Jeg har normale følelser

Jeg har normale følelser, jeg vet det bare ikke selv. Jeg trenger å bli fortalt hva som er normalt og ikke. Jeg er nærmest som en følelsesbaby. Jeg vet ikke forskjellen på rett og galt, normalt og unormalt, friskt og sykt.

Jeg husker en gang for mange, mange år siden så spurte jeg en venninne: «Er det normalt å føle det slik her?» For jeg hadde ikke peiling. Hva er normal glede og hva er normal tristhet? Jeg vet ikke helt enda, men jeg lærer meg det. Steg for steg så finner jeg ut av litt mer av hva som er rett og galt, normalt og unormalt og friskt og sykt.

Men hverken Norge eller Roma var ikke bygd på en dag, det vil ikke min kunnskap om følelser heller være og jeg kommer til å trenge og trenger hjelp til det. Det er ikke lett å vite hva som er normalt når man har vært unormal hele livet.

Så bær med meg om jeg ikke vet hva som er rett eller galt, normalt eller unormalt, friskt eller sykt. Det er ikke med vilje. Det er ikke sykeliggjøring av meg selv. Det er rett og slett mangel på kunnskap.

Reklamer

Jeg må ha hatt det fryktelig

Jeg har bledd gjennom gamle papirer fra type ungdomsskolen+ og det er mye fælt der altså. Veldig mye ensomhet, veldig mye mobbing. Iallefall var disse to tingene en stor del av meg på ungdomsskolen. Jeg har side opp og side ned med grusomme dikt og fortellinger fra ungdomsskolen. Jeg hadde det rett og slett ikke greit der. Jeg hørte ikke til, passa ikke inn. Men jeg finner og noen papirer som jeg virkelig håper er litt eldre. Det er mest tegninger. Eller kanskje ikke mest, men en god del tegninger og. Jeg kjenner hvordan det gufser i meg da jeg ser noen av tegningene. Det ene får jeg skikkelig vondt inni meg av å se på fordi jeg vet at da jeg tegna den hadde jeg vondt. Skikkelig vondt og var virkelig redd. Husker ikke når det var. Husker lite fra fortida mi, og det er det kanskje en grunn til og. Jeg er nesten litt glad at jeg ikke husker på til daglig hvor vondt jeg hadde det. Hadde jeg gjort det tror jeg jeg hadde blitt bitter. For jeg vil ikke si at jeg er bitter for det som har skjedd nå. Jeg har fortrengt det, på både godt og vondt.

På ungdomsskolen hadde jeg det fælt fordi omstendighetene rundt meg var fæle, på videregående hadde jeg det fælt fordi hjernen min var så ødelagt om jeg kan si det at det var mye mer mellom himmel og jord for meg enn for kanskje mange andre. Om hjernen min var så ødelagt fordi jeg hadde det så fælt på ungdomsskolen eller om det hadde hendt likevel. Det vet jeg ikke. Men det jeg vet, det er at jeg aldri vil tilbake til slik jeg hadde det på ungdomsskolen, videregående eller tida da jeg var fulltidsstudent på hybel. Ikke at jeg vil ha det slik jeg har det nå heller, men, jeg vil iallefall ikke tilbake.

2015-10-05 21.06.17

Jeg husker ikke at jeg skrev dette, men jeg husker følelsen, følelsen av å ikke orke, følelsen av støyet i ørene, som jeg forsåvidt har enda. Følelsen av at null kontroll. Heldgvis har jeg gjennvunnet kontrollen. Heldigvis så har ting utvikla seg litt, i noe jeg tror er rett retning.

2015-10-05 21.06.32

Dette husker jeg heller ikke når jeg skrev. Jeg håper det er på videregående+ for jeg vil ikke at jeg skal ha opplevd dette mens jeg bare gikk på ungdomsskolen, og jeg tror nok heller ikke det er fra ungdomsskolen på grunn av skrifta. Men det sier så veldig, veldig tydelig hva stemmene, og jeg, sier når de er som verst. Jeg velger å tro at dette kanskje er i perioden hvor jeg studerte borte og var helt alene med stemmene mesteparten av tiden. Uansett, det gjør vondt å lese, det vekker opp vonde følelser og minner. Jeg savner det ikke.

2015-10-05 21.06.57

Dette lurer jeg på om er fra ungdomsskolen kanskje, muligens videregående. Det er rett og slett hvordan jeg følte (føler) at jeg blir ønsket velkommen av en ny dag. Jeg har flere ganger tegnet monstre, men dette er rett og slett et av de frykteligste jeg har sett jeg selv har tegnet. Det ser kanskje ikke så ille ut, men jeg husker følelsen bak, og jeg kjenner fortsatt ofte på den følelsen.

