Jeg vil ikke innrømme det

Jeg vil ikke innrømme det. Vil ikke at det skal være et faktum. Vil ikke at ting skal være slik det er. Vil lyve for alle, og ikke minst for meg selv. Likevel vet jeg at jeg kommer ingen vei med å lyve, iallfall ikke til meg selv.

Jeg tror jeg begynner å bli deprimert igjen. Sånn, der var katta ute av sekken.

Det gjør vondt. Skikkelig vondt. Jeg trodde jo jeg hadde det bra. Trodde dette var gangen der det ikke skulle komme en dyp nedtur igjen. Trodde jeg skulle få være normal nå. Men  som jeg har sagt før og andre har sagt før meg. Gleden varer ikke lenge i et bipolart liv tydeligvis.

Jeg trodde det var medisinene som funka, trodde de gjorde underverk. Ja, jeg vet de bare skal ta den verste toppene og bunnene, men jeg føler med langt på bunn. Umotivert, demotivert, ikke motivert, nedlåst, avslått, utslukka, nedtrykt, ja, rett og slett på bunn.

Jeg vet det nok kommer bedre dager, men hva hjelper vel det når det alltid kommer tøffe nedturer igjen?

Reklamer

Jeg hater å lyve til deg

Jeg hater å lyve til deg, men jeg gjør det igjen og igjen. Det er fordi du spør så vonde spørsmål. Spørsmål eg ikke vil svare ærlig på. Det gjør for vondt å være ærlig. Jeg lyver for meg selv fordi sannheten gjør vondt. Jeg vet at sannheten ville vært bedre for oss begge, men den gjør så veldig veldig vondt. Det er så mye enklere å fornekte.

Svart på hvitt: psykose

Jeg sørger litt, tenker at jeg egentlig trenger å snakke med noen om det. At det er normalt å reagere. Jeg har intet sted å reagere, ingen å reagere til. Men hva ønsker jeg? Ønsker jeg å gråte? Ønsker jeg å slå i veggene? Ønsker jeg en klem og et falskt løfte om at alt skal bli bra. Hva er det egentlig jeg ønsker og hvordan skal jeg få det til. Er jeg bare ute etter oppmerksomhet? Er jeg oppmerksomhetssyk og bare trenger å bli sett? Men jeg har da vel en god grunn til å trenge noen, nesten hvem som helst, bare noen som kan trøste litt, gi litt håp, hjelpe meg å sette ting litt i perspektiv, noen som ikke tror at dette er enden på livet.

Jeg har egentlig visst det lenge, i alle fall nesten visst det, ikke helt hundre prosent sikkert, men nesten. Psykose. Det er et skremmende ord. Det har vonde, skumle og skremmende assosiasjoner. Det er alvorlig, det er skremmende, det er ikke meg! Jeg vil ikke være syk! Jeg vil være lykkelig. Danse på blomstrede enger under blå himmel. Jeg vil ikke innse realiteten! Hvorfor reagerer jeg så på det? Det er jo en ting jeg har ant lenge. Det er en ting så mange behandlere har trodd før og. Det er noe jeg har hørt til tid og annen i flere år, hvorfor reagerer jeg så sterkt når jeg får det svart på hvitt?
PSYKOSE + DEN GRØNNE = HJERTESMERTE
Er det egentlig en så big deal? Overdriver jeg? Det kom jo ikke overraskende på, men det kom så mye på en gang. Det var ikke psykose, vi sees på mandag. Det var så mye mer. Det var psykose, intervju, ny behandler, studier, symptommestring, innkallelser, hensyn, leve. Å leve mitt liv, med eller uten psykoser. Å ta hensyn til sykdommen. Jeg har visst det lenge, at jeg burde det, men nå har jeg det svart på hvitt. Det er annerledes da. Da må jeg virkelig gjøre det. Men tenk om jeg ikke vil det. Tenk om jeg vil leve livet nøyaktig slik jeg selv ønsker for det er nemlig det jeg vil! Jeg vil ikke ta hensyn til en teit sykdom, jeg vil ikke ha begrensninger! Jeg vil klare å gjennomføre studiet slik jeg har planlagt, jeg vil ikke ta hensyn, jeg vil klare det på tre år, ikke fire, ikke fem, men på tre år. Jeg vil kunne gjøre hvordan jeg vil, når jeg vil uten å tenke på søvn, mat, hvile, medisiner. Jeg har jo bare lyst å leve et helt normalt enkelt liv uten psykoser. Jeg har ikke lyst å bytte behandler, jeg har ikke lyst å være syk, jeg har ikke lyst å møte andre med lignende problem FOR JEG HAR IKKE LYST Å HA NOE PROBLEM SELV! Jeg vil ikke trenge noen spesialist i psykose, jeg vil ikke slite med det.
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle reagere slik her.