You are my future, ’cause You took my past

20160507090203_20160507020158594

Jeg var i kirka i går, som jeg så ofte er og det lovsang vi som vi så ofte gjør og jeg begynte å tenke som jeg så ofte gjør. Spesielt under sangen All about You av Planetshakers. Der synger de «You are my future, ’cause You took my past» og alt jeg egentlig skulle ønske var at Han kunne ta framtida mi og. Selv om jeg vet at Han har framtida mi i sin hånd så skulle jeg ønske at han kunne ta vekk hele framtida mi for jeg var så himla lei av alt! Men uansett hvor himla lei var av alt, bestemte jeg meg for å lovsynge han og bare feste blikket på Gud. For jeg vet jo, innerst inne et sted, at det er jo det som funker, men lett, det er det ikke.

Reklamer

Å tenke framsiktig

Å tenke framsiktig (hvis det er noe som heter det i det  hele tatt da?) er noe jeg ikke liker. Jeg vil leve i nuet, bare danse og være fri! Men jeg ser jo at det er en fordel og tenke framsiktig. Jobbe mens man er oppe, så hvis man skulle falle igjen, så har man jobba opp en liten grunn så fallet ikke blir så stort. Men kjedelig, ja det er det! Jeg vil jo være fri! Jeg vil at slik jeg har det nå skal vare evig, at jeg aldri faller igjen. Jeg vil leve som at jeg aldri faller igjen. Men jeg vet og at om jeg gjør det, lever som om jeg aldri faller igjen vil fallet bli mye større enn om jeg jobber nå som jeg er oppe med å lage en grunn. Men det går vel an å gjøre begge deler, gjør det ikke? Leve i nuet, og beskytte framtiden. Det tenker jeg at jeg vil, jeg må bare finne ut hvordan jeg skal gjøre det først!

Om å bli voksen

Det skremmer meg så det, å bli voksen. Jeg kjenner at jeg er ikke klar for det. Vet ikke hvordan folk klarer det. Angsten kom samtidig med informasjon angående praksis. Hvordan skal jeg som ikke klarer de få timene med forelesning klare dag inn og dag ut i praksis med både dagvakt, kveldsvakt og nattevakt. Jeg svimler bare tanken. Orker ikke å tenke på det. «Alle» klarer det jo. Hvorfor er det så skremmende og stort da? Hvorfor er det så vanskelig for meg å klare å stå opp hver dag? Er det bare jeg som er doven? Skylder på angsten fordi jeg ikke gidder? Nei, det er ikke det. Angsten er der virkelig. Jeg vet ikke hvorfor, men den er der. Det er ikke bare en unnskyldning. Den er der faktisk. Den står der som et skille mellom meg og livet. Så lenge den er her så sterk som den er kan jeg aldri klare å bli voksen. Jeg kan aldri klare å få meg en utdanning, i alle fall ikke en jobb. Jeg kommer ikke til å  klare det såkalte livet som «alle» klarer så bra.  Hvorfor virker alt så håpløst for meg? Hvorfor klarer jeg ikke å se meg selv gå på jobb hver dag, komme hjem, lage middag, spise frokost, dusje, gifte meg, få barn? ALT, hvorfor virker alt så fjernt? Hvorfor har jeg ikke tro på meg selv? Er det innsikt eller det pessimisme? Hvordan får man styr på livet egentlig? Jeg har ikke peiling på hva jeg skal gjøre, føler jeg bare stanger hodet i veggen og har ikke peiling på hva jeg skal gjøre.