2015-10-05 21.06.39

Når jeg ser dette bildet og ser at det er tegnet på samme ark som forgje så tror jeg nesten helt sikkert at det er fra videregående. Rett og slett fordi jeg husker dette som mitt første forsøk på å tegne stemmene og hvordan de fungerte. De var liksom så skremmende, og i «ekko» altså det var ekko på den ene stemmen som gjorde at det hørtes ut som mange. Og ikke la deg lure av smilet til han til venstre, ser du ikke at han har sylskarpe tenner?

2015-10-05 21.05.27

Dette er nok fra 10. klasse+, rett og slett fordi det er på nynorsk. Og jeg tror det er lagd før første gangen jeg innrømte at jeg hadde angst som var i russetida på videregående. Det er nemlig en mann de ikke visste om da, og jeg kalte han Angst, for det var det han var. Angst er borte nå, han har drukna. Ikke det at jeg ikke har angst lengre, men nå vet jeg det er angst, jeg trenger ikke en figur eller skikkelse for det. Nå er angst angst og ikke noe mer. Selv om det fortsatt er smertefullt og skremmende så vet jeg hva det er og jeg gjør det ikke mer skummelt og skremmende enn det det egentlig er. Jeg prøver iallefall å ikke gjøre det mer skremmende og skummelt, for jeg syns det allerede er ganske så skummelt og skremmende.

2015-10-05 21.06.48

Dette er det verste bildet. Jeg har spart dette til slutt. Det er av en dame tror jeg, og jeg har scrollet ned slik jeg slipper å se hvor ansiktet egentlig skal være. For jeg husker denne skikkelsen. Den pleide å følge etter meg da jeg gikk på internatskolen jeg gikk på et år på videregående. I virkeligheten var hun og hennes medsammensvorne hvite, men jeg kunne jo ikke fargelegge hvit på  hvit, derfor ble hun svart. Jeg husker frykten når jeg måtte gå ute alene. Jeg husker hvordan jeg ringte mamma eller løp bare jeg skulle gå over skolegården etter mørkets frembrudd. Jeg husker hvordan disse damene følgte etter meg da jeg sprang over skolegården. Jeg husker likene i trappegangen. Jeg husker de døde utenfor døra til rommet mitt. Jeg husker de døde under senga. Jeg var rett og slett livredd det året. Jeg blir nesten svimmel av å tenke på det, og det jeg blir enda svimlere av er at ingen egentlig tok meg på alvor.

Psykisk syk og kristen

Livet er ikke alltid lett, og av og til er det faktisk veldig vanskelig. Det har jeg opplevd i mange år, på forskjellige måter. Og i den siste tida så er det depresjonen som har plagd meg veldig. Og å leve med psykiske vansker er vanskelig, og å leve med psykiske vansker og å leve med Gud er vanskelig, i alle fall for meg er det det. Ikke fordi det er feil eller synd og være kristen og psykisk syk, men fordi det kompliserer mitt forhold til Gud.

 

Gud skal jo være, og er en god Gud, men hvorfor opplever jeg da så mye vondt. Gud skal jo helbrede, og han helbreder og faktisk (Sal 103,3), men hvorfor blir ikke jeg helbreda? Gud skal jo være, og er trøsteren (2. Kor 1,4), men hvorfor finner jo ikke jeg trøst i Gud? Gud har lova oss håp (Jer 29,11), men hvorfor finner ikke jeg håp i Gud?

 

Jeg har ikke noen gode svar på spørsmålene egentlig. Og svarene mine holder hvertfall ikke mål etter min egen standard, spesielt ikke når jeg er nede og trenger virkelig føler jeg trenger svarene.

 

Men, det er ikke Gud sin skyld at jeg opplever så mye vondt. Gud straffer på ingen måte noe menneske med å sende vonde ting til dem (Rom 10,13). Gud er god selv om jeg har det vondt! Gud helbreder, jeg har selv opplevd å blitt helbreda i ryggen en gang. Det var fantastisk. Jeg tviler ikke et sekund på at Gud kan helbrede. Derimot så tviler jeg på at Gud vil helbrede meg. Kanskje jeg bare er en av dem som aldri blir helbreda, det finnes jo dem og. Eller kanskje Gud bare har en plan med det jeg går gjennom nå, og at helbredelsen kommer når den planen er ferdig og jeg er klar for det. Jeg har faktisk prøvd å være «frisk» en stund, det er noe av det rareste jeg har vært med på. Jeg gikk fra å høre masse stemmer i hodet en dag, til å ikke høre en eneste stemme neste dag. Det var faktisk veldig forvirrende og vondt. Det hadde kanskje ikke vært slikt hvis det var Gud, og ikke medisiner som gjorde meg «frisk», men det har fått meg til, i gode perioder vel og merke, å ikke være så lei meg for at jeg ikke har blitt helbreda egentlig. Men i de tyngste periodene så syns jeg faktisk det er helt fryktelig urettferdig!

