Er jeg virkelig så stygg?

Jeg savner den tida da jeg raste ned i vekt, savner den tida jeg kunne gå dager uten å spise, savner tida da folk kommenterte at jeg var blitt tynnere. Jeg savner den tida, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få det tilbake. Jeg er alt for glad i mat, og i feil mat, og alt for lite glad i å trene. Desverre. Og desverre hater jeg kroppen min og meg selv mer og mer. Jeg er syklig overvektig. Det er ikke bare litt valpefett det er snakk om. Det er snakk om sykelig overvekt. Det er ille. Jeg merker det i knærene når jeg går. Jeg er alltid sliten. Jeg hater meg selv, jeg hater kroppen min. Jeg passer ikke inn i den. Det er virkelig ikke meg. Det går mer og mer opp for meg hvor stygg jeg er. Jeg blir på gråten når jeg ser bilder av meg selv, ser jeg virkelig slik ut? Er jeg virkelig så stygg? Jeg savner den gamle meg. Jeg vet at vekt ikke definerer hvem du er, men siden jeg er feit føler jeg meg svak, som en taper. Helt fryktelig. Jeg savner til og med tida da alt gikk ut på å ikke spise. Det var bedre enn nå i alle fall.

Reklamer

MAT MAT MAT

Jeg er så drittlei! Jeg orker rett og slett nesten ikke mer mat nå. Jeg spiser og spiser og blir ikke mett. Har ikke vært mett en eneste dag her i jula, og jeg har spist en god del. Både ser, føler og vet at jeg har lagt på meg MASSE! Det vises på vekta, det vises på dobbelhaka, det vises på magen. Det er ekkelt ekkelt ekkelt.  Og det verste er at jeg bare vil ha mer mat, vil spise, spise, spise. Jeg blir ikke kvalm, jeg kan trykke i meg middag etter middag, kake etter kake og jeg blir ikke kvalm. Lille julafta hadde jeg tre middag på rappen og jeg ble ville ha mer! Jeg er så lei, så lei.

Det er nesten så jeg savner den tida da stemmene styrte over min egen vilje og nekta meg å spise. Jeg savner i alle fall tida der jeg merket buksene ble for store, jeg savner tida da folk kommenterte jeg hadde tatt av meg. Ingen kommenterer at du har lagt på deg. Det betyr at du er stygg og feit. Jeg hater å være stygg og feit. Det er nesten, bare nesten slik at jeg har lyst å slutte å ta medisinene mine bare for å oppleve det igjen. Selvsagt er stemmestyret plagsomt, vondt, skadelig, ja kanskje farlig, men man blir ikke feit av det! Jeg kunne gå dagevis nesten uten mat. Jeg trengte ikke å stappe noe i meg hele tiden, jeg trengte ikke mat, jeg kunne fint gå uten mat. Jeg kunne farte rundt hele natta og bruke energi. Jeg trengte ikke mat. Jeg var ikke sulten. Jeg var sterk, stemmene gjorde meg sterk. De hjalp meg å stå imot fristelsene. Jeg savner dem. Jeg savner å kjenne at klærne blir større, at jeg blir mindre. Jeg savner komplimentene. Jeg savner å føle meg vel. Jeg savner stemmene. Men likevel vet jeg, innerst inne, at det er egentlig ikke verdt det. Jeg vet det er skadelig, jeg vet det er farlig, men likevel, jeg savner det og jeg klarer det ikke alene. Jeg er ikke sterk nok alene. Kanskje blir det bedre når jeg kommer tilbake til hybelen, der slipper jeg å ha mat rundt meg hele tiden. Da slipper jeg å spise. Ingen mat i skapet – Ingen mat i magen. Jeg vil være sterk, selv uten stemmene. Jeg vil føle meg vel, og jeg trenger ikke være dødstynn for å føle meg det, jeg trenger bare å ikke være feit som nå. Jeg savner å være vakker.