Å ville fortrenge alt

Å ville fortrenge alt. Late som om intet problem finnes. Flykte fra alt. Ja, det er kanskje pinglete, men det er slik jeg reagerer, eller vil reagere. Jeg vil ikke. Jeg er et trassbarn. Midt i den verste trassalderen. Ja, der har du meg! Jeg vil nemlig rett og slett ikke mer. Jeg er lei meg, forbanna og rådvill. Men jeg kan ikke si hva som er problemet. Det er for skammelig!

Hvorfor har jeg det ikke bra?

Ja, hvorfor har jeg det ikke bare bra? Jeg burde jo det. Jeg har jo egentlig ingenting å klage på. Tak over hode, mat i skapet (hat), klær på kroppen. JEG BURDE IKKE KLAGE! Men jeg gjør det likevel. Jeg har det faktisk ikke noe bra inni meg, men jeg klarer ikke å forstå hvorfor, jeg har jo egentlig ikke noe særlig å klage på. Eller har jeg det? Kanskje det rett og slett bare er noe biologisk feil med meg. Kan vi late som det? Late som det ikke er noe galt, noe som har hendt jeg må snakke om, noe jeg har fortrengt eller noe slikt. Kan vi ikke late som det virkelig finnes lykkepiller. Gå til legen få en pille, ja til og med en sprøyte i baken om det trengs for å så være lykkelig. Ikke ha noen stemmer i hode, ikke ha noe angst i kroppen, ikke være lei eller sliten. Bare være lykkelig. Hvorfor er det ikke slik? Det hadde vært så godt å bare være litt lykkelig.

Ja, jeg ligger ikke lengre totalt neddopa på medisiner, stemmene er litt svakere, jeg kjenner de er der og de gjør vondt, men de styrer ikke livet, de gjør bare så veldig veldig vondt. Ønsker å kutte av meg ørene for å slippe å høre hva de sier, men vet at det ikke virker og håper virkelig jeg aldri blir så desperat! Men det gjør så vondt og i tillegg så herjer angsten så i meg. Jeg vet ikke helt hvorfor, vet ikke om det er stemmene som har satt det i gang, eller om det er stemmene som er angsten, eller om det er noe helt annet. Det er i alle fall slitsomt. Skulle jeg valgt selv hadde jeg nok sittet og kjederøykt hele tiden, bare for å tro at det hjelper. Det hjelper ikke. Det er greit nettopp når jeg gjør det, det hjelper bittelitt, jeg har noe å gjøre akkurat der og da, men med en gang røyken er stumpa så er angsten like sterk igjen. Vet ikke hva jeg skal gjøre, kunne det ha hjulpet å skade seg litt? Nei, jeg tror ikke det. Tror det ville vært like ille like etter på det og. Men hva skal jeg gjøre da? Det er det jeg lurer på hele tiden. Det jeg ønsker å gjøre er å stappe meg full av mat, kutte meg opp for å så sovne, men jeg skal ikke gjøre det. Det hjelper ikke. Jeg føler meg bare enda mer crap etter på. Men hva skal jeg gjøre da? Jo, jeg er nok så tapper, så sterk og så flink og frisk at jeg bare lider meg gjennom det. Det går vel over til slutt prøver jeg å tenke, men vil det en gang gjøre det? Jeg er helt ærlig redd for å ha det slik her resten av livet. Men, det går nok over, tenker jeg igjen.

Ja, det går nok over, det har bare ikke gjort det enda, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil rømme, reise bort, være en annen, dra et sted og bare være lykkelig, men jeg kan ikke det, det er ikke slik det funker, jeg må bare lide meg gjennom det, men hvorfor gidder jeg? Hvordan skal jeg takle dette? Vil det en dag bli nok? Kan noen bare komme inn i livet mitt, ta styringa, si hva jeg skal gjøre og gjør livet litt bedre for meg nå? Vær så snill …

Tenk om «lykkepiller» kunne gjøre en lykkelig?