Jeg ble mobba.

Det var det jeg ble. Mobba. Jeg satt her og malte og tankene fløy. Jeg tenkte tilbake til da jeg tok male- og tegnekurs. Jeg begynte å tenke på hvordan jeg valgte bort idretten for å heller satse på kunst. Jeg begynte å tenke på hvorfor jeg gjorde det. Hvordan de behandla meg på treninga. Hvordan de drepte gleden min med idrett. Hvordan de gjorde meg utrygg, både på dem, meg og livet.

Jeg ble mobba. Jeg sliter med å ta de ordene i min munn, ja også med å skrive dem ned med mine fingre på tastaturet. Jeg ble mobba. Jeg føler jeg overreagerer. Overdramatiserer. Legger på og trekker av. Var det virkelig så ille? Ble jeg virkelig mobba? Eller overreagerer og overdramatiserer jeg?

Jeg husker ordene de sa til meg. Ordene de sa og ordene de ropte. Jeg husker smerten i magen, ja jeg kjenner på den nå. Jeg husker når du nekta å sitte på siden av meg i klassen. Jeg husker alt oppstyret du lagde. Jeg husker hvordan du og jeg hadde vært venner fra vi var knøtter begge to. Jeg husker hvordan jeg knakk sammen på gulvet. Hvordan jeg gråt. Hvordan jeg lagde oppstyr rundt det. Men hva skulle jeg gjøre? Du hadde nettopp nekta å sitte ved siden av meg i klassen. Du hadde nettopp lagd en stor scene ut av det. Du tok det ikke stille opp. Du fortalte det høyt for hele klassen. Du gjorde den dagen forjævlig. Du var med på å ødelegge skolehverdagen min. Du var med på å mobbe meg. Og vi var liksom venner …

Jeg var skoleflink. Ting gikk lett inn for meg. Men jeg jobba også hardt. Hadde jeg ikke jobba hadde jeg fått middels karakter, men jeg jobba hardt for å få bedre karakterer. De sa jeg satte for høye krav til meg selv. Jeg satt ikke krav til meg selv. Jeg gjorde bare det eneste jeg kunne. Jobbe. Jeg hadde jo nesten ingen venner uansett. Hva annet skulle jeg gjøre? Noe måtte jeg jo takle. Men nei, jeg hadde ikke høye krav til meg selv. Jeg gjorde bare det eneste jeg kunne.

Jeg husker hvordan du, dem, alle likte meg når dere trengte meg. Når det var noe dere ikke fikk til. Når jeg kunne hjelpe. Når jeg kunne brukes som fasit til skolearbeid. Når mitt arbeid kunne skrives av. Når det kunne brukes til deres favør. Når jeg kunne brukes til deres favør. Jeg husker hvordan jeg ble invitert hjem til deg. Jeg husker hvorfor jeg ble invitert hjem til deg. Det var ikke fordi du ville være med meg. Det var ikke for å være hyggelig. Det var ikke for å være grei. Det var ikke for å være med meg. Det var fordi du trengte meg. Det var fordi du måtte få ferdig den stilen. Det var fordi du visste at jeg var flink til å skrive. Det var fordi du ville utnytte meg.

Jeg hater dere ikke. Jeg hater meg selv fordi det gikk inn på meg. Men nei, jeg hater ikke dere. Hvorfor skulle jeg det? Det var jo meg det var noe galt med. Det var jo meg dere mobba.

Husker du meg?
For jeg husker deg
Av og til sterkt som flombelysningen på en trailer
Av og til svakt som vannmaling blanda ut i et vannglass
Jeg kan huske ordene du sa
Og ordene du ikke sa
Jeg husker blikkene du gav
Og blikkene du ikke gav
Jeg husker deg
Men aller helst
Skulle jeg ønske jeg kunne glemme

Glemme alt det vonde
Glemme alt det onde
Alt det vonde du gjorde
Alt det onde du sa

Jeg vet jo at vi bare var barn
Barn, tenåringer, ungdommer
Jeg vet at det ikke er så lett for voksne
Å gjøre noe med
Men de var voksne
Og vi var barn
Hvorfor gjorde de ikke noe?
Hvorfor sa de ikke noe?

