Jeg kjenner det enda.

Jeg kjenner det enda. Stedet der du kyssa meg. Det brenner. Svir. Gjør vondt. Jeg blir kvalm av tanken. Tankene. Tankene på hva som hendte den gang. Tanken på hva som hendte nå. Nei, jeg orker ikke skrive mer, for jeg kjenner det enda.

Reklamer

Et monster.

Jeg har så lyst å si noe. Fortelle noe. Egentlig rope det ut. Men jeg får det ikke til. Får ikke sagt noen ting. Jeg bare har det inni meg og det gjør så vondt. Men jeg kan ikke si det, vil ikke si det. Det er får vondt, for ekkelt, for fælt, for rystende. Det ligger bare inni meg, som et stort altoppslukende monster. Det er fælt!

De siste dagene har jeg gått inn og ut av meg selv. Fram og tilbake. Fått falshbacks og dissosiert. Og det har vært fælt. Frytkelig. Vondt. Søvnen forsvant. Appetitten forsvant. Jeg forsvant. Jeg følte meg røsket i biter. Ødelagt. Som om jeg hadde gått i stykker. Alt gjorde vondt.

Heldigvis har jeg funnet meg litt tilbake. Plukket opp bit for bit. Styrt og limt sammen de bitene jeg har funnet. Og det er ikke noe kunstverk. Det er ikke vakkert limtsammen med gull. Det er rotete og humpete limt sammen. Alt bare for å holde ut litt til. Et øyeblikk til.

Jeg prøver å puste, men alt jeg klarer er å tenke, føle og se for meg hva som hendte. Det som hendte for over ti år siden. Som plutselig fikk nytt liv. Som lå der i dvale inni meg helt til nå nettopp, da det våknet og ble et monster. Et vondt monster.

 

Første skoledag

Jeg må jo si noe om første skoledag. Det var PAIN! Jeg hatet det. Det gav meg flashbacks om tida i Stavanger. Alle de vonde dagene der. Bråket i audiotoriumet minnet meg om stemmekaos og jeg var nesten nådd maks slitsomhetsgrensa før jeg gikk inn i det. Jeg var så sliten av å grue meg. Og jeg hadde god grunn til å grue meg. Det gikk verre enn jeg hadde forventet! Jeg kjente ingen, og ble heller ikke kjent med noen. Småpratet litt med noen, men følte meg ikke helt hjemme. Og jeg gruer meg sånn til i morgen. Vil dette noen gang blir bedre? Hele dagen i dag har jeg ligget å ville slutte på skolen. Skjønner ikke hvordan jeg skal takle det. Det er så mye lesing, og så mye å sette seg inn i, så mye nytt. Gud hjelpe meg!