, jeg orker ikke lide meg gjennom livet stort lengre.

Å velge livet

Min fastlege har i lengre tid sagt: «Du må velge å leve.» Og får å være helt ærlig så har jeg hatet den setningen. Velge å leve? Nei, jeg vil ikke det, jeg vil heller velge å dø, det er bare så veldig, veldig skummelt. Og planen min var hele tiden å gjøre det i går. På 17. mai, siden alle flagga så fint da. Tenkte det ville være en fin dag å dø på, sånn siden alle flagga, og gravene ble pynta til 17. mai uansett. Alt stemte liksom. Heldigvis(?) så satt jeg på facebook på søndag og bladde nedover feeden helt til jeg så noe som skulle endre livet mitt ganske mye. Du vil kanskje tro at det var et visdomsord eller noe slikt, men nei. Det var noe mye viktigere (for meg.) 31. juli kommer det nemlig ny Harry Potter-bok. Og ja, jeg er fanatiker når det kommer til Harry Potter så jeg sendte melding til mannen med en gang og spurte om jeg kunne kjøpe den. Og han fant ut hvor den var billigst i Norge og jeg fikk bestilt den. Dette høres kanskje litt flåsete ut, og dere tenker kanskje ikke at jeg kunne hatt det særlig ille hvis dette var den tingen som har gjort at jeg velger å leve. Men, helt fra jeg begynte å lese Harry Potter på barneskolen så har Harry Potter-serien vært en stor grunn til at jeg har holdt meg i live. Jeg har jo hatt nødt å vite hvordan det går. Tro meg, barneskolen og ungdomsskolen var TØFF! Jeg ønsket flere ganger å gjøre slutt på alt. Men jeg kunne ikke, for jeg visste jo ikke hvordan serien endte. Det er flere år siden siste bok kom ut nå, men nå, endelig så får jeg forhåpentligvis litt godfølelse igjen av å åpne og sluke en bok. Selvsagt har jeg opplevd det i etterkanta også, men ikke slik at jeg bare må leve for å vite hvordan det går.

Det rette valget?

Jeg har slitt skikkelig med å holde meg i live de siste dagene/ukene. Men jeg har klart det! Alle (fastlegen, AAT og kontakten min i kommunen) har bedt meg nærmest på deres kne om at jeg skal levere fra meg alle medisinene jeg har for å kunne avslutte livet. Men jeg har ikke villet, ikke før i dag. I dag var jeg hos fastlegen og sa at jeg ville gi fra meg dem. Så planen er å levere dem på onsdag før jeg skal inn på DPS. Håper jeg klarer å gjøre det uten å finne på noe dumt. Jeg tror jeg har tatt det rette valget.

Opp og ned er visst ikke like langt

Det er nemlig så veldig mye lengre opp enn ned visst. Og nå kjente jeg at dette egentlig var et ganske vanskelig innlegg å skrive, men jeg skal gjøre mitt beste.

Ting gikk veldig bra, helt til det ikke gjorde det lengre. Eller, det gikk bra, også kom plutselig det noen selvmordstanker flyvende som ble til planer som jeg (u)heldigvis klarte å si til kontakten min i psykisk helse i kommunen, som kontakta fastlegen min som kalte meg inn på teppe dagen etter. Vi ble vel enige om at vi ikke skulle ta noe innleggelse der og da fordi jeg skulle på tur de to dagene etterpå. Så snakka jeg med legen når jeg kom tilbake igjen på morgenen og vi ble enige om at en innleggelse kanskje var lurt, men da jeg snakka med akutteamet så var ikke det et tema engang. Og da jeg var hos legen igjen senere på dagen syns han det gikk så mye bedre at det ikke var nødvendig. Jeg vet ikke om jeg er 100 % enig, men la gå. Får iallefall tettere oppfølging nå denne uken. Skal til kontakten min i kommunen på onsdag og fastlegen på fredag. Planene mine ble avlyst og jeg har begynt å røyke igjen, men jeg lever iallefall og alle er enige at det er bedre å røyke enn å dø. Jeg vet ikke helt hvordan ståa er nå, men jeg får vel bare ta tida til takke og vente på at det bedres før det blir verre igjen, for det er visst så mye lengre opp enn ned.

Overdrivelse?

Okei, jeg overdreiv kanskje i mitt forgje innlegg da jeg presterte å publisere dette bilde og gav det tittelen meg og behandlerapperatet, men jeg var frustrert og lei meg.  Alle er ikke i mot meg, selvom jeg føler meg litt forlatt da behandleren min syns det er greit at det går over en måned mellom hver gang vi møtes, og kontakten min i psykisk helse skal være borte i en måned. Typisk akkurat nå når jeg trenger henne. Heldigvis har jeg min kjære fastlege igjen da, en som aldri svikter meg. Han gir bare ikke opp. Jeg var hos han i går og da tok vi ørten forskjellige blodprøver til for å finne ut om det vonde er noe fysisk galt med meg. Noe inni meg håper det er noe fysisk som er veldig lett å fikse, ikke noe innvikla tidskrevende som tar hele livet å holde i sjakk. Tenk om jeg bare kunne tatt noen tabletter, en liten kur også var alt godt og vondten var vekke. Tenk hvor himmelsk!

Dønn ærlig: Jeg har vondt!

3561_0011

Jeg har en smerte inni meg. Jeg har det egentlig bra, men jeg har denne smerten. Den sitter i hodet, magen, brystet, armene, beina, ja de fleste plassene. Det gjør vondt. Men jeg har det jo egentlig bra. Det er en smerte jeg vil skade vekk, men jeg vet jo at selvskading ikke er bra, også har jeg det jo egentlig bra, så jeg kan jo ikke gjøre noe.

Jeg trenger noen å snakke med, men jeg har enda ikke rukket å gå innom legekontoret å få en time hos fastlegen, og behandleren min har jeg bare i gruppa, så jeg kan ikke ta det opp med henne, og kontakten min i psykisk helse har jeg slutta å ha timer med. Og jeg føler ikke jeg kan si det til noen, for alle tror jo jeg har det bra, og det har jeg jo egentlig og. Jeg er lykkelig, jeg har bare så vondt, og det er ikke noe godt.

Men til alle dere som virkelig kjenner meg, jeg har det egentlig bra.

Og til alle i hele verden, hva gjør man når man har så vondt utenom å skade seg?

Jeg ville bare si: Jeg lever enda!

Jeg ville bare si at jeg enda lever, at jeg har vært hos fastlegen min, og er det er mann som er fantastisk i mitt behandlingsapperat så er det han. Han ringte likså godt til AAT og snakka med de, men de var ute på tur, så de ringte han opp igjen etter jeg hadde gått, og de ringte meg igjen, og skal komme opp her i ett-to-tida så får vi se hva som skjer etter det. Viktigest: Jeg lever enda!