Ja sa jeg skulle ønske jeg kunne glemme
Men aller helst skulle jeg ønske
At det aldri hendte

Det er dine ord, ikke mine.

Det er dine ord, ikke mine. Det er du som sier dem, ikke jeg. Jeg hadde aldri turd å ta slike ord i min munn. Du sier ord som er nærmest forbudte. Jeg ville aldri sagt dem. De overdramatiserer. De virkeliggjør. De får alt til å føles så ekte. Så kvalmende. Så stort og farlig.

Du sier det ikke var alright. At det var alvorlig. At det ikke var lov. At det var et overtramp. Du kalte det med sine rettmessige ord. Ord jeg ikke klarer skrive en gang. Ord som er for såre. For store. For alvorlige. For ekte. For sanne.

Så sant, så sant

Hvorfor har jeg det ikke bra?

Ja, hvorfor har jeg det ikke bare bra? Jeg burde jo det. Jeg har jo egentlig ingenting å klage på. Tak over hode, mat i skapet (hat), klær på kroppen. JEG BURDE IKKE KLAGE! Men jeg gjør det likevel. Jeg har det faktisk ikke noe bra inni meg, men jeg klarer ikke å forstå hvorfor, jeg har jo egentlig ikke noe særlig å klage på. Eller har jeg det? Kanskje det rett og slett bare er noe biologisk feil med meg. Kan vi late som det? Late som det ikke er noe galt, noe som har hendt jeg må snakke om, noe jeg har fortrengt eller noe slikt. Kan vi ikke late som det virkelig finnes lykkepiller. Gå til legen få en pille, ja til og med en sprøyte i baken om det trengs for å så være lykkelig. Ikke ha noen stemmer i hode, ikke ha noe angst i kroppen, ikke være lei eller sliten. Bare være lykkelig. Hvorfor er det ikke slik? Det hadde vært så godt å bare være litt lykkelig.

Ja, jeg ligger ikke lengre totalt neddopa på medisiner, stemmene er litt svakere, jeg kjenner de er der og de gjør vondt, men de styrer ikke livet, de gjør bare så veldig veldig vondt. Ønsker å kutte av meg ørene for å slippe å høre hva de sier, men vet at det ikke virker og håper virkelig jeg aldri blir så desperat! Men det gjør så vondt og i tillegg så herjer angsten så i meg. Jeg vet ikke helt hvorfor, vet ikke om det er stemmene som har satt det i gang, eller om det er stemmene som er angsten, eller om det er noe helt annet. Det er i alle fall slitsomt. Skulle jeg valgt selv hadde jeg nok sittet og kjederøykt hele tiden, bare for å tro at det hjelper. Det hjelper ikke. Det er greit nettopp når jeg gjør det, det hjelper bittelitt, jeg har noe å gjøre akkurat der og da, men med en gang røyken er stumpa så er angsten like sterk igjen. Vet ikke hva jeg skal gjøre, kunne det ha hjulpet å skade seg litt? Nei, jeg tror ikke det. Tror det ville vært like ille like etter på det og. Men hva skal jeg gjøre da? Det er det jeg lurer på hele tiden. Det jeg ønsker å gjøre er å stappe meg full av mat, kutte meg opp for å så sovne, men jeg skal ikke gjøre det. Det hjelper ikke. Jeg føler meg bare enda mer crap etter på. Men hva skal jeg gjøre da? Jo, jeg er nok så tapper, så sterk og så flink og frisk at jeg bare lider meg gjennom det. Det går vel over til slutt prøver jeg å tenke, men vil det en gang gjøre det? Jeg er helt ærlig redd for å ha det slik her resten av livet. Men, det går nok over, tenker jeg igjen.

Ja, det går nok over, det har bare ikke gjort det enda, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil rømme, reise bort, være en annen, dra et sted og bare være lykkelig, men jeg kan ikke det, det er ikke slik det funker, jeg må bare lide meg gjennom det, men hvorfor gidder jeg? Hvordan skal jeg takle dette? Vil det en dag bli nok? Kan noen bare komme inn i livet mitt, ta styringa, si hva jeg skal gjøre og gjør livet litt bedre for meg nå? Vær så snill …

Tenk om «lykkepiller» kunne gjøre en lykkelig?