 

Er man langt nok nede, finner man ikke trøst i noe, man er for syk til å finne trøsten. Kanskje burde man klare å finne trøst i Gud, det er jo en overnaturlig trøst, ikke vet jeg. Men jeg vet, av erfaring og av å ha lest det, at av og til er man for syk til å finne trøst. Det samme gjelder med håpet. Av og til er man så langt nede, og ting virker så håpløst at man rett og slett ikke klarer å se håpet. Og det er det vondeste jeg har opplevd sykdomsmessig, det å ikke finne håp i Gud. Det har gjennom mine tøffeste perioder vært det eneste som har holdt meg, det at jeg kan finne håp i Gud. Det står jo skrevet i Bibelen, boka jeg tror på at Han har håp for oss (Jer 29,11), men likevel klarer jeg ikke å se det. Det gjør vondt det.

 

Håpet i Gud er ikke noe vi bare har, eller for mange er det nok det. Fordi vi er lært opp til at vi har håp i Gud, og vi derfor da bare setter håpet vårt til Gud uten å tenke over det. Men håpet må plasseres i Gud, og ikke noe annet. Det er en aktiv handling, ikke noe passivt. Så min oppfordring er å sette håpet i Gud, selv uten noe håp, men dette kommer jeg tilbake til litt senere.

 

Er det synd å ha vonde følelser? Nei, Gud skapte oss med følelser. Jesus hadde også følelser, han hadde til og med vonde følelser (Joh 11,35). Han lot seg bare ikke bli grepet av dem. Og det bør vi og prøve å la være å gjøre, men det er ikke en enkel sak. Jesus var perfekt, han klarte det, men vi er «bare» mennesker, og det å ha vonde følelser er ikke synd, det er hva vi gjør med dem som har noe å si.

 

Men er det da feil å være psykisk syk, liksom, er det synd? La meg stille deg et annet spørsmål, er det synd å knekke beinet? Grunnen til du blir syk kan kanskje være synd. Bakgrunnen til du knekker beinet kan være synd. Fyllekjører du moped og kræsjer er det synd. Men selve bruddet er ikke synd. Det samme med å være psykisk syk. Det er ikke synd å være syk. Men grunnen til at du har blitt det kan være synd. Men, svært få har skyld i egen sykdom. Sykdom kommer og går, og det har den alltid gjort siden syndefallet (1. Mos 3,17), og vil alltid komme til å gjøre til fram til den nye jorden og den nye himmelen kommer og.

 

Men hvorfor kompliserer psykisk sykdom livet med Gud? Jo, jeg har nevt det litt allerede. Dette med håpet vet du. Og å miste håpet, håpet og troen på at det kan bli bedre, selv om Gud har sagt at Han er håpets gud (Rom 15,13). Han har også lovet fred, framtid og glede så lenge vi holder oss hos Herren, men når alt dette blir revet bort, og en ikke kan få fred, ikke føler at livet har en framtid verdt å leve, og en er ute av stand til å føle glede. Da syns jeg folk flest burde forstå at det kan komplisere livet med Gud. Og det kompliserer livet med Gud på mange måter.

 

Det kompliserer for eksempel lovsangen for meg. Lovsangen går ut på å prise Gud, gi Gud ære og å love han som det så fint heter. For det første gjør det vondt å loveprise en Gud en føler seg milevis unna på grunn av at løftene hans virker så fjerne og uaktuelle i livet ens. For det andre inneholder ikke lovsang bare lov, det innholder og mye faktakunnskaper om hvordan Gud er. Og, i allefall for meg, gjør det vondt langt inne i hjerterota mi og synge at Gud for eksempel er håpets Gud, at han er løftenes trofaste Gud, hvor stor og nær Han er, når Han føles så fjern og virker så makteløs.

 

Det kompliserer også undervisning og taler. Det gjør vondt å høre på hvor god og flott Gud er, når en ikke føler det. Det blir nesten som med lovsangen. Det kan rett og slett gjøre meg sint og lei meg, men kanskje er de vonde følelsene også lengsel. En lengsel etter Gud og følelsen av hvor godt det er og å være nær Gud.

