Jeg har normale følelser

Jeg har normale følelser, jeg vet det bare ikke selv. Jeg trenger å bli fortalt hva som er normalt og ikke. Jeg er nærmest som en følelsesbaby. Jeg vet ikke forskjellen på rett og galt, normalt og unormalt, friskt og sykt.

Jeg husker en gang for mange, mange år siden så spurte jeg en venninne: «Er det normalt å føle det slik her?» For jeg hadde ikke peiling. Hva er normal glede og hva er normal tristhet? Jeg vet ikke helt enda, men jeg lærer meg det. Steg for steg så finner jeg ut av litt mer av hva som er rett og galt, normalt og unormalt og friskt og sykt.

Men hverken Norge eller Roma var ikke bygd på en dag, det vil ikke min kunnskap om følelser heller være og jeg kommer til å trenge og trenger hjelp til det. Det er ikke lett å vite hva som er normalt når man har vært unormal hele livet.

Så bær med meg om jeg ikke vet hva som er rett eller galt, normalt eller unormalt, friskt eller sykt. Det er ikke med vilje. Det er ikke sykeliggjøring av meg selv. Det er rett og slett mangel på kunnskap.

Og det var godt

Først kom sulten, så kom kvalmen som et stjerneskudd fra himmelen. Jeg sprang til doen satt meg ned, brakk meg et par ganger før jeg stakk fingeren i halsen og spydde. Og det var godt. Bli kvitt litt mat, bli kvitt litt ekkel mat. Ekkel mat som blander seg i magen min. Det var ikke tom der, jeg trenger ikke mer mat, for det var ikke tom der. Jeg kan leve på det litt til. Sult er en falsk følelse.