 

Bønn blir regelrett vanskelig. Hvordan skal jeg kunne be til en Gud som er så fjern. Jeg gjør det. Fordi jeg vet han hører bønn (Sal 4,4), selv når vi ikke tror. Jeg kan fint be for andre, de fortjener det jo! Mine svakheter kan godt gå ut over meg, det er ikke så farlig, men når mine svakheter begynner å gå ut over andre, da blir det urovekkende for meg. Jeg vil ikke at andre skal gå glipp av forbønn, bare fordi jeg ikke har et godt forhold til Gud. Men vanlig, dagligdags bønn bli vanskelig. Å be for maten, om å få en god dag, om Guds beskyttelse, ja, hva er egentlig vitsen? Gud er jo så fjern uansett.

 

Ofte når vi har det vanskelig, når vi blir psykisk syke, skylder vi på djevelen. Men hva om det hverken er Gud eller djvelen sin skyld. Tenk om det bare er sjelen som ikke har fått nok pleie i det siste. Vi kristne er veldig opptatt av hvordan ånden har det. At vi må ha et godt åndelig liv. Og kroppen, Den Hellige Ånds tempel er i alle fall noen flinke til å ta vare. Men sjela derimot. Den tenker vi ikke så mye på til vanlig. Det er først når vi merker at det er noe galt vi kanskje tenker på det, og ikke alltid da heller. Selv har jeg bare hørt forkynnelse om sjelen, og viktigheten av å ta vare på den én gang, og det var veldig nylig. Vi mennesker kan ikke velge å bare være kropp, bare ånd eller bare sjel, vi kan heller ikke velge å bare være to av tingene, vi er alle tre, ånd, sjel og legeme, i den rekkefølgen. Og sjelen trenger akkurat som ånden og kroppen å bli trent og få føde. Uten trening blir man sløv og uten mat blir man avmagret, eller enda verre begynner å spise ting som ikke er bra en.

 

Selv om Gud kan føles fjern og håpet er borte, og så er nesten troen og, så er han der! Selvom man tror at håpet er ute, så henger ankeret fast likevel. Hadde ankeret ikke hengt fast hadde jo båten seilt sin egen sjø. Og ankeret er jo et symbol på håp. Vi er lenka til Jesus uansett, så lenge vi har tatt i mot Han, og Han er den samme uansett hvor i livet vi er. Gud var, er og vil alltid forbli den samme (Jakob 1,17).

 

Og mens vi venter på helbredelse, hva gjør vi da?

  1. Sett ditt håp til Gud! Som jeg tidligere sa må Håpet plasseres, og dette er ikke en passiv ting. Det er et aktivt valg, og selvom du ikke føler du har et håp har du det. Ankeret henger jo fortsatt fast.
  2. Pris Gud likevel! Syng ut alle disse flotte tingene om Gud, syng om helbredelse, syng om nåde, håp, tro, liv, fred, ja syng alt det gode om Gud. Og syng som om du tror på det. Hev røsten, strekk hendene opp mot himmelen og pris Gud. Syng som om det skulle være sant for deg, og det vil bli sant.
  3. Tal Guds ord! Tal Guds ord nettopp som du priser Han, som om du skulle tro på det av hele ditt hjerte, og som om det ikke skulle finnes et spor av tvil.
  4. Gå i tro! Be og gå i tro. Gå i tro som om det allerede skulle ha hendt.
  5. Se på deg selv med Jesusbriller! Det er mye fokus på å se andre med Jesusbrillene på. Og se på dem slik Jesus ser på dem. Men du må også se på deg selv med Jesusbrillene på. Når man er psykisk syk tærer det ofte på selvbilde og selvfølelsen, men ikke la deg se ned på deg selv. Husk på at du er Guds øyensten (Sak 2,12), et bilde av Han (1. Mos 1,26) og at du i Ham er perfekt.
  6. Vær stille! Vær stille og vent på Herren (Sal 37,7). Å jobbe mot å bli frisk er viktig. Man kan ikke bare sitte på rompa og vente på å bli helbredet, man må jobbe for det selv, både med menneskers hjelp, Guds hjelp, og sin egen hjelp. Men det er en tid for alt. Derfor vær stille, og vent på Herren. Ventingen er ikke forgjeves. Styrken vil øke mens vi venter på Herren. Selv om man ikke alltid føler det. Selv om man ikke ser det før år senere. Styrken vil øke mens vi venter.

 

Hope must be placed, God must be praised